mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Sissy Spacek som Carrie White i et kritisk øyeblikk Rawr! I've got my period!
7. desember, 2012

Den skremmende femininiteten

Myter, mensen og monstre

En gang i tiden, for sånn ca. 30 år siden var Stephen King skrekkmester. Det er han heldigvis ikke lenger. Men det kan være trivelig å mimre en gang iblant. Særlig når Brian De Palma er inne i bildet også. Siden det kommer en remake av Carrie i 2013 var det på høy tid å rusle nedover memory lane sammen med de to nevnte gutta og alle damene deres. For det er det Carrie omhandler. Damer. Gærne damer.

Med Carrie fra 1976 fikk De Palma det berømte gjennombruddet, og han gikk fra å være en Hitchcook-imitator til å stå relativt støtt på egne ben (selv om du finner mye av Hitchcock i Carrie). Han sto selvfølgelig enda støere med Scarface og The Untouchables, men en kommer jo ikke utenom Carrie.

Brian De Palma velter seg i diverse myter og greske tragedier. Persephone, Medusa og Medea er alle tilstede i filmen. Carrie er nærmest en orgie i den monstrøse femininiteten. Dette handler om den unge kvinnekroppen som går fullstendig amok. Mobbeofferet Carrie White våkner opp seksuelt og intellektuelt, men ikke uten problemer. Filmen åpner med at Carrie får mensen i dusjen, og hun blir fra seg av skrekk fordi hun ikke vet hva det er. Det er nettopp denne menstruasjonen som blir en slags katalysator for det som skjer senere.

Det er i tillegg artig å se hvordan de ulike kvinnelige karakterene speiler hverandre. Vi har stakkars upopulære Carrie og bitchen Chris. Chris har allerede planlagt hvem som skal være daten hennes på skoleballet, men for en stakket stund blir rollene snudd på hodet. Carrie er for noen minutter den populære og omsvermede. Moren til Carrie er et religiøst monster med sterk forakt for seksualitet og kropp. Gymlærer Miss Collins er den rake motsetning med sin spesielle omsorg for Carrie. (Det er en fin detalj at Miss Collins faktisk er gymlærer og dermed jobber med kropp.) Det er hun som oppfordrer Carrie til å sminke seg og krølle håret. Miss Collins lærer Carrie hva mensen er, siden mor Margaret svikter totalt på dette området. Sluttscenen i Carrie, hvor Sue ligger i armene til moren sin og blir trøstet, er en parodi på Margaret og Carries mor-datter-forhold. De har nærheten frøknene White ikke har. De Palma banker inn dette hos seeren ved å la Carrie knuse speilet på rommet sitt for så å sette det sammen igjen, men med tydelige riper. Det er flere scener hvor Carrie ser seg i speilet, enten på rommet sitt eller sammen med den snille gymlæreren sin. Tydeligere symbolikk for splittet personlighet får du nesten ikke.

Det er mange tanker jeg sitter igjen med etter å sett filmen, mange av de er selvsagt svært intellektuelle, men det som likevel gjorde sterkest inntrykk er dette:

  • Jenter hadde kjønnshår på 70-tallet
  • John Travolta var skikkelig ung en gang i tiden (det er helt sant!)
  • Ingen, absolutt ingen kan se så crazy ut som Sissy Spacek
  • Outfits i bare dongeri var the shit
  • Mensen er roten til alt ondt

Er det ingen andre enn meg som synes at Carrie kanskje bare er hardt angrepet av PMS?