mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Sarah Polley fra filmen "Stories We Tell" Sarah Polley
15. april, 2013

Har vi henne nå?

Kultursnobb anmelder Sarah Polleys Stories We Tell

Jeg fikk tårer i øyene fra omtrent første øyeblikk. Kanskje fordi alt virket så vidunderlig ekte. Sammen med familien til Sarah Polley har jeg grått, fnist som en fjortenåring og holdt pusten i vantro. Da jeg gikk ut av kinosalen innså jeg at dette, dette kommer til å bli særdeles vanskelig å anmelde. Jeg kan ikke fortelle om den vonde hemmeligheten, flere av grepene til filmskaperen bør ikke avsløres av hensyn til det framtidige publikum, den fantastisk festlige sluttreplikken kan overhodet ikke nevnes og det er til og med elementer jeg ikke kan skrive at jeg ikke kan skrive om. Men, hva i all verden skal jeg si da?

Canadisk triumf

Stories We Tell er en dokumentar forfattet og regissert av canadiske Sarah Polley. I sine tidligere filmer Away From Her (2006) og Take This Waltz (2011) dissekerer og utforsker hun ulike kjærlighetsforhold, og skaper samtidig interessante og sammensatte kvinneskikkelser. Denne meta-dokumentaren er en ganske annerledes film enn de to ovennevnte. Stories We Tell er en lek med sjangre og et studie i hvordan hemmeligheter nøysomt pakkes ut. Det er en film om historiefortelling og minner, om familie, og om kjærligheten til teateret. Sentralt står Polleys egen mor, skuespilleren Diane, og vi som publikum får lov til å overvære datterens intervjuer med familiemedlemmer, morens venninner, kollegaer og elskere. Alle sammen har sin egen bit til det store puslespillet. Det finnes mange, mange versjoner av Diane. Hun døde i 1990, og vi får dermed ikke høre historien fortalt fra hennes egen munn. Den aller siste puslespillbiten er tapt for alltid.

Atwoodsk historiefortelling

Åpningen av filmen er ikke uventet et sitat fra Margaret Atwoods Alias Grace, romanen Sarah Polley lenge har jobbet for å få filmatisere. I Alias Grace står menneskesinnet og identitet i sentrum. Romanen handler om at mennesket er et eneste stort lappeteppe, og hukommelsen er upålitelig og ustadig. Identiteten er noe flytende som er i konstant endring. Som Atwood skriver:

When you are in the middle of a story it isn’t a story at all, but only a confusion; a dark roaring, a blindness, a wreckage of shattered glass and splintered wood; like a house in a whirlwind, or else a boat crushed by the icebergs or swept over the rapids, and all aboard powerless to stop it. It’s only afterwards that it becomes anything like a story at all. When you’re telling it, to yourself or to someone else.

Jeg forstår av filmen at Polley nærmest har et desperat ønske om å finne ut hvem Diane er, finne alle de smale stiene hun har gått, og hun ønsker å skaffe seg et mangefassetert bilde av sin mor for å forstå sin fortid. Det hun derimot oppdager er at det finnes ingen sannheter om moren. Sannheten er relativ og avhengig av hvem som forteller historien. Atwood og Polley bruker den samme teknikken i sin historiefortelling; de avdekker tålmodig lag for lag, de løfter vekk slørene og belyser side for side bare for å oppdage at det finnes uendelig mye mer. Diane var, som tidligere nevnt, skuespiller, og teateret var en stor del av hennes og familiens liv. Teateret var alltid tilstedeværende, og det er også viktig for denne filmen. Hva er virkelig og hva er fiksjon?

Det å skrive en roman kan på flere områder sammenlignes med å filme og klippe sammen en film. Jeg ser for meg Polley i klipperommet, hvor hun sitter og varsomt velger ut hva hun vil og ikke vil ha med. Hun sitter på så mange timer med intervjuer, og må bokstavelig talt klippe ut biter hun vil presentere for oss og sy dem sammen i ønsket rekkefølge. Vi blir presentert for en ferdig og blankpusset versjon av alle bitene. Ville vi kommet nærmere sannheten med en råere og mer uferdig utgave? Har regissøren tolket materialet sitt for oss? Jeg klarer ikke å bestemme meg. Kanskje er det bare Polley som kan formidle denne fortellingen for oss. Hun har både avstanden og nærheten til materialet. Kanskje er det som Atwood sier, at når vi står midt oppe i det er det ingen historie i det hele tatt, bare mørke og kaos.

Den alltid tilstedeværende regissøren

Regissørens intervjuobjekter sitter lydig i stolene sine, trolig i hver sine hjem, og Polley selv fyller flere roller. Hun er intervjuer, iakttager, lytter og deltager. Hennes nærvær fyller tomrommene. Vi får pussig nok aldri se henne snakke direkte inn i kamera selv, aldri se henne som intervjuobjekt. Polley selv blir litt mystisk selv om vi eksempelvis får tilgang til private brev som blir lest opp. Vi får ofte se henne bak kamera, både som instruktør og medfølende søster,  men hun markerer tydelig sin rolle som filmskaperen. På et tidspunkt retter hun filmkameraet mot oss, rett mot publikum, som for å minne oss på at det er hun som lager filmen. Et annet øyeblikk hvor regissøren kommer spesielt tydelig fram, er når den ene broren spør henne om hvorfor hun lager denne filmen. Kameraet viker ikke, det hviler på brorens ansikt når Polley selv svarer, men broren avbryter henne og vi får aldri helt høre regissørens svar. Kanskje fordi hun ikke vil gi oss alle svarene. Som sin mor viker Polley unna når vi tror at vi har henne.

Se Stories We Tell og gjør det opp ditt eget bilde av kvinnen med de mange ansikter. Får du taket på Diane?

Denne anmeldelsen ble originalt publisert på Filmamasoner