mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Julie Christie og Gordon Pinset Julie Christie og Gordon Pinset i "Away From Her"
27. oktober, 2013

Canadisk filmkunst på sitt beste

Kultursnobb anmelder Away From Her

She looked just like herself on this day – direct and vague as in fact she was, sweet and ironic.

Slik beskriver forfatteren Alice Munro sin hovedperson i novellen The Bear Came Over the Mountain. Fiona er en riktig lady; hun er elegant, veloppdratt og sofistikert. Gradvis mister hun seg selv, og både Fiona og den kjærlige ektemannen må foreta strabasiøse reiser. Sarah Polleys spillefilm Away From Her fra 2006 er basert på denne yndig novellen av Nobelprisvinneren. Det handler om den store og vanskelige kjærligheten, og det handler om å måtte gi slipp på den.

Snikende sykdom

Fiona og Grant er et godt voksent par som har vært gift i over 40 år. Såvidt vi vet har ekteskapet vært lykkelig, og Grant har aldri vært borte fra Fiona i mer enn en uke. En dag begynner demensen å gjøre sitt inntog, og Fiona skjønner at hun er syk. Svært syk. Til tross for Grants skepsis velger Fiona å legge seg inn på et pleiehjem. Hjemmet har strenge regler, og Grant får ikke lov til å besøke Fiona før det har gått en måned. Når måneden endelig har gått, og Grant drar på visitt, har Grant blitt en fremmed for Fiona. Han finner henne i fellesrommet, hvor hun intenst holder hånden til en annen mann.

Gordon Pinset og Julie Christie er begge enestående i sine roller som det eldre ekteparet. Christie spiller demenspasient med en hjerteskjærende intensitet. Hun ser så overbevisende fortapt ut at dødsangsten kommer krypende. Christie er Fiona. Det er vanskelig å la være å kommentere Christies sobre skjønnhet, nettopp fordi det kler karakteren så godt. Jeg kan ikke tenke meg en annen kvinnelig skuespiller som hadde passet bedre i denne filmen. Få har Christies utstråling og nydelige ansikt. Skuespillerne har også et rørende samspill, jeg tror virkelig på at disse to har vært gift en halv mannsalder. Pinset er en litt røffere type enn sin motspiller, men spiller en myk og følsom mann. Dog med en forkjærlighet for unge studiner.

Skuespillerne har flere gode scener seg imellom, men scenen hvor Grant oppdager de mange tegningene Fiona har laget av seg selv som ung er en av de sterkeste i filmen. Rundt sengen sin på demenshjemmet har Fiona hengt opp utallige utgaver av seg selv, alle betydelig yngre, og Grant gransker dem med forbauselse og sårhet. De husker begge hennes ungdom med fortvilelse. I think I may be beginning to disappear, sier Fiona tidlig i filmen. Hun leter febrilsk etter seg selv i en hukommelse som så altfor fort vitrer bort.

Knapp ordkunst

The Bear Came Over the Mountain er en ganske kort novelle, og Munro kan kunsten å antyde. Det er i underteksten og mellomrommene vi må lete. Sarah Polley klarer nettopp denne overgangen svært godt. Det antydes i filmen at Grant hadde en affære på sine yngre dager mens han var gift med Fiona, mens det i selve teksten er ganske eksplisitt. Polley fyller noen av Munros tomrom, det må hun for å lage en film på to timer, men hun lar likevel mye være usagt. På et tidspunkt Grant sier til en sykepleier at Fiona kanskje gjør dette med vilje for å straffe ham. Påstanden blir hengende i luften. Den spontane reaksjonen til tilskueren vil kanskje være å tro at dette er ren og skjær ønsketenkning, men kan det ligge noe mer i det? Vi får aldri noe svar, og Polley lykkes godt med aldri å fortelle oss absolutt alt.

Det må være en utfordring å filmatisere en slik knapp novelle, men regissøren har gjort et godt arbeid i å utnytte det som er å finne i teksten. Flere replikker er tatt ordrett fra Munros tekst, noe som passer filmen utmerket. Med den samme elegansen som Munro, forteller Polley oss hva alvorlig sykdom kan gjøre med et forhold. Filmen og novellen utfyller hverandre, og Polley skaper vakre bilder. Det blir om mulig enda dystrere når seeren får være med Grant opp i andre etasje på pleiehjemmet, etasjen for de som har mistet seg selv fullstendig. Nettopp dette er nok enda bedre framstilt av Polley enn av Munro. Regissøren tar seg flere friheter, og klarer med hell å gjøre historien til sin egen.

Den store reisen

Det er elementer fra novellen som ikke helt har latt seg overføre, som den språklige lekenheten og alle referansene til både den Nord-amerikanske og islandske kulturen. Fionas mor er fra Island og Grant er en forhenværende professor i nordisk litteratur. Polley har valgt å kalle filmen sin Away From Her, ikke historiens originaltittel The Bear Came Over the Mountain (tittelen på novellesamlingen ble senere omdøpt til Away From Her). Munros tittel henspiller på en folkevise ved navn The Bear Went Over the Mountain som handler om en bjørn som tar turen over fjellet for så å oppdage at den nye verdenen ikke er så annerledes som den han forlot. Når Munro har valgt å la seg inspirere av denne gamle visa antyder det at Fiona foretar seg en reise.  Hun gjør det både fysisk og psykisk. Turen fra Grant og Fionas felles hjem er for eksempel smertefull, men et ønske fra Fionas side. Sykdommen tvinger også Fiona til å nærmest dra fra seg selv, hun forsvinner til et annet sted hvor ingen kan nå henne.

Denne filmen er virkelig vond, men den er samtidig både romantisk og søt. Polley slipper nådig til litt komikk hist og her, som den demensrammede sportskommentatoren som kommenterer hver minste ting med en stemme som overgår Arne Scheie på sitt verste. Historien byr også på en og annen uventet vending, og klarer å engasjere hele veien. Det kunne nok vært strammet inn på et par scener, jeg behøver ikke alle klippene av Fiona ute i skogen alene for å forstå at hun har mistet seg selv, men dette er bare småpirk. Det anbefales å både lese novellen og se filmen for fullt utbytte.

Denne anmeldelsen ble originalt publisert på Filmamasoner