mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Laika ute på tur i verdensrommet Lille Laika
19. oktober, 2012

Det var en gang i 1957

Kultursnobb anmelder Himmelreisande

De fleste debutanter skriver enten pinlige kriminalromaner eller kjedelige fortellinger om sin egen oppvekst. Berit Rødstøl kom i 2010 med en overraskende og original debutroman, Himmelreisande, som tar for seg noen av hendelsene rundt oppskytningen av Sputnik 2 og dets passasjer; hunden Laika (som originalt het Kudryavka). I Himmelreisande beskriver Rødstøl et brutalt Sovjetunionen med et avskallet, men samtidig rått språk. Hun klarer å skape en fascinerende verden, selv om romanen i seg selv ikke helt klarer å engasjere.

Vi befinner oss i Sovjet. Året er 1957. Leseren presenteres først for professor Oleg Gazenko, som har blitt valgt ut til et helt spesielt forskningsprosjekt. Han er innkalt til Kreml uten å vite hvorfor, men han aner at det handler om romforskning. Gjennom to korte intervjuer med Gazenko, foretatt av både majorer og ingeniører som er involvert i prosjektet, kommer det fram at Gazenko knapt har noe valg. Gazenko virker redd, men forsikrer intervjuerne om sin lojalitet: Men eg vil, høgst æra panel, stille meg sjølv og min erverva kunnskap til rådigheit for Sovjetunionen (9). Etter Gazenkos presentasjon går Rødstøl over til å beskrive romanens andre hovedperson: Pavel. Det første møtet med Pavel er både artig og kvalmende: Pavel lét tungespissen røre ved snørret som har samla seg i en klump under nasen. Han slikkar i seg saltkorna som kleimar seg til tunga, før nasen sender ein ny drope, så ein til (15). Jeg synes det er en original og morsom beskrivelse av den andre av bokens to hovedpersoner. Samtidig blir jeg sittende med latteren i halsen. Det er noe ubehagelig ved dette bildet av Pavel, det er faktisk noe ubehagelig med hele boken. Rødstøl avslører at  Pavels mor, Kominja, har forsvunnet på mystisk vis. Leseren møter Gazenko, Pavel og hunden Kudryavka fra februar til november 1957. Romanen er bygd opp av korte historier og hendelser om fortinnsvis Gazenko og Pavel som sys sammen mot slutten. Pavels far, som han bare kaller for Majoren, lurer i bakgrunnen i både Pavels og Gazenkos historie.

Rødstøl presenterer bruddstykker fra det tidligere Sovjetunionen, og jeg får en sterk følelse av at det er noe som er pill råttent i denne staten: Dei går på fortauet langs Reka Moskva. Ser korleis vatnet er farga brunt av kloakk frå dei næraste husa. Ein gong, fortel Oksana, såg ho eit kvinnelik i elka. Det hadde hekta seg fast i brufundamentet og låg i vatnet med andletet ned og skjørtet spreidd utover som ein fallskjerm (129). Forfatteren bruker det misfargete og illuktende vannet som omringer Moskva som et bilde på både tilstanden i Sovjetunionen og på tilstanden i Pavels og Gazenkos liv. Rødstøl dveler ikke lenge ved disse bildene, men går raskt videre i fortellingen, og alle antydningene om død gjør at jeg aner en forbrytelse bak Kominjas plutselige forsvinning. Det blir muligens overtydelig fra tid til annen, og hvis meningen var å overraske leseren mot slutten av boken, må forfatteren lære seg mer om antydningens kunst. Like fullt klarer hun å overbevise meg om Sovjetunionens jævelskap, mye på grunn av språket.

Sult

Sult blir et viktig tema i Himmelreisande. Rødstøl beskriver sine karakterer på elegant vis, og jeg liker spesielt godt hvordan hun fanger personlighetene deres gjennom de ulike spisevanene. Majoren, Pavels far, et taust, men med skjerpa appetitt. Gneg seg inn til mergen av kjøttet og skrapar tallerkenen før han hever blikket (39). Beskrivelsene er få og relativt knappe, men virkningsfulle. Majoren fremstår som en mann full av råskap og egoisme. På et tidspunkt har Gazenko en svært ubehagelig drøm og våkner med en enorm sult:

Han har ikkje ete på fleire dagar. Kan gå sånn, så oppslukt i arbeidet at han gløymer å ete og drikke. Men no veltar svolten over han med ein intens kvalme. Han rekk ikkje å bøye seg unna før han brekker seg. Betongen syg til seg magesyra. Han reiser seg, svimlar og grip tørkepapiret. Så får han sjå Kudryavka stå bøygd over det gule og lepje det fornøgd i seg. (174)

