mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Tegning av Grace Marks Den faktiske Grace Marks. Tegnet under rettssaken.
27. juni, 2012

Kjære Sarah Polley

Et åpent brev

Da jeg var 16 år foreslo min mor at jeg skulle lese en canadisk roman av en forfatter som het Margaret Atwood. Omslaget var oransje og damen på omslaget vendte blikket ned. Ansiktsuttrykket var lukket og antydet en dypt bevart hemmelighet. Jeg var sånn passe interessert, men på den tiden var jeg svært lett påvirkelig. Det er selvfølgelig ikke tilfelle lenger. Romanen het Alias Grace og denne fortellingen gjorde såpass inntrykk på meg at både forfatteren og boka har fulgt meg videre i livet. Til og med hovedpersonen, Grace Marks, fortsetter å spøke for meg. Faktisk endte jeg opp med å studere i samme by hvor handlingen utspiller seg, nemlig i Kingston i Canada. Jeg har lest den igjen og igjen, og for hver gang jeg leser den oppdager jeg nye sider ved romanen, legger merke til detaljer jeg ikke har lagt merke til før og skjønner kanskje litt mer av puslespillet Grace Marks for hver gang jeg leser den. Eller kanskje litt mindre. Jeg er overbevist om at Atwood ikke vil gi oss noen nøkkel til denne damen, muligens fordi hun ikke har den selv, men også fordi hun vil at vi som lesere skal finne vår egen tolkning og vår egen tilnærming.

Jeg har lenge tenkt at Atwoods mesterverk burde bli film. Alias Grace er allerede blitt teaterstykke, så nå venter jeg lengselsfullt på filmatiseringen. Romanen er jo som skapt for filmmediet. Atwood prøvde først å skrive historien om Grace som TV-manus, The Servant Girl, men den store suksessen lot vente på seg. Det var ikke før romanen utkom at det virkelig ble fart i sakene. Alias Grace er basert på virkelige hendelser og handler om den irske tjenestejenta Grace Marks som ender opp i Canada og blir dømt for drapene på sin arbeidsgiver og husholdersken i huset. Drapene fant sted i 1843 (Grace var da bare 16 år) og handlingen utspiller seg både før og etter disse hendelsene. Særdeles kort fortalt. Det viktigste i boken er ikke skyldspørsmålet. Tvert imot. Nøkkelord her er kvinnelig identitet, maskerade, historiefortelling og det å finne sin egen stemme.

Nå ser det faktisk ut som om det er en regissør som er modig nok til å påta seg dette ansvaret, nemlig Sarah Polley. Empire kan melde om at filmregissøren lenge har hatt et ønske om å lage denne filmen og at hun har en sterk tilknytning til Alias Grace. Det taler til Polleys fordel at hun tidligere har regissert Away From Her, basert på en novelle av canadiske Alice Munro. Dama har tydeligvis en forkjærlighet for de canadiske kvinnelige forfatterne, og Kultursnobb kan jo ikke annet enn å applaudere. Derfor er det heller ikke unaturlig at det kommer et ønske om castingen i filmen fra denne kanten. Jeg har lenge hatt denne castingen i tankene, og ulike skuespillere har blitt vurdert og revurdert. Jeg sitter dermed igjen med noen få utvalgte. Her og der har det vært vanskelig å bestemme seg, så en audition eller to kan jo være greit. Derfor, kjære Sarah Polley, ta imot mine råd.

Rolleliste

Grace Marks – vår kjære hovedperson. Hun skal være intelligent, mystisk, noe helt for seg selv. Hun skal ikke avsløre sine innerste tanker, men hele tiden være på tå hev. Uutgrunnelig er et viktig karakterdrag. Jeg har to damer i tankene. Mitt førstevalg faller på Ellen Page. Jada, det er hun fra Juno. Hun er morsom, subtil, rappkjefta og rar. Med den rette regissøren tror jeg også at Ellen Page kan være dritgod. Intet mindre. Også er hun fra Canada. Mitt andrevalg er Bryce Dallas Howard. Det kan hende at hun er litt for pen for vår Grace, men jeg liker at hun er både skjør og tøff, og jeg er overbevist om hvis også Bryce fikk jobbe med en ordentlig regissør så ville vi opplevd magi. Dessverre er hun med i litt for mange dårlige filmer, men dette kan snu med Alias Grace.

