Wilkie Collins. Han har stått på lista mi lenge. Mannen bak en av de kulere kvinnelige romankarakterene. Faktisk diktet han opp en av de mer interessante kvinnene verdenslitteraturen har sett (hvis vi ser bort fra Jane Eyre og Elizabeth Bennet). Mer om det siden.
Det ville nok ikke vært noen Sherlock Holmes uten Wilkie Collins. (Ingen Sherlock Holmes, ingen Benedict Cumberbatch.) Collins skrev nemlig en av de første detektivromanene, Moonstone. Noe av det som var så spesielt med Moonstone i sin tid var at den besto av blant annet dagboknotater, avisutklipp og lignende dokumenter. Den inkluderte flere synsvinkler slik at leseren fikk et større og mer oversiktlig innblikk i fortellingen. Det kalles en epistolær roman, og i dag finner vi det både titt og ofte i samtidslitteraturen. Senest var det i Marissa Pessls Night Film. Et slikt grep kan, hvis det er vellykket, bryte opp en roman og drive den framover, men det gir også et visst dokumentarisk preg som får leseren til å oppfatte innholdet som mer virkelighetsnært. Forfatteren skaper en egen liten verden hvor leseren får lov til å tre inn.
Nå er det derimot ikke Moonstone dette skal handle om, men det er morsomt å ta seg litt tid til å snikkikke på Collins’ forfatterskap. Moonstone og The Woman in White blir regnet for å være hans beste romaner, så jeg hoppet elegant over alt rasket og begynte rett på sistnevnte. Dessverre lot Collins seg henfalle til opium, noe som så definitivt gikk utover skriveevnene hans, så jeg mistenker at flere av romanene hans ikke er spesielt minneverdige. Ikke ble han spesielt gammelt heller. La herved dette være en advarsel!
Serielitteratur
De to romanene, Moonstone og The Woman in White, har flere likheter. I begge bøkene får flere av karakterene komme til orde og begge var de hva de på den tiden kalte sensation novels
. I dag ville vi kanskje sagt spenningslitteratur eller sensasjonslitteratur. The Woman in White ble også publisert som en serie i ett av Dickens’ tidsskrifter; All the Year Round fra november 1859 til august 1860. Det var altså ikke bare spenningslitteratur, men også serielitteratur! Det er kanskje ikke så rart at vi oppfatter viktoriansk litteratur som tungt å lese. Det var jo ikke meningen at vi skulle lese det fra perm til perm, men mer som mindre episoder. Det er ihvertfall det jeg trøster meg med innimellom slagene.
The Woman in White er til tider tung å ha med å gjøre. Jeg må bare innrømme det. Det er nok også derfor jeg innimellom må legge den litt fra meg og ta en pause. Samtidig er det alltid en glede å vende tilbake til den, og Collins skriver aldeles fortreffelig. Han har ikke Eliots ynde eller Dickens’ galskap, men denne forunderlige mystiske stemningen som ligger som et bakteppe hele veien er ganske unik.
Kammerspill
Så kommer vi da til innrømmelsen. Nemlig at jeg ikke er helt ferdig med The Woman in White enda. Jeg har holdt på en stund, så jeg burde selvfølgelig skamme meg, men jeg ville skrive litt om denne mystiske romanen likevel. Som tidligere nevnt blir fortellingen fortalt fra forskjellige synsvinkler. Vi møter blant annet Walter Hartright som har et skremmende møte med en underlig kvinne kledt i hvitt. Uten å røpe for mye står dette ganske sentralt i fortellingen (det er jo tross alt tittelen på romanen). Hartright blir selvfølgelig også ulykkelig forelsket i en nydelig liten pike ved navn Laura. Han har fått i oppgave å være Lauras lærer, men ser seg nødt til å slutte fordi følelsene til den unge jomfruen blir for sterke. Laura er en plaget sjel, og hun skal gifte seg med den ufyselige Sir Percival Glyde. Hele tiden ulmer det noe under overflaten, vi vet bare ikke helt hva det er. Foreløpig utspiller det meste av handlingen seg mellom husets fire vegger, og vi er hele tiden tett på karakterene. Det hele ligner et kammerspill. Et grøssende kammerspill.