Gazenkos og Kudrayavkas sult er interessant lesning, og Rødstøl er dyktig til å skape virkningsfulle situasjoner og bilder. Ingen av karakterene i boken er spesielt sympatiske, og både Gazenko og Pavel er på mange måter to outsidere i samfunnet som kjemper for å overleve. Dette er et godt grep fra Rødstøl, selv om det ikke er uvanlig. Jeg synes likevel det er oppfriskende og fascinerende å lese om to menn som jeg overhodet ikke klarer å sympatisere med. Samtidig blir Gazenko og Pavel kun marionetter i et større spill. Sulten til karakterene symboliserer regjeringens, og framforalt Khrustsjovs, sult på makt. Sovjetunionen vil ha den første kosmonauten, og de gjør alt for å komme dit. Det er en desperat hunger som er til stede hos både mennesker og dyr, og som gjennomsyrer samfunnet.

Slengkyss til den russiske litteraturen

Romanen er består ikke bare av oppkast og snørr. Rødstøl leker seg innimellom med ulike kulturelle referanser. Det flere artige henvisninger til russiske forfattere, spesielt Nikolaj Gogol, som er kjent for sine groteske beskrivelser av Sovjet. Dette bidrar til romanens troverdighet, og det er flere sukkertøy her til alle som er fascinert av den russiske litteratur- og kulturhistorien. Pavel og Majoren går blant annet på en teateroppsetning av Gogols Døde sjeler, som omhandler svindleren Tsjitsjikov og hvordan han kjøper nettopp, døde sjeler. Som Gogol kom med sin samfunnskritikk, pakket inn i absurde fortellinger, hentyder Rødstøl nok en gang hvordan Pavel og Gazenko er brikker som er styrt av en større, usynlig makt.

Gazenko var som mange andre forskere på den tiden, involvert i dyreeksperimenter. Gazenko har senere uttalt at han har angret på disse forsøkene, og måten Laika døde på.

Apa beveger urolig på seg. Lagar smattelydar mellom leppene og hyler når dei tek frå ho den tomme ølflaska. Auga har fått eit skarpt drag over seg. Ho hoppar opp og ned frå stolen. Dreg den næraste soldaten i jakka og tømmer den eine flaska etter den andre. Før nokon rekk å reagere, flyg ho over bordet og bit seg fast i kinnet til soldaten. Blodspruten står utover dei næraste tilskodarane, før sjefingeniøren bryt apa laus og forsvinn med henne i armane. (140)

Dette er også en av forfatterens beste skildringer. Brutalitene i dyreforsøk kommer tydelig frem, og hvordan dyr reagerer på den uverdige behandlingen de blir utsatt for. Men hva ønsker egentlig Rødstøl å få fram ved å peke på disse grusomhetene? Det forblir noe uklart. Det er muligens bare en av de mange beskrivelsene av Sovjets ubarmhjertighet i tillegg til det mulige mordet på Pavels mor. I Gazenkos fortelling fokuseres det på hans innskrede valgfrihet og dyreforsøkene, og i Pavels historie krestes det rundt moren. Begge fortellingene handler om forbrytelser. Fra tid til annen er det uklart akkurat hva forfatteren ønsker å fortelle meg med å konstruere romanen på denne måten, selv om vaskeseddelen irriterende nok poengterer at Til saman teiknar desse forteljingane eit rått portrett av det sovjetiske samfunnet under Khrustsjov. Uten å avsløre for mye blir Pavel lite mer enn en voyeurist til det som foregår rundt ham, men det er også muligens hans største oppgave i romanen.

Rødstøl er på sitt beste når hun fokuserer på det vulgære og groteske. Skildringene hennes er samtidig ganske nedtonede og elegante, men hun virker av og til redd for at det skal bli for mye av det gode. Det er det ikke. Jeg håper at vi hører mer fra Berit Rødstøl og at hun fortsetter å utvikle sin særegne stil. Jeg håper også at hun har mer på hjertet neste gang og at ikke vaskeseddelen skal fortelle meg hva Rødstøl eventuelt ønsker å formidle. Selv om ikke boken virker uavsluttet savner jeg noe mer fra den. Himmelreisande er en fascinerende roman med godt språk, men den virker av og til uferdig. Den er knapp i stilen, men av og til blir det for knapt og for vagt. Den hadde hatt godt av å bli jobbet mer med slik at historiene til Pavel og Gazenko kom tydeligere fram. Budskapet er noe uklart, men jeg synes det er en spennende debut som fortoner seg annerledes enn de fleste andre debutromaner.

Denne anmeldelsen sto på trykk i bøygen nr. 01/11.