As Gregor Samsa awoke one morning from uneasy dreams he found himself transformed in his bed into a gigantic insect.
Slik åpner en av verdens underligste noveller. Slik kan en kopiere den:
Ignatius Martin Perrish fordrev natten full og med å gjøre fryktelige ting. Han våknet morgenen etter med hodepine, la hendene mot tinningene, og kjente noe uvanlig, et par knoppete, spisse utvekster. Han var så dårlig – sårøyd og slapp – at han tenkte ikke over det til å begynne med, var altfor bakfull til å tenke eller bekymre seg.
Men da han stod og svaiet over toalettet, kastet han et blikk på seg selv i speilet over vasken og så at han hadde fått horn mens han sov. Han sjanglet overrasket, og for andre gang på tolv timer pisset han på føttene sine.
Det er noe fandenivoldsk og herlig respektløst ved å regelrett stjele åpningen til en mester og lage den til sin egen. Det synes jeg er modig og utrolig morsomt gjort. Og ikke så rent lite kreativt.
Metamorfose
Det første sitatet er hentet fra Kafkas novelle The Metamorphosis. Åpningen fortoner seg noe annerledes i de ulike oversettelsene. For den interesserte blir ungeheurus Ungeziefer
av og til oversatt med monstrous bug
. De lærde fortsetter å strides i sine tolkninger av teksten. Kanskje er det tvetydigheten som er det geniale i Kafkas tekst. Hva slags insekt så han egentlig for seg? En kan nok ikke kalle Joe Hill like genial, ei heller en like god stilist, men åpningen av hans roman Horn er like fullt en ganske så god omskrivning av den aller første setningen i The Metamorphosis. Begge hovedpersonene forvandles til noe monstruøst, de har i løpet av natten mistet noe av sin menneskelighet. Hverken Kafka eller Joe Hill forklarer hvordan i all verden dette har skjedd, selv om Ignatius selv kommer fram til en slags årsak. Det har likevel bare skjedd, og forvandlingen er ugjenkallelig. Det har sine konsekvenser.
Ignatius, eller Ig, er vår helt, enter vi liker det eller ikke. Og vi liker ham ikke spesielt godt. Han har til og med astma. Med sine nyerverde horn oppdager han at han har fått en helt spesiell egenskap. Hornene påvirker de han snakker med til å snakke sant, til å utbasunere sine innerste lyster, og Ig får vite mer om folk enn hva han strengt tatt føler er nødvendig. Dette er et konsept som fungerer ganske godt, spesielt til å begynne med, og leseren kan glede seg til homoerotiske scener mellom macho politimenn, ufordragelige unger og enda mer ufordragelige mødre, og en nonne med et uvanlig ønske. Ig kan også oppmuntre de han møter til å følge lystene sine, men han kan ikke få de til å gjøre ting de ikke vil. Derfor blir han en reddende engel for noen, og det stikk motsatte for andre. Hill er ikke spesielt subtil i sine hentydninger om at Ig har forvandlet seg til djevelen, men hva djevelen faktisk står for kan selvfølgelig diskuteres. Navnevalget er helt klart ikke tilfeldig valgt. Ignatius er navnet på en biskop som led martyrdøden i Roma ca 107. I tillegg betyr Ignatius fyrrig. Hill smører tjukt på. Tjukt.
Bildungsroman på syre
Horn begynner som en absurd skrekkroman, men utvikler seg etterhvert til en grotesk og småkjedelig coming of age-historie med et par klisjéer for mye. De få kvinnelige karakterene som eksisterer i romanen er bygget på hore og madonna-prinsippet, og jeg trodde vel i min uskyld at vi var ferdig med det rælet der. Igs kjæreste, Merrin, blir brutalt myrdet og voldtatt før romanen begynner, og han oppdager fort at det er hans aller beste venn som har gjort det. Alle tror derimot at det er Ig som har gjort det, og vår diabolske helt setter seg fore å hevne sin døde elskede. Merrin blir en rimelig flat figur, uten noe særlig utvikling, og hun fungerer først og fremst som Igs tidligere livbøye. Den store hemmeligheten hennes er at hun selvsagt har en uhelbredelig type kreft, og hun ønsker å gjøre det slutt med Ig fordi hun ikke vil at han skal se henne visne hen. Det er hun som blir martyren i historien, en ikke ukjent rolle for kvinnen i kunsten. Dessverre. Merrin blir et eneste stort gjesp.
Jeg leste Horn på norsk, oversatt fra engelsk, og teksten kunne hatt godt av en grundig språkvask. Av og til mangler det ord, og ved et par anledninger er det faktisk feil i teksten. Likevel synes jeg oversetteren har klart å beholde Hills svarte humor på en god måte. Det er dessuten ikke oversetterens feil at fortellingen tar fullstendig av og ender opp med å bli en eneste stor blodig røre. Det er som om forfatteren ikke vet hva han skal gjøre med det tilgjengelige stoffet. Hill har en god idé, men dynker den i vold, gørr og flammer. Horn blir en parodi på en Bildungsroman, og jeg vet ikke helt om det var det som var meningen.
Hva forvandlingen gjør med Ig og Gregor Samsa, samt deres omgivelser, står sentralt i begge tekstene. Kanskje er moralen at vi til enhver tid bærer udyret i oss. Kanskje er det hvordan omverdenen gjør oss til den fremmede. Og kanskje ville begge forfatterne bare kødde litt med oss.