mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Ikke si til noen at jeg leser krim! Ikke si til noen at jeg leser krim!
15. april, 2014

En kultursnobbs krimkolleksjon

Om hvordan du kan snobbe deg gjennom denne påsken også

Kan virkelig en kultursnobb lese krim i påsken? Denne snuskete sjanger som er uglesett av mang en litterat. Høyst sannsynlig fnyser du forfaktfullt av alle lettbeinte artikler om kriminallitteraturen i Aftenposten. Og Ingvar Ambjørnsen har virkelig ikke hatt den samme statusen etter at han begynte å anmelde krim for VG. VG! I fjor hadde til og med tidsskriftet Bokvennen kastet seg på bølgen ved å lansere et temanummer fullstendig viet til disse skitne mordgåtene. Heldigvis har de besinnet seg denne påsken og valgt miljø som tema. Men, det må da finnes noen bøker som til og med en snobb kan utstå å bli sett med. Hvis det nå er så tvingende nødvendig. Følg mine råd og bevar både ditt image og din sjelefred.

En morder lyver ikke alene av Maria Lang

Er det gammalt, er det lov. Det er som regel mitt motto. Når en avdød glemt svensk forfatter blir nyutgitt kan det vel umulig være helt hinsides? Dette tipset har jeg regelrett stjålet fra Lines bibliotek, så jeg håper hun tilgir meg. En morder lyver ikke alene var en av de første titlene jeg bestemte meg for å lese denne påsken. Den virker deilig gammeldags, dessuten heter hovedpersonen Puck. I tillegg er hun litteraturstudent. Jeg behøver ikke vite mer. Denne skal nytes på skjærtorsdag. (Min mor kalte Lang for antikvarisk. Jeg derimot, jeg anser det for å være retro!)

Locke & Key av Joe Hill og Gabriel Rodriguez

Det er urettferdig å introdusere folk med hvem de er sønn eller datter av. Jeg gjør det likevel. Joe Hill er sønnen til Stephen King, og det synes. Men, det behøver ikke å være en dårlig ting. Eller jo, inni mellom er det det. Uansett, Locke & Key er en deilig tegneserie som kanskje ikke er så intellektuelt utfordrende, men den er svært underholdende og spennende. Denne påsken leser jeg album 4 og 5, og jeg gleder meg. Her finner du drøssevis med overnaturlige elementer, absurde påfunn, et gammelt gods og en tragisk familiehistorie. Et hett tips også til den obsternasige tenåringen i huset som er høy på sukker. Langfredag blir det meg, Joe og alle de rare nøklene.

The Daughter of Time av Josephine Tey

Dette skal etter sigende være verdens beste kriminalroman! Ojojoj, Tey må virkelig innfri. The Daughter of Time er fra 1951 og omhandler ugjerningene til Richard III. Jeg må si jeg ble rimelig solgt av å lese om den. Er det noen som husker episoden med Inspektør Morse hvor han ligger på sykehuset og kjeder seg? Jeg kan virkelig ikke erindre hvorfor Morse var på sykehus, men han var nå en gang det. Der lå han ihvertfall, og var ikke i stand til å fyke rundt i forstadene i England og løse påskenøtter mens han hørte på opera. Skikkelig trist, altså. Nå kan det hende jeg husker helt feil, men jeg tror en av kollegaene hans kommer med en bok om en gammel mordsak som han fatter interesse for. Hele episoden dreier seg så om denne gamle drapssaken med diverse tilbakeblikk. Og Morse løser selvsagt den mystiske gåten. Var det ved hjelp av en sko? Jeg husker ikke, men kult var det! Jeg får litt den samme følelsen mens jeg leser om The Daughter of Time. Inspektør Alan Grant sitter og leger sitt brukne bein da han, etter inngående studier, ikke synes at et portrett Richard III ligner et sykt manns sinn i det hele tatt. For de som ikke er like anglofile som meg, var altså Richard III den gale kongen (ja, HAN ja!) som visstnok drepte to uskyldige små barn (de berømte prinsene i tårnet) og hadde pukkelrygg og alt. (Dette med pukkelrygg er forresten bare pølsevev). Uansett, Grant er i gang med sitt livs mest spennende sak. Historisk krim er absolutt fascinerende, og jeg kan like denne leken med kongehistorie. Jeg er med! Lørdag finner dere meg sammen med Richard III og (den påståtte) pukkelryggen hans.

The Lottery av Shirley Jackson

Vi må ha en liten pause. Vi har kommet til søndag og det er påskeaften. Vi tar rekreasjonen sammen med Shirley Jackson og en av de mest urovekkende historiene som er skrevet. Ok, jeg har jukset bittelitt og leste denne for noen uker siden fordi jeg var så spent. The Lottery er heldigvis en kort historie, men den har masse innhold. En liten landsby forvandles fra idyll til åsted for terror. Jeg skal faktisk ikke si så mye mer. Les og nyt! Også lover jeg å kommer tilbake med mer stoff om Shirley Jackson og om alle de merksnodige karakterene hennes og de skumle husene hun skrev om.

Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij

Aleksej Fjodorovistj Karamasov var tredje sønn av godseieren Fjodor Pavlovitsj Karamasov, som i sin tid ble så kjent (og som folk fremdeles husker i vårt distrikt) på grunn av sin tragiske og mystiske død, en begivenhet som fant sted for nøyaktig tretten år siden og som jeg senere skal komme tilbake til.

Slik åpner Dostojevksij enorme (bokstavelig talt) roman om grusom død, slemme sønner og en rettferdig (?) Gud. Ingen kriminalroman, sier du? Å joda! Selv Dostojevskij skrev krim, så da må det vel være greit for oss andre å lese det? Jeg skal innrømme at dette er et pågående prosjekt for mitt vedkommende. Jeg har kommet til side 33 og de lider allerede ganske mye alle mann. Det lover godt! Det blir en passende avslutning på påsken. 1. påskedag sitter jeg der med FD, the man! (Og kanskje et par dager etter påsken også.)

Hvis noen synes at jeg har gått fullstendig i hundene nå og solgt sjelen min eller noe, kan dere alltids finne trøst i fjorårets påskeinnlegg.