mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

girls - Lena Dunham
15. juni, 2012

Damer som gjør det sjæl

Da Neil Gaiman twitret om det tenkte jeg at jeg skulle gi det en sjanse. Girls er en av disse seriene som raskt ble et fenomen. Det tok en liten stund før vi oppdaget den her i Norge, men i det siste har både Aftenposten og Morgenbladet skjønt at det at det foregår noe spennende på seriefronten i USA. Kultursnobb hiver seg selvfølgelig på bølgen. Lena Dunham er serieskaperen og opphavet til den store entusiasmen.

Lena Dunham er en av disse damene som skriver, produserer og regisserer. Og spiller hovedrollene. Det liker jeg. Jeg liker det enda mer når det faktisk er godt gjort. Dunham har tidligere skrevet og regissert filmen Tiny Furnitures og har en irriterende imponerende CV. Det er bare å ta av seg eventuelle hatter, slør eller hårbøyler for denne dama. Det er litt bekymringsfullt at hun har en rolle i This is 40, oppfølgeren til Knocked Up, men jeg håper og tror at hun ikke har solgt sjela si riktig enda.

Konseptet i Girls er relativt enkelt, men kanskje desto mer gjenkjennbart. Fire jenter bor og jobber i New York. Shoshanna prøver å overbevise gutter om å ligge med henne, men kommer til kort fordi hun er jomfru. Marnie slår opp med kjæresten sin mens de har sex. Jessa er hippien som livnærer seg på barnepass og flørter med faren i familien. Hannah, spilt av serieskaperen Lena Dunham, prøver å være forfatter, er i et slags forhold med skjorteløse Adam og spiser cupcakes i badekaret. Jada, det handler mye om sex, men hvem klager vel egentlig over det? Dessuten er det gjort på en særdeles morsom måte. Her er det mye kløning, mye sjenanse og drøssevis av pinlige episoder. Spesielt Lena Dunham blottstiller seg fullstendig og bruker seg selv på en imponerende måte.

Fargene er brune og mørke. Noe som gir det hele et mer realistisk og dystert preg. Økonomien er ikke på topp, for å si det mildt, leilighetene er små og møblene er hjemmesnekra. Dette er ingen fantasi, slik Sex and the City var. Jeg vet forresten ikke hvorfor Girls blir sammenlignet med Sex and the City. Seriene kunne ikke vært mer forskjellige fra hverandre. Begge hovedrolleinnehaverne er skribenter, men likheten stopper der. I tillegg, hvordan kom de på å sammenligne Dunham med Larry David? Larry David? Jeg kan ikke helt se likhetstrekkene mellom Curb your Enthusiasm og Girls. For all del, Curb your Enthusiasm er til tider rasende festlig. Og ja, begge seriene baserer seg mye på pinlighetshumoren. Men der Curb your Enthusiasm ser ut som om den er filmet med et dårlig lommekamera og laget av en mann som hadde sin storhetstid på 90-tallet, er Girls annerledes i både form og uttrykk. Serien er kanskje ikke så banebrytende, men den er likevel forfriskende for en generasjon som har sett seg lei på menn i middelalderen og deres livskriser. For oss kvinns i tyveårene, og for oss som også har bikket de 30, ønsker seg kanskje noe annet i dag. Vi har sett humoren og komedieseriene utvikle seg gjennom et par tiår, og vi synes at det er på høy tid at damene kommer på banen. De har selvfølgelig vært på banen en god stund, selv om de ikke har vært i flertall, men enhver generasjon ønsker å finne sitt uttrykk og sine stemmer.

Det er morsomt å lese alle anmeldelsene av Girls. Og litt irriterende. P3s Filmkompaniet omtaler Girls som en jenteserie. Jeg vet knapt om verre begreper en jentefilmer og guttefilmer. Hva ligger egentlig i dette? Hvorfor også denne antagelsen om at menn ikke ønsker å se filmer og serier som omhandler damer? Maria Lindberg som har anmeldt serien for NRK undervurderer publikum noe og gir vel heller et handlingsreferat enn noe annet. De anmeldelsene som kommenterer kroppen til Dunham er enda verre. At vi ikke kan ha én normal jentekropp i en serie uten at det skal kommenteres absolutt overalt er ikke bare provoserende, det er også ganske så trist. Da har Rannveig Falkenberg-Arell gjort en grundigere jobb i sin anmeldelse i Dagbladet. Falkenberg-Arell skriver blant annet at serien til og med behandler aborttemaet, noe som knapt blir gjort i USA, og hvis det skildres framstår det alltid som et ikke-valg. Abort er aldri et virkelig valg i amerikanske filmer og serier. I Girls tulles det kraftig med, og det er både morsomt og befriende. Mikkel Bugge i Morgenbladet sier noe ganske enkelt, men veldig treffende, nemlig at denne serien faktisk er veldig rar. Jeg er enig. Den er rar. Jeg bestemte meg for å skrive om Girls før jeg egentlig hadde sett en eneste episode. Jeg holdt på å ombestemme meg fordi den faktisk er vanskelig å skrive om. Fordi den er rar.

Rolling Stone gjør en interessant observasjon. Jentene i Girls har ingen drømmer, framtiden diskuteres knapt og målene er fraværende. Bortsett fra Hannah som ihvertfall påstår at hun har et prosjekt, nemlig boken sin. Jeg tror de som stempler denne generasjonen som dessertgenerasjonen tar feil. Tvert imot. Dette er generasjonen som er desilusjonert og som går en vanskelig framtid i måte. Både økonomisk og politisk. Jeg synes Girls gjenspeiler dette. Jobbene står ikke akkurat i kø for unge voksne i USA eller Europa. Når vi først møter Hannah jobber hun gratis og får sparken fordi hun ber om en betalt stilling. Hun spør seg selv hvorfor så mange unge drar til New York, en storby som egentlig ikke vil ha dem. Stemingen i Girls er ikke direkte optimistisk, men jeg liker den svarte humoren og det realistiske preget.

Det som trekker ned er at serien er relativt ujevn. Samtidig er det noe av sjarmen ved den. Her kunne nok mye vært bearbeida, men resultatet hadde muligens blitt litt for polert. Det er først og fremst Hannah vi følger, og det er ikke alltid at venninnene hennes fremstår som spesielt interessante karakterer. Særlig Shoshanna og Jessa har ikke den største utviklingen og kan i noen episoder bli vel flate. Jeg falt ekstra mye for episode 6 som faktisk bare omhandler Hannah og hennes tur hjem til foreldrene i Michigan. Denne episoden er også regissert av Lena Dunham. Med en gang Hannah setter seg i bilen sammen med sine foreldre blir hun som den tenåringen hun en gang var. Hun kommer tilbake til jenterommet sitt med de gamle plakatene, men opplever også at hun er helt annerledes enn de som aldri forlot den lille byen. De snakker ikke lenger samme språk. Klein sex med den lokale farmasøyten, som for øvrig sjekket henne opp ved å gi Hannah gratis glidemiddel tiltenkt hennes middelaldrende mor, kryssklippes med foreldrenes heftige sex i dusjen. Uheldigvis glir Hannahs far under akten, og Hannah kommer hjem idet moren prøver å få liv i faren som ligger naken på baderomsgulvet. Ja, det er kleint, men også ustyrtelig morsomt og rimelig absurd.

Girls må ses fordi den er en annerledes TV-serie og fordi den er spennende som eksperiment. Også er Lena Dunham en av de kuleste damene på lenge.