mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Bendict Cumberbatch som den forpinte Christopher Tietjens Bendict Cumberbatch som den forpinte Christopher Tietjens
2. mars, 2014

Hvorfor Parade’s End er bedre enn Downton Abbey

Hint: Det kan ha noe å gjøre med Benedict Cumberbatch

Downton Abbey har tapt seg voldsomt. Spesielt den seneste julespesialen gikk fullstendig over styr. Men også de seneste sesongene har vært langt fra like bra som de kunne ha vært. Serien ligner mer og mer en alminnelig såpeopera med pene klær og en og annen festlig replikk levert av Maggie Smith. Hun må være en av seriens få lyspunkter, men hennes rollefigur har dessverre utviklet seg til en karikatur av en fin dame. Skaperen av Downton Abbey, Julian Fellowes, har ikke klart å opprettholde den samme elegansen som han gjorde i Gosford Park. Da er det beroligende å se at britene fortsatt kan lage knallgode kostymedramaer som ikke ender i rosa såpeskum. Parade’s End er en glimrende miniserie med godt manus, interessant plott og gode skuespillere. Begge seriene omhandler tiden før, under og etter 1. verdenskrig. I begge seriene flyter det også over med fantastiske kostymer. Men der stopper nok likhetene. Den eksellente Tom Stoppard er manusforfatteren og Susanna White står for regien av Parade’s End. White har blant annet regissert Bleak House, en serie kultursnobber verden over fortsatt husker med glede og entusiasme. Men, hvorfor er egentlig Parade’s End bedre enn Downton Abbey? Her kommer Kultursnobb sin svært så seriøse punktliste.

  1. Benedict
  2. Cumberbatch
  3. Parade’s End er basert på en anerkjent trilogi av Ford Madox Ford. Egentlig finnes det en fjerde bok i serien også, men forfatteren sa senere at han angret på denne utgivelsen. Bøkene er publisert i tidsrommet 1924-1928. Det faktum at denne serien er en miniserie og slutten er godt planlagt, gjør at manusforfatterne ikke henfaller til latskap og rot slik som i Downton Abbey.
  4. Ingen idiotiske dødsfall. Bare det å tenke på Matthew og Sybil gjør meg rasende. Rasende!
  5. Rupert Everett er så herlig snobbete. Beklager Hugh Bonneville, du blir liksom aldri like god.
  6. To ytterst spennende kvinnelige karakterer. Tietjens kone og hans elskerinne kunne fort ha blitt vonde klisjeer. Du har den svært seksuelle kona som skaffer seg elskere i øst og vest, og den unge jomfruelige elskerinnen i hvite kjoler. Heldigvis er det langt mer nyansert enn som så. Rebecca Hall formidler godt frustrasjonen til Sylvia Tietjens. Frustrasjonen over å ha blitt født som kvinne, frustrasjonen over å være gift med en mann som ikke viser følelser, frustrasjonen over å ikke kunne gjøre som hun vil. Dette er kanskje ikke en spesielt sympatisk karakter, men hun er spennende! Adeleide Clemens spiller Valentine Wannop, en ung kvinnesaksforkjemper som gjør det hun ikke skal. Nemlig å falle for en gift mann. Hun er rampete, har klippet håret kort og demonstrerer ivrig. I en annen verden ville kanskje de to kvinnene vært gode venner (hvis en ser bort fra at de ønsker seg samme mann), men i denne tidsalderen og dette landet kan de ikke bli annet enn bitre fiender. Jeg synes ikke Downton Abbey klarer å levere like nyanserte kvinnelige karakterer. Spesielt ikke etter at Lady Rose MacClare gjorde sitt inntog. Gjesp!
  7. Vi slipper Mr. Bates. Han er den mest irriterende figuren jeg vet om!
  8. Ingen krampaktige tidsmarkører som den elektriske kjøkkenvispen.
  9. Ingen mannlige tjenere som bare er onde og vil lage kvalm i episode inn og episode ut. Ikke føl deg truffet, Rob James-Collier. Ikke føl deg truffet.
  10. Nevnte jeg Benedict Cumberbatch?