mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Hei, du tok cowboyhatten min!
10. januar, 2013

Hestejazzen herjer

Kultursnobb anmelder Nashville

Det har blitt helt greit å like country. Det har faktisk blitt så greit at de har begynt å lage serier for å spre countryens budskap. Og for å tjene penger. Kanskje mest det siste. Uansett, Nashville er her, og er verdt en titt til tross for tidvis dårlig manus og tynt plott.

Folkelig såpe

Handlingen i Nashville er ikke spesielt komplisert. Du har countrystjernen som har begynt å falme, tenåringsartisten som spiller enkel, men salgbar, musikk og en gitarist som ligger med dem begge. Dog ikke samtidig. I tillegg har vi countrystjernens ektemann som vil bli borgermester, to unge og talentfulle låtskrivere som selvfølgelig er ment for hverandre, og masse musikk slik at vi faktisk blir sittende og se på. Det høres ut som en ganske ordinær såpeserie, og det er det vel på mange måter, men settingen er såpass morsom at det blir givende for seeren. Jeg vil likevel gå til det steg å kalle det en folkelig såpeserie. Ja, det vil jeg. (I Norge går den jo tross alt på TV3.)

Gjenbruk

Connie Britton er tilbake, og selv om jeg aldri har vært fan, klarer hun seg greit nok. Britton overbeviser aldri helt som stor og respektert artist, ikke har hun stemmen til det heller, men hun har vel en viss sjarme. Den unge Juliette, som utfordrer Brittons karakter, spilles av Hayden Panettiere som tidligere fartet rundt i heiagjengskjørt i Heroes. Panettiere er ikke verdens beste skuespiller, men har puppene oppunder haka som kompensasjon. Stemmen hennes er ikke så mye å skryte av den heller, men de gjør et stort poeng ut av Juliette ikke synger spesielt bra. For ja, her synger skuespillerne selv. Det søteste paret, som ikke vet hvor forelsket de er i hverandre enda, er også de som leverer den mest hørbare musikken. Scarlett (Clare Bowen) og Gunnar (Sam Palladio) spiller lavmælte countrylåter om hjerte og smerte, men det fungerer overraskende godt. Clare Bowen får gjerne åpne munnen litt mer når hun synger, ellers er hun så søt og naiv at jeg får lyst til å rykke henne i fletta og klype henne i rompa. Bowen har forresten den beste garderoben, og klærne hennes understreker karaktertrekkene hennes på subtilt og elegant vis.

For å skape litt mer intriger i serien har de slengt inn en svært enerverende familie til Brittons figur, Rayna. Raynas mann blir ganske kjapt spist opp av familien hennes og drømmen om makt og penger. Selv om han sier i første episode at han ikke liker å snakke om politikk stiller han til valg som Nashvilles borgermester. Teddy, som de ironisk nok har valgt å kalle ham, viser seg selvfølgelig å ikke være fullt så hederlig som Rayna tror, og skandaler rulles opp i form av korrupsjon og litt for intim kontakt med eksen. Denne delen av historien synes jeg er rimelig uengasjerende, og det går også så fort i svingene at jeg har problemer med å tro på de ulike vendingene.

Til slutt har vi den tilbaketrukne og sjenerte, men geniale gitaristen Deacon, spilt av Charles Esten. Han hvis livs kjærlighet vil være Rayna som han aldri kan få, og som aldri vil bli så stor som han fortjener å bli. Men småripsa har han fortsatt draget på, og han mener bestemt at Juliette tross alt kan lage skikkelig gode låter. Så der falt Deacon gjennom. For å si det mildt. Deacon har selvfølgelig også hatt sine narkotikaproblemer, så her er alle de gode klisjéene på plass.

Til musikken

For det er jo det som er stas. En serie med masse countrymusikk. Egentlig er det litt som en musikal, bare med country istedenfor. Men er musikken egentlig bra? Både ja og nei. Den er ganske kommersiell. Det må den vel være for at serien skal slå bredt an. Noen låter er ålreite, først og fremst de som synges av Scarlett og Gunnar, andre låter blir for poppete for min smak. Det er også Scarletts og Gunnars sanger jeg faktisk hører på etter å ha slått av serien. Dessverre er for eksempel , sunget av Panettiere, mildt sagt pinlig. Det beste nummeret i serien så langt må være de to små barna som synger samme sang i en talentkonkurranse. Sterke, karakteristiske pikestemmer som synger country og spiller gitar er bare uslåelig. Låtene til Rayna er faktisk slik de blir beskrevet av en i serien; ”mums and SUVs”. Det bør også nevnes at musikken til TV-serien ikke er skrevet av hvem som helst. Gillian Welch, The Civil Wars og Elvis Costello er noen av de som har skrevet og komponert. Vi får også noen gamle hits som Love’s Ring of Fire av den eminente June Carter. Dessuten er T-Bone Burnett innblandet, og da må det jo bare bli bra. Han behøver vel knapt noen nærmere presentasjon, så hvis du faktisk behøver det, er det bare å skamme seg.

Halvveis ute i sesongen kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg til flere late kvelder i countryens tegn. For det er ålreit underholdning dette her, med ålreit musikk, og av og til er det nok.

Forrige