mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Kristen Stewart (!) er en tøff og annerledes Snøhvit
8. mars, 2013

Dikt og forbannet løgn

Eventyr, feminisme og alt som er gøy

Eventyrene slutter aldri å fascinere oss. Jammen er de ikke på vei til å bli mer feministiske også. Det var vel egentlig på tide.

Prinsen og prinsessen lever ikke lenger lykkelige alle sine dager. Prinsessene redder seg selv og tar over kongeriket på egen hånd. De har blitt tøffe selvstendige damer, og jaggu er de ikke litt lesbiske også. Ihvertfall i litteraturen. Her holder Hollywood fortsatt igjen, men bare vent. I det siste har det kommet hele to filmer spunnet på fortellingen om Snøhvit. Begge med feminstisk tilsnitt. Særlig Snow White and the Huntsman viser oss at slutten på eventyret ikke nødvendigvis må forsegles med et ekteskap. Heldigvis.

Den fantastiske litteraturen

I litteraturen har eventyrene stått høyt i kurs lenge, og flere forfattere har lekt seg med denne sjangeren. Det er unektelig underholdende. Gregory Maguire er en av disse forfatterne. Han skriver mørke varianter av kjente eventyr og fortellinger for voksne, gjerne med kvinnelige hovedpersoner som opptrer annerledes enn forventet. Det er kanskje ikke stor litteratur, men det er morsomt, fantasifullt og originalt. Særlig lar han seg fascinere av Oz og dets forunderlige verden. Han er ikke den eneste. I år kommer det ny film om dette universet som er basert på L. Frank Baums roman, og i 2014 kommer det visstnok en filmatisering av Maguires egen Wicked.

Med Fables har det ikke bare blitt legitimt å lese serietegneserier uten å bli kalt barnslig, den har også gitt oss de skitne og realistiske eventyrene. Konseptet er enkelt. Hva skjer hvis alle eventyrfigurene må rømme fra hjemlandet sitt og bosette seg i vår verden? Bill Willingham har skrevet en av de beste tegneseriene på lenge, og vi kan i tillegg glede oss over ørten spin off-serier. Det er bare å kose seg med nok en steintøff Snøhvit som denne gangen har en affære med den store stygge ulven.

Det har i mange år pågått et prosjekt kalt Canongate Myth Series. Internasjonalt som det er, involverer det 40 forlag over hele verden. Et utvalg kjente forfattere har skrevet sin versjon av diverse myter. Den mest minneverdige er The Penelopiad av Margaret Atwood hvor hun skriver om reisen, ikke til Odyssevs, men til hans kone Penelope. Hun har en ganske annen type reise, og det er intet annet enn grensesprengende å lese hvordan Atwood forestiller seg Penelope og hennes verden. Feministisk det også, selvfølgelig.

Angela Carter skrev The Bloody Chamber på 70-tallet, og hennes visjon var å ta ut essensen fra kjente eventyr og se på hvordan kvinner blir presentert. Carter har en knapp stil, men det fungerer godt. Det er morsomt, fengende og definitivt i 70-talls-feminismens ånd. Hver historie er utstyrt med en moral eller to, og moralen om Tornerose er særdeles vittig:

A brave, rich, handsome husband is a prize well worth waiting for; but no modern woman would think it was worth waiting for a hundred years. The tale of the Sleeping Beauty shows how long engagements make for happy marriages, but young girls these days want so much to be married I do not have the heart to press the moral.

Irsk heksekunst

Irske Emma Donoghues prosjekt ligner litt på Carters. Og det er nå vi virkelig kommer til godsakene. Hennes Kissing the Witch er en samling fortellinger basert på barndommens eventyr. De er derimot alt annet enn folkelige. Her står kvinnene i sentrum, og de mannlige karakterene er enten flate eller fraværende. Mennene opptrer gjerne som fortvilte og/eller døende fedre, en fjern og patriarkisk skikkelse. Det kvinnelige fellesskapet utforskes i de tretten historiene, og tankene går straks til Carroll Smith-Rosenbergs forskningsprosjekt om kvinnelig vennskap på attenhundretallet. Selv om tidsepoken i Kissing the Witch er ukjent, minner kvinnenes vennskap om nettopp de relasjonene Smith-Rosenbergs beskriver, og det er fascinerende å lese disse to tekstene parallelt. I essayet “The Female World of Love and Ritual: Relations Between Women in Nineteenth Century America” beskriver Smith-Rosenberg hvordan kvinner på den tiden ble født inn i et kvinnefellesskap hvor de sjelden var i kontakt med menn. Menn og kvinner levde svært adskilt i Viktoria-tiden, noe som var årsaken til de sterke båndene mellom mennesker av samme kjønn:

Relations between young women and men frequently lacked the spontaneity and emotional intimacy that characterized the young girls; ties to each other. Indeed, in sharp contrast to their distant relations with boys, young women’s relations with each other were close, often frolicsome, and surprisingly long lasting and devoted.

Noen forhold utviklet seg også i den mer romantiske retningen. Det er nettopp dette fellesskapet Donoghue gjør et dypdykk i, og det gir fortellingene hennes en dybde utenom det vanlige.

Donoghue spiller også på en annen kvinnetradisjon, nemlig vevekunsten. Selve samlingen er bygd opp som historiene i Tusen og en natt. Det er forfatteren selv som er Scheherazade, som vever det hele sammen. Den ene fortellingen griper den andre i Kissing the Witch, og det er kvinnene som hele tiden oppfordrer den neste kvinnen til å fortelle sin historie. Håndarbeidskunsten har først og fremst tilhørt kvinnene, og det er nettopp gjennom for eksempel veving og brodering at de har fortalt sine historier. Gjennom håndarbeidet har de utviklet sine egne stemmer, sine egne uttrykk. I Kissing the Witch får kvinnene fortelle sin versjon av fortellingen. Eventyret om skjønnheten og udyret, hvor udyret viser seg å være en kvinne, er spesielt god. Udyret er et monster på grunn av sitt kjønn, men skjønnheten finner lykken hos sitt udyr. Historien avsluttes med denne mektige setningen:

And as the years flowed by, some villagers told travellers of a beast and a beauty who lived in the castle and could be seen walking on the battlements, and others told of two beauties, and others of two beasts.

Forfatteren legger i tillegg inn noen fine observasjoner om hva det vil si å være kvinne, som ligner svært på Atwoods egne beskrivelser av det kvinnelige som knyttet opp mot det performative. Donoghue skriver:

I found that I knew how to behave like a princess, from my short lifetime of watching. I snapped my fan; I offered my gloved hand to be kissed; I never bent my back. At times, I forgot for a moment that I was acting.

Jeg tror at dagens eventyr endelig gir oss friheten til å være sterke og selvstendige mennesker. Vi er ikke lenger hemmet av tunge underkjoler og stramme korsetter. Også nøyer vi oss ikke med halve kongeriket. Vi skal ha hele.