mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Felicity Jones som Catherine Morland i "Northanger Abbey" Felicity Jones som Catherine Morland i "Northanger Abbey"
28. april, 2013

Litterær forelskelse

Kultursnobb anmelder Northanger Abbey av Jane Austen

Sterke, intelligente damer som vet hva de vil. De er som oftest ikke de vakreste eller rikeste, men de har andre kvaliteter som gjør at de lykkes. Humor, satire og ironi. Klassereiser og penger. Dette står sentralt i Jane Austens romaner. Romaner som grunnet middelmådige filmatiseringer blir framstilt som romantiske komedier. Sannheten er at Jane Austen ikke er spesielt romantisk. Bøkene hennes ender i ekteskap, men det er ikke ekteskapet eller de romantiske relasjonene i seg selv som er det viktige. Elizabeth Bennett forelsker seg ikke i Mr. Darcy fordi han er kjekk, men fordi hun ser for seg hvordan det skulle være å bli husfrue på Pemberley. Jeg klandrer henne ikke. Jane Austen skriver intelligent og komplekst om sin samtid. Det er rett og slett stor romankunst.

Northanger Abbey – den første romanen?

Northanger Abbey er dessverre ikke like sterk som Pride and Prejudice og Emma, men den er like fullt fornøyelig, smart og elegant. Northanger Abbey ble utgitt posthumt, og det er usikkert når den faktisk ble ferdig. Austens søster, Cassandra Austen, mente at Jane hadde utkast til Northanger Abbey, Sense and Sensibility og Pride and Prejudice i 1790. Siden disse utkastene ikke lenger finnes vet vi altså ikke hvor mye disse manusene lignet de ferdige romanene og hvilken roman som egentlig ble ferdigstilt først. Det fantes en tidlig versjon av Northanger Abbey, kalt Susan, som ble solgt til et forlag, men ikke trykket. Se The Cambridge Companion of Jane Austen for ytterlige informasjon. Likevel, Northanger Abbey er ikke like kompleks som de ovennevnte, og jeg synes å spore en nokså ung og uerfaren forfatter. Karakterene i Northanger Abbey er enten snille eller slemme, og de har ikke den samme dybden som i senere verk. Bortsett fra hovedpersonen selv blir de andre en smule flate, selv om mange er festlig beskrevet. Derimot er Austen nesten på sitt beste som satiriker i denne romanen, noe som gjør den verdt å lese i seg selv.

En uvanlig heltinne

Catherine Morland er vår heltinne, og en ganske uvanlig sådan. Jane Austen beskriver henne slik:

She had a thin awkward figure, a sallow skin without colour, dark lank hair, and strong features – so much for her person; and not less unpropitious for heroism seemed her mind. She was fond of boys’ plays, and greatly preferred cricket not merely to dolls, but to the more heroic enjoyments of infancy, nursing a dormouse, feeding a canary-bird, or watering a rose bush.

Ikke bare måtte det ha vært en oppsiktsvekkende kvinnelig hoveperson på Austens tid, Catherine Morland framstår som en moderne kvinne selv i dag. Catherine innehar ikke derette kvalitetene for en ung jente på slutten av 1700-tallet; tegning, musikk og hagearbeide står ikke spesielt høyt i kurs hos denne damen. I en alder av 15 begynner hun derimot å se nesten pen ut, som Austen skriver: To look almost pretty is an acquisition of higher delight to a girl who has been looking plain the first fifteen years of her life than a beauty from her cradle can ever receive. Austen vet utmerket godt hvor mye utseendet har å si for en kvinne, og hun var nok smart i å gi sine hovedpersoner diverse feil og mangler for å skape sympati og gjenkjennelse hos leseren. Ikke minst blir Catherine så mye mer menneskelig og sammensatt.

