Inspirert av virkelige mordmysterier og med et ønske om å skrive en kjærlighetshistorie med to kvinner i hovedrollene, tok Sarah Waters fatt på sine nye roman. Waters har funnet en nisje i markedet med sine forrykende fortellinger, gjerne satt til Viktoriatiden eller etterkrigstiden. I det ene øyeblikket skriver hun det jeg vil henfalle til å kalle røverromaner, som Fingersmith, mens i det andre øyeblikket produserer hun en overraskende skummel spøkelseshistorie som The Little Stranger. Den mest vellykkede romanen har fram til nå vært Affinity, som har et lite hint av Atwoods Alias Grace. Med The Paying Guests har Waters igjen tilfredsstilt sine sultne fans, og romanen er riktig så wateresk
.
For en tid tilbake skrev jeg frenetisk til både utenlandske og norske forlag og spurte om hvor det ble av den etterlengtede nye romanen til Sarah Waters. Den glimret nemlig med sitt fravær. Heldigvis ble den ikke utsatt så altfor lenge. I fjor høst var den endelig her, og jeg tror jeg leste den i løpet av tre dager. Det skal sies at jeg hadde ferie da jeg leste den, men likevel. Det hører til sjeldenhetene at det tar så kort tid for meg å lese en bok. Svarte The Paying Guests til mine skyhøye forventninger?
Intens kjærlighetshistorie
Først og fremst er The Paying Guests en rå og intens kjærlighetsfortelling. Men, den er også en spennende thriller som låner fra kjente mordsaker fra forrige århundre. Og ja, jeg kommer til å spoile absolutt alt i denne omtalen, så det er bare å stålsette seg. Vår heltinne er Frances, en 26 år gammel kvinne som fortsatt bor hjemme hos sin mor. De har mistet mennene i sin familie til den grusomme første verdenskrig, og igjen sitter to desillusjonerte kvinner som må leie ut hjemmet sitt for å skaffe seg inntekt. De første leieboerne blir The Barbers
, et ungt barnløst par som bosetter seg i overetasjen. Lilian Barber vekker interesse hos vår Frances, og romanen blir overraskende sensuell når Lily og Frances innleder et forhold. Waters er ikke redd for detaljerte sex-scener, og skriver heldigvis så godt at det aldri blir spekulativt eller kleint.
I barely knew I had skin before I met you
, sier den ene kvinnen til den andre. Akkurat den replikken er så ladet og så talende for det kommende forholdet deres. De våkner begge to av begjæret til hverandre, og i aller størst grad Lilian som tidligere ikke har sett for seg muligheten å elske en annen kvinne. Lilian er fristerinnen, med tyrkiske tøfler, tamburin og kimono. Frances er den pliktoppfyllende datteren, men har erfaring med andre kvinner. Det understrekes at ekteparet Barber bor ovenpå, og klasseforskjellene mellom paret og damene Wray er tydelige. På tross av disse ulikhetene, som Waters understreker fortsatt var ganske så markante på 1920-tallet, møtes disse to.
Det lunefulle hjemmet
Nesten hele første halvdel av The Paying Guests foregår innendørs. Frances og Lilian er på mange måter innestengte i huset. De må hele tiden skjule sin kjærlighet, noe annet ville være uhørt. Mor og datter Wray er også fastlåste i sin egen sorg over mennene i familien. Det ligger en klam hånd over Storbritannia etter første verdenskrig, og denne stemningen infiltrerer fortellingen. Huset til Wray-familien blir et symbol på alt som må lukkes inne og stenges av. Sorgen over landets tapre soldater, den tapte uskylden og den forbudte kjærligheten. Det er ikke rart det til slutt bobler over og eksploderer. Waters bygger opp en solid ramme rundt romanen sin, og stemningen hun skaper er mørk og dypt fascinerende. Hus og hjem er noe som går igjen i Sarah Waters’ romaner. I The Little Stranger var det på mange måter den grandiose herregården som spilte hovedrollen. Hjemmet er ikke nødvendigvis synonymt med trygghet hos Waters, snarere det motsatte.
Det store vendepunktet
Det store vendepunktet i romanen er mordet på Lilians mann, Leonard, og Waters klarer ikke helt å holde koken oppe etter denne skrekkelige hendelsen. Det er også her hvor lidenskapen mellom de to kvinnene dabber litt av, og dermed dabber også dessverre boken litt av. Det blir ikke dårlig, det blir bare litt mindre intenst. Herfra ligner romanen mer en thriller. Siste halvdel vies til rettssaken, og jammen har ikke Waters noen kort i ermet her også. Den erfarne leser kan underveis lukte at noe grufullt vil skje på neste side. Forfatteren har hele veien lagt ut små lumske hint om at noe skrekkelig kommer til å hende, blant annet med Lilians skremmende historie om en gjenganger. Ikke minst er beskrivelsen av en blodig abort et solid frampek.
The Paying Guests er nok også den beste av Waters’ romaner, spesielt rent språklig. Her er det flere gode bilder, som for eksempel: On the slow walk to the grave, the mourners, like vinegar and oil, somehow divided themselves into two distinct streams.
Jeg liker hvordan forfatteren beskriver de sørgekledde som en sleip, glidende masse som deler seg i to. Waters klarer akkurat å ikke la disse bildene ta fullstendig over. Jeg liker også Frances’ beskrivelse av Lilian under rettsaken:
For she knew that her calm came partly from her courage, but more from a devastating indifference to what might happen to her now; that she had withstood so many horrors since the night of Leonard’s death that she had become stripped and smooth and colourless, like a tree in a hurricane, like a stone in a pounding sea.
Lilian er forvandlet fra den søte nevrotiske fristerinnen til en følelseskald og fargeløs kvinne der hun står midt i hendelsens sentrum.
På norsk i februar
The Paying Guests kommer i februar på norsk på Tiden med tittelen Gjestene. Ikke for å være pirkete (eller jo, for å være pirkete), men den norske tittelen er direkte ukorrekt. Den engelske tittelen sier mye om Frances og morens holdning til leieboerne sine. Det er en grunn til at Waters ikke bare kaller fortellingen sin for Leieboerne
eller Gjestene
. Mrs Wray og Frances klarer aldri helt å forsone seg med å ha leieboere, og for dem begge er det et så stort steg å tilrettelegge hjemmet sitt for fremmede. Ekteparet Barber er en invasjon når de kommer med flyttelasset sitt, og de er alt annet enn gjester.
For meg handler The Paying Guests om kjærlighet. Og litt om sex. Det er velskrevet og godt komponert, selv om jeg kunne ønske at spenningen i teksten holdt like godt i andre halvdel som i første. Svarte romanen til forventningene? I ganske stor grad, vil jeg si. Waters skuffer ikke fansen. Også venter utålmodig på neste roman, for denne britiske forfatteren har virkelig begynt å skrive seg varm.