mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Forfatter og historiker Aina Basso
27. november, 2012

Historien om en heks

Aina Basso er Brage- og bokaktuell med Inn i elden

Eg vaknar og noko er gale. Eg skjøner først ikkje kva det er, blir liggande still ei stund og blunke. Noko er annleis. Det er kvalmen. Han er borte, for første gong på fleire veker. Men det er noko anna òg. Eg kjenner meg så glatt mellom beina. Ei kjensle eg ikkje har hatt på lenge. Eg tek handa ned og skrik til då eg ser dei  mørke, blodige fingrane mine. Eg riv av meg dyna, og det ligg ein pøl med blod mellom beina mine. Eg byrjar skrike, og like før eg svimar av, synest eg noko rører seg i hjørnet ved vindauget. Ein svart katt, han slikkar seg på poten og mel tungt og durande.

Det er nettopp her det begynner å gå galt i historien om Elen og Dorothe. Virkelig galt. Elen og Dorothe er våre to heltinner i Aina Bassos nyeste roman, Inn i elden. Romanen er nominert til Brageprisen for beste ungdomsbok, men det er også de ferske ungdomsromanene til Linn T. Sunne, Arne Svingen og Harald Rosenløw Eeg. Alle sammen er gamle i gamet, men det er Aina Basso som imponerer i år, og fortellingen om de to jentene holdt meg lenket til sofaen i hele forrige uke.

Aina Basso er i tillegg historiker, noe som gir henne en ekstra tyngde, og hun har tidligere gitt ut to historiske romaner. Ingen må vite handler om incest og er rettet mot ungdom, og Fange. 59. Taterpige om en ung taterjente på 1700-tallet som er skrevet for det voksne publikum. Forfatteren begynner å gjøre seg bemerket i det litterære miljøet, og jeg synes hun fyller et tomrom i litteratur-Norge.

Inn i elden tar oss med helt tilbake til 1600-tallet, og Basso setter fokus på hekseprosessene som raste som en febersyk hund over Europa og Nord-Amerika. Disse prosessene gikk ut over både kvinner og menn, men det var kvinnene som var mest utsatt. Årsakene til hekseprosessene er mange og komplekse, men det hersker liten tvil om at disse henrettelsene var en måte å kontrollere kvinnen på i denne perioden. Det er spennende hvordan vi blir presentert for dette kvinnehatet i Bassos roman, og jeg tenker at det er viktig å ikke glemme denne epoken i historien. Derfor gleder det meg ekstra at denne boken har kommet.

Igjen er det sterke og annerledes kvinner som står i sentrum, og vi får altså møte Elen og Dorothe som forteller hver sin historie. Deres fortellinger knyttes sammen avslutningsvis, og selv om jeg hadde håpet at Elen og Dorothes skjebner skulle veves sammen på et tidligere tidspunkt, ser jeg hvorfor Basso velger den dramaturgien hun gjør. Her er det viktig å etablere de to karakterene godt, og begge historiene fungerer utmerket på hvert sitt vis. De utfyller hverandre og står i sterk kontrast til hverandre. Jentene er hverandres endelikt, selv om de ikke vet det selv. (Dorothes fortelling slutter åpent, men jeg har min egen versjon av hvordan det går med henne.)

Elen er datter av en såkalt klok kone, og Elen lærer ett og annet triks av sin mor. Den vante leser skjønner at dette kommer selvfølgelig til å få fatale følger. Moren har heller ingen mann og er dermed et yndet offer for diverse rykter og anklager. Elens historie er lagt til Finnmark, hvor hekseprosessene pussig nok var som verst. Vår andre hovedperson, Dorothe, er en rikmannsdatter fra København, et miljø som er helt ulikt det barske og fattige Finnmark. Dorothe giftes bort til den fremtidige lensherren i Finnmark, en sterkt religiøs eldre herremann hvis hovedoppgave blir å ta seg av disse prosessene i det kalde nord. Det er muligens Dorothes karakter som utvikler seg mest, og spesielt spennende er forholdet mellom Dorothe og hennes mann.

Språket er Aina Bassos største styrke, i tillegg til de historiske detaljene som aldri blir for prangende. Du skjønner hvor mye research Basso må ha gjort for å ha skrevet denne romanen, men det er subtilt og elegant gjort. Basso har en poetisk penn, med korte setninger og et drømmende språk. Dette er en ungdomsroman, men jeg mener den passer for voksne også. Ikke minst på grunn av de språklige kvalitetene.

Det er en ørliten svakhet at romanen er såpass forutsigbar som den er. Du skjønner tidlig hva som skal skje, selv om det tar litt tid før du skjønner hvordan det skal skje. Likevel, Inn i elden er faktisk så spennende at en ikke har lyst til å legge seg selv om en må. At den har overnaturlige elementer hjelper definitivt på, og jeg synes det er godt jobba av Basso å balansere det fantastiske og det realistiske. Det at ikke alt kan forklares gir boken det lille ekstra den behøvde.

Brageprisen tilhører Aina Basso. Sånn er det bare.

Neste