mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Bilde av forfatteren Sarah Moss Sarah Moss
18. august, 2016

Et eget rom i Skottland

Lundefugler, barnelik og arven etter Woolf

A woman must have money and a room of her own if she is to write fiction.

Du nikker anerkjennende til Virginias berømte ord. Ord som er gjengitt og sitert så mange ganger at de burde ha blitt forslitte. Det er derimot ikke. I hvert fall ikke hvis vi skal tro den skotske forfatteren Sarah Moss.

Historien om et ekteskap

Anna Bennett (et aldri så lite bukk til Austen der?) har flyttet til den triste skotske (og oppdiktede) øya Colsay hvor mannen har fått i oppdrag å studere lundefuglens ve og vel. Anna har selv sitt eget prosjekt, hun skal skrive ferdig boken sin, en bok om the relationship between the Romantic celebration of childhood as a time of joyful purity and the simultaneous increase in residential institutions for the young: boarding schools, orphanages, hospitals and prisons. Dette viser seg å være en smule optimistisk når Annas minste sønn Moth nekter å sove om natten. Det blir ikke bedre av at mannen hennes, Giles, er langt mer opptatt av å telle lundefuglene sine enn å bidra med oppdragelse av barn eller vasking av tallerkener. I tillegg er den eldste sønnen Ralph en av de mest nevrotiske barna jeg noensinne har truffet på i litteraturen. Ralph planlegger for den neste store katastrofen til en hver tid og er frenetisk opptatt av alt som kan gå galt.

Familien er mildt sagt dysfunskjonell, og Anna misliker sterkt rollen hun har strandet i. Det kulminerer når det viser seg at det ligger et barnelik i hagen deres, og Anna selv føler seg mistenkeliggjort av politiet. En følelse som ikke slipper taket, selv om det raskt blir bevist at liket er gammelt. Er Anna en smule paranoid? Vel, muligens. Men hun er også en tobarnsmor som ikke har sovet på flere år. Night Waking handler litt om alt, men kanskje aller mest om lengsel etter et eget rom.

Brevskriversken

Narrativet sys sammen med brev fra 1800-tallet, forfattet av sykepleieren May som har dratt til Colsay. Brevene fungerer som en historisk ramme for fortellingen om Anna, og kvinnene har et tydelig slektskap til hverandre. Begge prøver de for harde livet å overleve den harde virkeligheten på øya, begge er de glødende opptatt av sine yrker, og begge er de skribenter. May forteller i brevene sine at hun er utsendt for å få ned tallene på barnedødelighet. Tall som var skremmende høye. Et prosjekt som dessverre feiler brutalt. Dette er faktisk basert på virkelige historiske hendelser. På St Kilda var barnedødeligheten rundt 80% på slutten av 1800-tallet. Uten å si for mye kan jeg vel røpe at det vesle skjelettet i hagen spiller en betydelig rolle i historien, selv om det mulige barnedrapet ikke framstår som så spennende i seg selv. Noen anmeldere mener at denne romanen delvis er en thriller. Det er den så definitivt ikke.

Jeg synes brevene fra May så absolutt er interessante, men jeg mener at det ikke flyter like godt her som det burde. Når Anna finner brevene mot slutten av historien hadde jeg forventet en grundigere refleksjon over innholdet. Dermed blir nok brevene litt mer intetsigende enn hva de kunne ha vært. Mest fascinerende er det å lese om folkets tidligere liv på Colsay, det er intet annet enn knalltøft: The people are living not so much as they did in the last century but as they must have done eight or even ten centuries ago. Sarah Moss glimter også til med sine poetiske beskrivelser av Colsay når hun skriver som May, og jeg ser virkelig for meg det golde landskapet og kjenner den sure vinden når jeg leser: [T]he sea is dark now and it is a mere article of faith that the heavens above Scotland are blue, for Colsay has been swaddled in grey since my arrival so that it is not even possible to see across the Sound. Og tro meg, det blir enda dystrere. Den høye barnedødeligheten fører nemlig til et godt marked for kister, og May forteller i sine brev om hvordan en kiste blir forberedt når en kvinne går gravid:

I hear that the wood for its coffin is already set to steam, coffins being now the sole item in the layette here. Truly, there are no baby clothes on this island. In late years, when a child is born they wrap it in rags and wait to see if it will live before going to the bother of sewing.

