mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Fem av skuespillerne fra American Horror Story
12. august, 2012

Det glade vanvidd

Kultursnobb anmelder American Horror Story

I sommer har jeg vært på desperat jakt etter en god TV-serie. Sånn innimellom Tolstoj, selvfølgelig. Etter at True Blood tapte seg kraftig etter sesong 2 og jeg hadde sett Game of Thrones så mange ganger at det ble pinlig, i tillegg til det triste faktum at det var en del år siden Buffy the Vampire Slayer sluttet å gå, vendte jeg mitt nysgjerrige øye mot American Horror Story. (Jepp, jeg har sett Mad Men, Six Feet Under og Borgen. Hva tar du meg for?) Det hele ble en kjedsommelig seanse.

Historien er enkel og grei. Mor, far og barn flytter langt bort til skummelt hus som viser seg å ha en blodig forhistorie. Mor, far og barn opplever diverse overnaturlige ting og blir skremt. Hemmelighetene til mor, far og barn rulles opp. Alt går dårlig. Teit cliffhanger i siste episode.

Jeg kunne gitt meg med det, men det er jo ikke noe gøy.

Jakt, slakt, betrakt

Gutta som står bak American Horror Story er Ryan Murphy og Brad Falchuk. De samme som slo oss i bakhodet med Nip/Tuck og Glee. Jeg burde jo skjønt allerede der at dette kom aldri til å gå særlig bra. Men, jeg prøver jo å ha et åpent sinn. Sinnet sto derfor på vid gap da jeg gikk inn for å like denne nye skrekkserien. Det kunne jo hende de hadde lært seg å skrive manus. Det hadde de ikke.

Serien har en overraskende og til tider morsom casting, men skuespillerne nekter jo plent å levere. Det blir et problem. Jeg har egentlig ikke så store problemer med halvgode skuespillere i TV-serier. Det hjelper så absolutt med dyktige folk foran kameraet (bak også, for den saks skyld), men jeg kaster ikke pusekattene mine på skjermen i sinne når James Callis entrer scenen i Battlestar Galactica (tro meg, han er rimelig dårlig). Jeg holder ut i det stille. Jeg er også i stand til å se forbi de manglende evnene til January Jones. Derfor blir jeg ikke så veldig forferdet når Connie Britton fra Friday Night Lights ser lidende ut i hver bidige scene med sitt konstant perfekt fønede hår. Jeg blir derimot litt mer lei meg når Frances Conroy, som er strålende i Six Feet Under, ser ut som om hun hater rollen sin og selve serien, har null energi og ikke klarer å tilføre det minste i American Horror Story. Sukk. I tillegg har serieskaperne flottet seg med Jessica Lange, uten at det hjelper stort det heller. Lange har faktisk fått gode kritikker for sin rolleprestasjon i American Horror Story. Jeg. Ser. Det. Ikke.

Videre har vi Dylan McDermott som den plagede faren og psykiateren. McDermott er lite troverdig som psykiater og virker mest dum. Taissa Farmiga som datteren er helt grei. Helt grei, men ikke noe mer. Vi har også Jamie Brewer som spiller datteren til Jessica Lange, den nysgjerrige naboen. Jamie Brewer har Downs syndrom, og Brewers karakter fremstilles på en slik måte at titteren skal synes at unger med Downs er skikkelig skumle. Voksne folk med Downs blir dobbelt så skummelt. Spesielt når de går med musefletter og småpikekjoler. Det hele føles spekulativt og rart. I tillegg har vi en rekke andre som gjør lite minneverdige portretter av spøkelser og annet rask.

Ikke forvent deg å bli spesielt overrasket. De av oss som er av det mer oppegående slaget skjønner raskt hvem det er som er den virkelige skurken. Skaperne av serien virker redde for at vi ikke skal få med oss alle poengene, og banker det inn i oss i hver eneste episode. De hinter ikke, de viser oss absolutt alt. Helt til det blir kjedelig, og det blir det ganske så raskt. Det viser seg jo selvfølgelig at omtrent alle er spøkelser. Noen vet det ikke selv, mens andre tutler blodige rundt mens de prøver å skremme den lille familien i det store skumle huset. Det er så mange logiske brister her at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Noen ganger virker det som om manusforfatterne til og med har glemt at de skrev den eller den hendelsen i forrige episode. Handlingen tar de mest absurde vendinger. Her er det rett og slett lite som henger på greip.

Litterære fallgruver

Noe av det mest latterlige med serien er når de prøver seg på litterære eller andre kulturelle referanser. Vi har selvfølgelig en doktor Frankenstein med på laget, de blir liksom aldri lei av den, og datteren i huset leser visstnok deprimerende russiske romaner. Jeg så henne aldri lese noe som helst. Det verste er når de slenger inn mesterverket til Charlotte Perkins Gilman. Du husker rett. Gilman er forfatteren bak den gotiske novellen The Yellow Wallpaper, historien om den innestengte kvinnen som oppdager en gjemt skikkelse i det gule tapetet. I American Horror Story blir novellen gjenfortalt av hushjelpen, spilt av Frances Conroy, vi får en stakkarslig tolkning og det hele knyttes platt opp mot handlingen. Huff og huff.

Det jeg sitter igjen med etter å ha sett American Horror Story er at jeg rett og slett synes synd på Jessica Lange og de hordene av eldre kvinnelige skuespillere som ikke lenger får noe ordentlig å gjøre hvis de ikke heter Helen Mirren eller Meryl Streep. Simpelthen fordi de ikke er unge og spretne lenger.

Neste sesong skal visstnok foregå på et asyl. Les heller en bok.