mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Salome av Pablo Picasso, tegning fra 1905 "Salome" av Picasso
16. juli, 2012

Brutal metamorfose

Mara Lee imponerer i sin nyeste roman

Hvorfor Mara Lee tidligere har blitt markedsført som chick lit er for meg et mysterium. Selv om Ladies fra 2007 fikk dette enerverende stempelet, våget jeg meg på en lesning og fikk meg således en overraskelse. Mara Lee er alt annet enn chick lit. Hun er en glitrende poet og har en særegen skrivestil. Nå er Mara Lee her igjen, denne gangen med romanen Salome, og jeg håper ingen begår denne brøleren igjen. La oss alle bare være enige om at Marian Keyes og Mara Lee skriver i to fullstendig forskjellige sjangere.

Mara Lee utforsker denne gangen den bibelske historien om fristerinnen Salome fra et nytt og spennende perspektiv. Nemlig tenåringsjenta. Salome dukker opp i ny og ne i populærkulturen. Senest så vi henne i TV-serien True Blood, hvor hun hadde en litt annen forklaring på hva som hadde skjedd med døperen Johannes og det beryktede hodet. Hun ble likevel framstilt som en manipulerende femme fatale, riktignok med dårlig parykk og vampyrtenner, men det tilførte ikke noe nytt og spennende til kvinnen Salome. Mara Lee derimot, hun fillerister våre gamle forestillinger om denne vakre dansøsen, og jeg står åndeløs tilbake.

Salome er fortellingen om den fjorten år gamle danserinnen Elsa Mo og hennes fosterbror Johannes. Elsa er egoistisk, selvsentrert og til tider lite sympatisk. Hun er også en tenåring med en kropp og et talent hun ikke klarer å kontrollere. Dansen står i sentrum, men dette er ingen ny Black Swan. Det eneste fellestrekket må være koreografenes ukonvensjonelle metoder for å få frem det beste i danserne sine. Makt er et sentralt tema her, og hvem som sitter med makten er gjennom hele romanen uklar og tvetydig. De utallige maktkampene i romanen er interessante og spennende, og de utarter seg på ulike vis. I forholdet mellom Elsa og kjæresten Micke er den direkte fysisk. Kjæresteparet slåss med hverandre nesten hver gang de er sammen og Elsa får merker over hele kroppen som spiller en avgjørende rolle senere i historien.

Romanen utforsker også tenåringskroppen, begjæret og den gryende seksualiteten. Samtidig er Salome en oppvekstroman fra åttitallets Sverige med smertefullt kalde vintre og et barskt ungdomsmiljø. Fortellingen er fortalt fra Elsas perspektiv, og noe av det mest spennende ved boken er de ulike relasjonene som alle er sammensatte og problematiske. Veronica, Elsas døende venninne, er en krevende jente og fanger i tillegg fosterbrorens oppmerksomhet. Johannes er den mest diffuse karakteren i Salome. Han er vanskelig å trenge gjennom og vekker kanskje nettopp derfor leserens nysgjerrighet. I hvert fall vekket han min. Hvem er han egentlig? Har han en plan med Elsa? Forholdet mellom Elsa og Johannes er preget av sjalusi og sinne, men Elsa nyter også oppmerksomheten hans. Jeg har en mistanke om at Johannes er den som virkelig ser Elsa. Vi har også Elsas nemesis, Miriam. Miriam og vår heltinne går på samme danseskole og konkurrerer om å være best, penest og tynnest. Elsa blir også sammen med Miriams tidligere kjæreste, Micke. Elsa og Miriam har et særdeles turbulent forhold, samtidig som grenser det til det erotiske:

Hon sitter på min mage och kniper sina lår om min midja. När skrattet tynat bort lutar hon överkroppen bakåt i en spänd båge så at hennes hår flyter ut över mina smalben och fötter. Jag lyfter huvudet en aning och ser rakt in mellan hennes ben. På den smala remsan av rosa tyg är ett mörkare fält. Först tror jag att det är en skugga. Hon flyttar sig en aning, rättar till dräkten. Det mörka är kvar. Det är inte en skugga, utan en tydlig våt fläck. (123)

Mara Lee skriver rått og vakkert, og dette avsnittet er intet unntak. Det er ikke alle de språklige bildene hennes som fungerer like godt, og manuset hadde trengt en aldri så liten finjustering. Bare en liten en. Det er flere eksempler på sammenligninger som rett og slett føles litt vel overdrevne. ”Hennes ton är giftigare än cigarettröken” og ”Kylan är som en för trång handske” er verken spesielt originale eller spesielt gode. Jeg skjønner hva Lee vil fram til, men det blir til tider noe tvungent over språket hennes, som om hun prøver litt for hardt. Et renere og mer avskallet språk ville vært å foretrekke, spesielt i denne romanen.

Salome er brutal og rå. Metamorfosen skal være, og er smertefull for Elsa. Den må være det, slik at hun skal være i stand til å utvikle seg som kunstner og som menneske. Elsa redder seg selv, men forsaker både Johannes og Victoria. Hun har ikke noe valg. Elsa må simpelthen gjøre dette for å gå videre, for å bli voksen. Det er ikke nødvendigvis det moralsk riktige valget, men det eneste riktige valget for Elsa Mo. Knopper gjør faktisk vondt når de brister.