mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

A Tale for the Time Being
16. februar, 2014

Kvantemekanikk, naturkatastrofer, Proust og buddhisme

Om Ozekis A Tale for the Time Being

A Tale for the Time Being av japansk-amerikanske Ruth Ozeki etterlater en andpusten og undrende. Dette er en roman om mobbing, om det å være ensom og om naturkatastrofer, kommunikasjon og kvantemekanikk. Ikke minst er dette en roman om tid. Og litt om buddhisme. Kanskje er ikke tiden så lineær som vi tror? Og kanskje eksisterer det parallelle verdener? Det hele høres unektelig svevende ut, men alt nøstes sammen til slutt ved hjelp av kvantemekanikk og Schrödingers katt. Forvirret? Jeg også.

En liten Hello Kitty-matboks på et stort hav

Ozekis A Tale for the Time Being handler om Nao, en mistilpasset ung japansk jente som blir utsatt for de forferdeligste ting fra sine klassekamerater. Hun er turist i eget land etter at hun og familien må flytte fra USA etter at faren har fått sparken. I Japan blir hun mobbet av sine jevnaldrende fordi de aldri aksepterer henne. Blant annet blir Naos begravelse arrangert og gjennomført (selv om Nao er høyst levende), og et voldtektsforsøk blir filmet og lagt ut på YouTube. Som om ikke dette skulle være nok har faren sunket ned i en dyp depresjon på grunn av arbeidsløshet, og prøver flere ganger å ta livet sitt. Naos verden faller sammen rundt henne. Hun nedtegner sine opplevelser i en dagbok, en dagbok forfatteren Ruth finner i en liten Hello Kitty-boks som er skylt opp på stranden i Canada etter tsunamien som fant sted i 2011. Ozeki har faktisk skrevet inn seg selv, samboeren sin og katten deres. Og det fungerer utmerket. Fortellerstemmene alternerer mellom Nao og Ruth, og etter hvert Nao-kapittel får vi Ruths funderinger og bekymringer over hva hun leser.

Naos historie er en svært troverdig fortelling om en ung jentes prøvelser. På grunn av den språklige variasjonen ender dette opp som en svært vellykket roman på flere nivåer. Romanen er til tider tung å lese, ikke minst på grunn av alle fotnotene. Samtidig er også fotnotene oppklarende, og flere japanske ord og uttrykk er godt forklart. Uskyldsren som jeg er, visste jeg for eksempel ikke hva hentai betød. Nå er jeg derimot ganske så opplyst om populære japanske perversjoner. Dessuten forteller romanen meg mye jeg ikke visste om både japansk feminisme og diverse spennende fenomener. Romanen åpner med at Nao sitter på en såkalt «French maid café» i Akiba. Ja, disse finnes, og bare dette gjør denne romanen fascinerende.

Ozeki har gjort dette før. I mesterlige My Year of Meats opererte hun med to synsvinkler og to historier frå både Nord-Amerika og Japan. Det er kvinnene hun fokuserer på, og den kvinnelige erfaringen. De to kvinnene i romanen blir knyttet sammen gjennom et TV-program om kjøtt, av alle ting. Her er også miljøspørsmålet sentralt. Ozeki er god på å formidle historier fra ulike kulturer, og hun er definitivt en berikelse for den flerkulturelle litteraturen.

Leseren

Dagbøker og bøker i bøker spiller en viktig rolle i A Tale for the Time Being. Karakterene i romanen er både lesere og forfattere. Tankene går til The Crimson Petal and the White, hvor personene var alle lesere på et eller annet nivå. Dette knytter også leseren og romanen tettere sammen og bidrar til en sterkere tilhørighet. Sammen med Ruth i A Tale for the Time Being prøver vi å nøste opp i mysteriet kalt Nao. Sammen med Ruth reflekterer vi over hva vi har lest og hva det betyr. Sammen med Ruth er vi dypt bekymret for hvordan det egentlig gikk med Nao til slutt. Jeg opplever det slik at jeg kommer nærmere begge på denne måten.

I Hello Kitty-matboksen finner Ruth også noen brev. Disse er fra Naos onkel, som var kamikaze-pilot, og skrevet til hans mor. Nao kommer over disse brevene og avdekker nye hemmeligheter hos sin egen familie. På denne måten blir også Nao en leser, og Nao, Ruth og leseren prøver å pusle sammen alle bitene. I tillegg står også Proust sterkt i denne fortellingen. Uheldigvis for meg er jeg såpass lite dannet at jeg aldri har lest et ord Proust. Ikke kan jeg fransk en gang. På sporet av den tapte tid er faktisk omslaget på Naos egen dagbok. Men Ruth har ikke lest den heller, så sammen kan vi spørre oss selv om hva dette betyr. En ting kan jeg ihvertfall si sikkert, det er ikke tilfeldig at også Proust var opptatt av minner og tid.

Den fremmede

Ruth Ozeki er japansk-amerikansk, men bor i Canada. Det er kanskje å tøye strikken litt langt ved å kalle forfatterskapet hennes for canadisk, men det er faktisk flere likhetstrekk mellom bøkene hennes og canadisk litteratur. I A Tale for the Time Being er Nao en fremmed både i USA og Japan. Hun vokser opp i Silicon Valley i USA, men familien flytter så til Japan hvor hun aldri klarer å passe inn. Hun er hverken japansk eller amerikansk nok til å bli en del av miljøet i noen av landene, noe Ozeki selv har følt på. Både Ruth og Nao deler noe av den samme bakgruppen, siden de herstammer fra begge disse landene. Kanskje er det noe av grunnen til at Ruth finner Naos historie så fascinerende og rørende. Katastrofen nærmer seg i A Tale for the Time Being, og Ruth ønsker desperat å redde Nao. Men klarer hun det? Eksisterer de egentlig i samme tid?

A Tale for the Time Being kom seg galant inn på kortlisten til Booker-prisen i fjor, men måtte seg slått av voldsomme The Luminaries av Eleanor Catton. Det er likevel et modig og uvanlig valg å ha med Ozekis roman så langt, og jeg nikker godkjennende. Fortsatt usikker på om dette er romanen for deg? La meg da avslutte med begynnelsen. Jeg tror Nao ville likt det på den måten.

 Hi!

My name is Nao, and I am a time being. Do you know what a time being is? Well, if you give me a moment, I will tell you.

A time being is someone who lives in time, and that means you, and me, and every one of us who is, or was, or ever will be. As for me right now I am sitting in a French maide café in Akiba Electricity Town, listening to a sad chanson that is playing sometime in your past, which is also my present, writing this and wondering about you, somewhere in my future. And if you’re reading this, then maybe by now you’re wondering about me, too.

You wonder about me.

I wonder about you.

Who are you and what are you doing?

 

Hvis du vil lese en ikke fullt så forvirret omtale, prøv Clementine.