Sterke kvinner
Noe av det jeg finner svært fascinerende med denne sensasjonsromanen er de mangefasetterte kvinneskikkelsene. Disse kvinnene har sterke meninger, selv om de i mange tilfeller holder dem for seg selv. Marian Halcombe, Lauras halvsøster, er vel noe av det nærmeste vi kan komme en viktoriansk feminist. Det er flere avsnitt som er verdt å diskutere, og ett av dem er en av Marians mange utbrudd. Her snakker hun til Laura om hennes nært forestående ektemann, Sir Percival:
‘Are you to break your heart to set his mind at ease? No man under heaven deserves these sacrifices from us women. Men! They are the enemies of our innocence and our peace – they drag us away from our parents’ love and our sisters’ friendship – they take us bode and soul to themselves, and fasten our helpless lives to theirs as they chain up a dog to his kennel.’
Collins’ innsikt i kvinners liv virker nærmest forbløffende. Vi må huske på at kvinner og menn levde svært separat under dronning Victorias regime, selv som gifte. Menn og kvinner var ikke venner med hverandre, de omgikk hverandre nesten ikke, noe som selvsagt gjorde at en ble relativt fremmedgjort for det annet kjønn. Kvinner knyttet derfor svært sterke vennskapsbånd til andre kvinner, og menn gjorde det samme med menn. Det var ikke alltid romantiske vennskap, men kunne selvsagt være det også. Derfor er det heller ikke unaturlig for Marian her å føle at Sir Percival er en inntrenger i hennes og Lauras liv. Slik måtte det nødvendigvis også oppleves. Det framstår også klart og tydelig hva Marian mener om ekteskapet. Ved inngåelse av et ekteskap blir kvinnen ubønnhørlig lenket til mannen, uten noe form for valgfrihet i livet.
Kunsten å være kvinne
Collins skriver videre om opplevelsen av det å være kvinne, og for meg framstår dette som svært troverdig. De begrensningene som kvinner opplevde under Viktoriatiden må ha vært svært frustrerende. Igjen er det Marian som har disse årvåkne refleksjonene:
If only I had the privileges of a man, I would order out Sir Percival’s best horse instantly, and tear away on a night-gallop, eastward, to meet the rising sun – a long, hard, heavy, ceaseless gallop of hours an hours (…). Being, however, nothing but a woman, condemned to patience, propriety, and petticoats, for life, I must respect the housekeeper’s opinions, and try to compose myself in some feeble and feminine way.
Idealet for 1800-tallskvinnen var å være en såkalt angel in the house
. Uttrykket stammer fra et dikt av Coventry Patmore, og det beskriver hans idealkvinne. Diktet The Angel in the House
satte standarden for datidens kvinner. Hun skulle være mild, alltid påpasselig og konstant oppvartende: Man must be pleased; but him to please/ Is woman’s pleasure; down the gulf
. Marian er alt annet enn en slik kvinne, og hun opplever kroppen sin som et fengsel. Hun kan ikke kaste seg på første og beste hest og ri sinnet sitt av seg, hun er for alltid fanget i sine skjørter, dømt til å være feminin, snill og tålmodig. Dette er modige tanker fra forfatteren, og det er imponerende å lese om denne motstanden mot idealer fra kvinneskikkelsene hans.
Marian Halcombe regnes for å være en av de mer spennende heltinnene i litteraturen. Bare det er god nok grunn til å kaste seg over The Woman in White. Du får ikke bare forfriskende feminisme, men også spenning, manipulerende adelige menn (de er de verste) og gryende romanser. Også må du jo finne ut av hvem den hvitkledde kvinnen er. Ikke la deg skremme av lengden, selv om jeg ikke er helt ferdig, jeg heller.
Jeg har tidligere skrevet litt om kvinners vennskap på 1800-tallet her.