Nancy Montgomery – Nancy er vanskelig. I tillegg er hun et av ofrene. Husholdersken er ung, vakker og har et forhold til sin arbeidsgiver, Thomas Kinnear. Ihvertfall i boken. Jeg må innrømme at jeg har tenkt på Kirsten Dunst. Hun besitter kanskje ikke de skuespilleregenskaper vi er ute etter her og hun er kanskje ikke i stand til å nå dypt nok, men jeg synes at hun er flott i både The Virgin Suicides og Marie Antoinette. Det kan jo hende at det er nettopp samarbeidet mellom Sofia Coppola og Kirsten som gjør at det blir så bra, og det kan jo også hende at det bare er Sofia som tar henne på alvor, så jeg er av den oppfatning av vi uansett kan kalle inn Kirsten til audition. Da får vi se hva hun duger til. Scarlett Johansson kom og gikk under arbeidet med castingen. Michelle Williams er et sikkert kort. Hun er hardtarbeidende og seriøs, og beviser gang på gang hvor langt hun har nådd siden Dawson’s Creek. Dessuten spiller hun i Sarah Polleys nyeste film, Take This Waltz. Michelle overbeviste meg etter My Week with Marilyn, så jeg vil ha med Michelle på en eller annen måte. Men, jeg tror hun passer best som Nancy.

Thomas Kinnear – Thomas er altså arbeidsgiveren til både Grace og Nancy, og han framstår for meg som litt diffus. Litt fraværende. Her kan nok skuespilleren være med på å forme mye av karakteren. Jude Law begynner så absolutt å få pondus nok, og den som ikke er overbevist om at han er en god skuespiller bør se Sleuth. Kultursnobber verden over klapper i takt. Jeg skulle likt å se en yngre Alan Rickman som Thomas også. Kan hende han kan få en mindre birolle i filmen fordi vi liker ham så godt.

James McDermott – stallgutten til Thomas Kinnear og Graces medsammensvorne som ble dømt til døden. Grace og James rømte faktisk sammen, og spørsmålet er om det var Grace som sto bak begge mordene eller om James manipulerte Grace. Jeg må innrømme at jeg har lyst til å satse på Leonardo DiCaprio. Han er en dyktig skuespiller og han kan få fram dobbeltheten hos James. Er han en slu drittsekk eller er han på feil sted til feil tid? Jeg vet at han ikke akkurat ser ut som en stallgutt fra Canada, men hvem andre er dyktig nok?

Dr. Simon Jordan – Simon er den lett tafatte legen som prøver å snike seg inn i Graces sinn. Han har satt seg i hodet å trenge inn vår heltinnes psyke, men blir besatt av oppdraget og ender ikke opp spesielt lykkelig. En ung Colin Firth hadde gjort seg, men siden vi ikke har tiden på vår side kunne nok Cillian Murphy gjort seg bra.

Mary Whitney – Ah, Mary Whitney. Unektelig en spennende karakter. Hun er tjenestepike og venninnen til Grace. Når Grace blir arrestert ”låner” hun Marys navn. Det er derfor det står Mary Whitney under den opprinnelige tegningen av den virkelige Grace. Hvem Mary i virkeligheten var vites ikke. Kanskje var hun også bare Graces fantasifoster og dermed rent oppspinn? Uansett, også her ville det vært fantastisk med en skuespiller som dessverre har blitt for gammel. Emma Thompson ung hadde passet perfekt. Sukk. Jeg lander til slutt, etter mye overveielse, på Mia Wasikowska. Hun var en ganske så fin Jane i Jane Eyre, selv om det var andre jeg så for meg i akkurat den rollen. Mary derimot, passer henne mye bedre.

Jeremiah/ Jerome DuPont – Mannen med de mange navn. Den forundelige triksteren kan jo bare spilles av Robert Downey Jr. Jeg er klar over at Robert ikke tar rollene sine spesielt seriøst, men hvilken sjarme denne mannen besitter! Jeg stoler på at Polley får orden i sakene og kjører ham steinhardt.

Noen siste gode råd

Keira Knightley får ikke lov til å komme i nærheten av denne filmen her. Bare så det er sagt. Vi kan sikkert sikre en liten rolle til Michael Fassbender også, muligens som Graces far. Han er litt for ung, men det tror jeg vi kan ordne på. Tilda Swinton får gjerne spille Graces mor. En liten, men viktig rolle. Hvis Tilda er opptatt kan vi gi rollen til Emily Watson. (Jeg vet at jeg har glemt Ryan Gosling, men han nådde ikke helt opp denne gangen. Som plaster på såret blir det nok noe å gjøre i Oryx and Crake. Carey Mulligan kan få den kvinnelige hovedrollen i samme film.)

Alias Grace blir nok en utfordring. Ikke minst fordi Atwoods tekst er så rik. Det hersker liten tvil om at det er nettopp språket til Atwood og oppbygningen som gjør romanen så god. Den er utrolig sammensatt og kompleks, med språklige bilder som får meg til å grøsse på ryggen. Vi kommer nok til å miste noe av tvetydigheten i filmen, og mye blir opp til skuespilleren som lander hovedrollen. Jeg håper Sarah Polley finner et formspråk som kler den kommende filmen og at hun ikke serverer oss ferdig uttenkte svar. Dessuten håper jeg at hun tar rollelisten min opp til vurdering. Det er bare å ringe hvis det skulle oppstå noen spørsmål. Jeg kan svare på det meste om alt fra canadisk vevekunst til betydningen av slør.