Noen nynner nisseviser i desember, men kultursnobber er ikke noen. Kultursnobber leser Keats. Denne mørke vintermåneden er snart forbi, men vi rekker heldigvis å gå gjennom Keats’ In drear-nighted December
før klokkene ringer inn til et nytt år og lysere tider. Forrige gang vi hadde Keats oppe til diskurs var i oktober, og da tok vi farvel med sommeren. Da var også den glade Dionysos inne i bildet, dog i en noe endret form. I dette diktet står Apollo fram, men kun som et uklart minne. Apollo var sønn av Zevs og Leto, og var guden for blant annet solen, lyset, musikken og poesien. Som Dionysos var han en gledens gud, men Apollo var likevel mangefasettert. Han var bueskytter, og skjøt dødelige piler infisert med gift. I dette diktet forbinder poeten Apollo med kun sommerens glade dager. Videre utforskes temaet savn, og ingen har vel noen sinne skrevet så sårt som Keats. Jeg overlater med dette scenen til J.K. (som jeg kaller ham). Han sier det nå liksom best.
In drear-nighted December
In drear-nighted December,
Too happy, happy tree,
Thy branches ne’er remember
Their green felicity:
The north cannot undo them
With a sleety whistle through them;
Nor frozen thawings glue them
From budding at the prime.
In drear-nighted December,
Too happy, happy brook,
Thy bubblings ne’er remember
Apollo’s summer look;
But with a sweet forgetting,
They stay their crystal fretting,
Never, never petting
About the frozen time.
Ah! would ’twere so with many
A gentle girl and boy!
But were there ever any
Writhed not at passed joy?
The feel of not to feel it,
When there is none to heal it
Nor numbed sense to steel it,
Was never said in rhyme.