Det er kanskje en detalj, men jeg bet meg merke i fraværet av barneklær på det fordums Colsay. May diskuterer ikke dette emnet videre, men denne lille notisen understreker at øyboerne allerede har gitt opp og dette etterlater meg dypt rystet.

Søvnløs i Skottland

Sarah Moss er best nå hun er på sitt mørkeste. Det er mye humor er også, til tross for døende barn, men av den riktig svarte typen. Humoren redder også Night Waking fra å bare være gloom and doom. Jeg humret meg gjennom mang en passasje her. Mye av denne romanen omhandler også foreldreskapets dypeste frustrasjoner. Og søvn. Kanskje ikke tilfeldig at boken heter Night Waking:

[W]hat would i pawn for sleep? Would I, given the choice, have peace for Palestine or twelve hours in beed? Clean water for the children of Africa or a week off motherhood? The advent of carbon-neutral industrial processes or a month’s unrboken nights? It’s a good thing Satan doesn’t come and chat to the mothers of sleepless toddlers in the middle of the night.

Ekteskapet mellom Anna og Giles er i beste fall haltende. Giles forblir en skygge gjennom hele romanen, og vi ser ham kun gjennom de småtrøtte øynene til Anna. Som leser slår det meg at han gjør noe helt annet enn å telle lundefugler, men jeg kan ta feil. Eller så er det lett å bli skeptisk til denne mannen som nekter å ta ansvar for noe mer enn pippipper. Hans manglende engasjement for hus og familie etableres kjapt, til Annas enorme irritasjon:

The garden is Giles’ idea. I’ve never seen much point in extending housework to cover parts of outside, expecially now we’ve got the beach on the doorstep to give the children a nodding acquaintance with what Giles persist in calling the Natural World, as if the human habit of making shelters and arranging for people to buy food they haven’t grown and read books they haven’t written is unnatural. Giles says I kept the children inside far too much in Oxford, wrapped round each other on the sofa, working our way like termites along the bookcases. Giles says Moth is far better off eating foxgloves and birdshit and getting wet in the great outdoors. Giles spends his days alone, working.

Annas herlige sarkasme er noe av grunnen til at jeg satte såpass stor pris på denne romanen. Selve plottet humper og går, men Sarah Moss har skrevet karakteren Anna så godt at jeg henger med hele tiden. Nye karakterer dukker opp, blant annet en anorektisk tenåring som Anna prøver å ta seg av, og Anna selv fortsetter med å prøve å skrive bok, prøve å trøste barn og prøve å leve i et trist ekteskap. Og midt oppi dette står brødbaking sentralt.  bemerker denne konstante brødbakingen, noe Anna selv mener bortkastet tid. Kanskje er det tilfredsstillelsen av å se noen faktiske resultater, noe som faktisk lever og vokser, som bidrar til den maniske bakingen. Anna, som hater alle former for husarbeid knar og elter og repeterer. La oss more oss over nok en uttalelse fra Anna om hennes virkelighetsfjerne ektemann:

I went over to the fridge. The milk bootle was stuck to the shelf. Giles, who never cleans anything, quotes a tabloid statistic about people cleaning the fridge less often than the toilet, which seems to me perfectly intelligent since, even in our house, people do not poo in the fridge.

Avgrunnen

Når Anna til slutt får det jobbtilbudet hun ønsker seg og muligheten til det livet hun drømmer om, er kanskje ikke dette løsningen på problemet likvel. Noen vil muligens argumentere for at romanen avsluttes åpent. Vel, når det siste ordet er cliff tenker jeg at dette lover ikke godt for vår heltinne. Er det avgrunnen som venter Anna? Jeg tenker at denne fortellingen er så full av dødens symbolikk at vi ikke kan vente oss noe annet enn fortapelse. Giles som teller lundefugler, Ralphs undergangstanker og dødsangst, Moths insomnia, barneskjelettet i hagen, den anorektiske gjesten som begynner å frekventere hjemmet deres, Annas desperasjon for sitt eget rom. Vil hun til slutt finne ro?