Lidenskap for litteraturen

Catherine har én spesiell interesse som nesten blir fatal for henne. Hun elsker romaner, og spesielt de gotiske. Skjønnlitteraturen er en stormende forelskelse for Catherine, og vi kan vel anta at det var en forelskelse for Austen selv. The Mysteries of Udoplho av Ann Radcliffe er en av favorittene, en populær gotisk romanse på den tiden. Vår heltinne er nærmest besatt av denne boken, og hun går så opp i den at hun innbiller seg at moren til hennes nye bekjentskaper er brutalt myrdet. For sånn er det jo i bøkene. Det viser seg heldigvis å ikke stemme. Leseren skjønner selvsagt at hun møter sin fremtidige ektemann i Henry Tilney når han tilstår at han leser romaner og attpåtil ikke klarte å legge fra seg The Mysteries of Udoplho. The person, be it gentleman or lady, who has not pleasure in a good novel, must be intolerably stupid, sier Henry til Catherine, og alle hjerter gleder seg. I særdeleshet Catherines. Det var i det hele tatt noe ekstraordinært for en mann å si på de tider siden romaner ikke ble ansett for å være høyverdig litteratur. Nå harselerer Austen mye med disse gotiske romantisene, men det er gjort med kjærlighet, og det er tydelig at Austen var en svært så belest forfatter.

Austen har mye moro med menn og kvinners lesevaner i Northanger Abbey, tillegg til å peke på noen veldig gode poeng når det kommer til historielesning. Frøken Morland har ikke spesielt mye til overs for historie: The quarrels of popes and kings, with wars or pestilences, in every page; the men all so good for nothing, and hardly any womens at all. Nettopp! Igjen blir jeg uendelig fascinert over Austens observasjoner. Hvor tilfredsstillende må det ikke ha vært for unge kvinner å lese dette for flere hundre år siden.

I alle Austens romaner diskuteres det hva slags forventninger det finnes til menn og kvinner. Det er også i disse iakttagelsene Austen er best. I Northanger Abbey skriver forfatteren blant annet at A woman especially, if she have the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can og imbecility in females is a great enhancement of their personal charms. Catherine uttaler seg også ved flere anledninger om hvordan hun tror menn er, noe som blir gjort til skamme når hun møter Henry Tilney. Det kommer tydelig fram at dette var et samfunn hvor en omtrent ikke snakket med det annet kjønn før en var gift, og knapt nok etter det også. Begge kjønn ble oppdratt innenfor strenge rammer, og Austen gjør tydelig narr av dette rigide systemet.

Valgets kvaler

Romanen er på mange måter litt merkelig, og ganske ulik for eksempel Pride and Prejudice. Midtveis endrer den også tone, og den raser hastig avgårde mot en konklusjon. Dramaturgien er litt haltende, og avslutningen kommer noe brått på. Mye av handlingen foregår i Bath, og det er uten tvil fornøyelig å lese om hvordan overklassen drar til denne lille byen for å vise seg fram og knytte til seg nyttige forbindelser. Det er nok også denne delen av romanen som er den mest vellykkede. Romanen handler mye om hvilken vei i livet Catherine skal velge, og her står hennes bekjentskaper i sentrum. Hun gjør noen dårlige valg, men det ender lykkelig, som i enhver Austen-roman. Som nevnt innledningsvis er det ikke selve ekteskapet som er det viktigste. Det handler mer om Catherines søken etter de mennesker hun ønsker å tilbringe tiden sin sammen med, og rett og slett hvem hun skal bli. Hun finner først og fremst vennskap, likeverd og respekt hos sin utkårede, ikke romantikk. Ikke minst er det særdeles viktig at de to har den samme forkjærligheten for romaner.

Nå kan det kanskje virke som om Northanger Abbey faktisk ikke er spesielt god, men det er den! Emma er eksempelvis en av de beste romanene jeg har lest, og når Austen er middelmådig er hun fortsatt usedvanlig dyktig. Hver setning er frydefull, språket er gjennomtenkt og godt, selv om ikke alt til enhver tid henger på greip. På en subtil og sjarmerende måte snakker Austen direkte til leseren, og det er som om vi sitter der og humrer sammen over Catherines naivitet, Jane og jeg. Jeg ble nærmest litt overrasket over hvor ofte Austen henvender seg til leseren, eller diskuterer med seg selv som forfatter. Northanger Abbey er også et godt eksempel på Austen som humorist. Her er hun nemlig uovertruffen.

Jane Austen slutter ikke å overraske og glede både nye og gamle lesere. I akademiske kretser er hun ansett som en av de beste. Det er kanskje på tide for den gjengse kvinne å ta inn over seg at Austens romaner ikke er romantisk populærlitteratur. Jeg håper du får en like stor litterær forelskelse som meg i dette imponerende forfatterskapet.

Northanger Abbey leses og anmeldes i forbindelse med lesesirkelen til Lines bibliotek.