Det blir ikke påske uten en påskesnobb! Eders kultursnobb står herved til tjeneste, trofast som alltid. Så, hva skal du lese i år, da? Blir det krim for plebeier, eller er dette endelig året for å avansere? Les mer om stjålne hatter, synd og skam, samt kugalskap. Ikke så verst, om jeg får si det selv.
Jon Klassen – I Want My Hat Back
Vi begynner med denne utsøkte billedboken. Bjørnen har mistet hatten sin. Eller er den stjålet? Han leter fortvilt og spør alle dyrene han møter. Finner han den igjen? Spenningen er jo til å ta og føle på her. Neida, men Klassens billedbok kan like gjerne leses av voksne som av barn. De naivistiske tegningene med de enkle, men uttrykksfulle øynene er helt fantastiske. Jeg synes det er fascinerende hvor mye følelser det faktisk ligger i disse øynene, og hvor mye som blir sagt med bare noen enkle streker. Det er absurd, rart og veldig festlig. Fargene går i brunt, beige og grått. Og den savnede hatten er selvfølgelig rød. Boka er skikkelig delikat og gjennomført i stilen, men nå liker jeg også det helt enkle når det kommer til billedbøker. Den frittstående oppfølgeren This Is Not My Hat anbefales også.
Joyce Carol Oates – Rape A Love Story
Så over til litt dystrere saker. Oates’ novella kan leses på en kveld, men sitter i mye lenger. Dette er en rå fortelling som dreier seg i hovedsak om gruppevoldtekten av en den unge kvinnen Teena og etterdønningene av denne hendelsen. Den handler om det vanskelige forholdet til datteren i ettertid og om hvordan kvinnen blir fordømt av samfunnet for noe hun overhodet ikke var skyld i. For var ikke Teena på fest denne kvelden sammen med den lille datteren sin? Var ikke det ganske umoralsk? Og gikk hun ikke i veldig utfordrende klær? Var det ikke sånn at hun tilbød sex for penger til disse gutta? Og gutta våre ville aldri gjort noe sånt. Nei, aldri.
Joyce Carol Oates er virkelig en glimrende forfatter når hun klarer å trå til, men en må dessverre velge hennes bøker med omhu. Produksjonsraten hennes er jo vanvittig, og det er ikke alltid like lett å finne de virkelig gode tekstene blant alt mølet. Rape minnet meg igjen om at hun faktisk er en dyktig forfatter med et presist språk og en finurlig form for humor. Spesielt personskildringene er frydefulle å lese. Politimannen, som blir svært sentral for denne historien, beskrives på følgende måte:
He was not a man to examine his own mind or motives. Frowning into a mirror, he saw what had to be done, and done deftly: brushing his teeth, shaving, dampening and combing his hair, practice-smiling to flash the idea of a smile but not to show his crazy-crooked left canine tooth. He was a man of little vanity, though. Asked the barber to shave his head at the back, sides, keep the rest trimmed short so it more resembled wires than human hair, glinting like something that might cut your fingers if you touched it.
Ah, denne politimannen er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men han jobber hardt for å gi det rette inntrykket av seg selv. Han vil for all del ikke virke selvopptatt, dette er en tøff type, og håret må utstråle nettopp det. Jeg la min elsk på denne politimannen, og det viser seg også etterhvert at han har et utmerket rettferdighetssans. På mange måter er han den mest spennende karakteren i denne boken, men han er også den som gjennomgår en stor forandring.
Men er dette egentlig en kjærlighetshistorie? Tja, på mange måter er det faktisk det. Om enn en litt spesiell kjærlighetshistorie.
Edward St Aubin – Never Mind
St Aubins selvbiografiske romaner gikk sin seiersgang for ikke så lenge siden. Og med rette. Det er hardt og brutalt, men det aller beste er nok hans britiske sarkasme. Selv om den første boken, Never Mind, ble utgitt i 1992 tok det litt tid før offentligheten fattet interesse. Hvis du liker Never Mind, og hvorfor skulle du ikke det, kan du se fram til de fire neste i serien. Dette er Downton Abbey gone wrong
. Den engelske overklassen er boblende beskrevet. Hør bare her:
When she had first met David twelve years ago, she had been fascinated by his looks. The expression that men feel entitled to wear when they stare out of a cold English drawing room onto their own land had grown stubborn over five centuries and perfected itself in David’s face. It was never quite clear to Eleanor why the English thought it was so distinguished to have done nothing for a long time in the same place, but David left her in no doubt that they did.
Du ser det virkelig for deg, ikke sant? David og Eleanor har vært gift litt for lenge og har så altfor meningsløse liv. Patrick, den lille sønnen deres blir utsatt for den verste forbrytelsen av dem alle. Denne romanen bygger sakte opp mot den grusomme voldtekten han blir utsatt for av faren, og vi følger Patrick og resten av familien hans i de neste fire bøkene. The Patrick Melrose Novels er ikke for pyser. Du er herved advart.
Og se, Alan Hollinghurst blurber! Da må det jo være bra, ikke sant?
Rebecca Tope – A Death to Record
Jepp, her har du endelig en skikkelig påskekrim. Det er haugevis av briter, gårdsbruk, kugalskap, en god del om melking, samt et skikkelig mord. Ja, forsmådde elskere får du også. Og alt foregår i Cotswold! Hvis du bildegoogler Cotswold skjønner du at det ligger godt til rette for mord og mysterier. Rebecca Tope er ikke den mest kjente krimforfatteren, men jeg anbefaler å styre unna bestselgerne og kjøre på med en kriminalroman du aldri har hørt om. Såvidt meg bekjent er hun dessverre ikke oversatt til norsk. Men enhver snobb vet jo at det er best å lese på originalspråket.
God påske!