mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Lyttende kvinne
27. september, 2012

Lyttende leser

Kultursnobb anbefaler

Neil Gaiman og jeg, vi liker å bli lest for. Gaiman gikk nylig ned 14 kg med Bleak House på øret. Jeg derimot, har for tiden blitt en mer harmonisk pendler grunnet lydbøker. En god lydbok gjør definitivt bussturen mer spenstig, selv om det også kan ha sine begrensinger. Da jeg nylig hørte Helga Flatlands Bli hvis du kan. Reis hvis du må. ble jeg til min overraskelse så berørt at jeg måtte jobbe hardt med å se helt vanlig ut der jeg satt blant alle mine medreisende. (Og jeg er en hard liten nøtt å knekke.)

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. har ikke bare blitt en god roman, den har også blitt en lytteropplevelse utenom det vanlige. I debutromanen til Flatland møter vi fire stemmer; Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Alle lest av fire forskjellige skuespillere. Lasse Kolsrud, Ingrid Vollan, Axel Aubert og Thomas Bye gjør alle sammen dette til en selsom opplevelse. De holder meg i hånden uten å støtte meg for mye. De leser alle sammen uten å tolke alt for meg, noe jeg setter stor pris på. Som lytter vil jeg ha en god stemme å høre på, en som kan bære teksten, men jeg liker ikke de som tolker betydningen av hvert bidige ord. Eller de som lager stemmer. Dette teamet er varsomme i sin lesning, og det er bare deilig å lene seg tilbake sammen med disse fire.

Skuespillerne har også fått en god tekst å jobbe med. Bli hvis du kan. Reis hvis du må. har enn tett og stram oppbygning, og den bærer preg av å være gjennomarbeidet. Språket er godt. Svært godt. Flatland har en poetisk stil, og hun lar mye være opp til leseren/lytteren. Romanen var for meg en gledelig overraskelse. Kort fortalt handler den om tre ungdommer som drar til Afghanistan og om hvorfor de tar dette valget. Jeg er uenig med Marta Norheim som mente at leseren/lytteren ikke fikk et godt nok innblikk i hvorfor unge mennesker verver seg og drar ut i krig. (Kanskje Norheim rett og slett ikke har hørt lydboka?) Av og til er det nok ikke mer komplisert enn kjærlighetssorg eller ønsket om å komme seg langt vekk.

Romanen tipper litt over til det sentimentale avslutningsvis, og det er synd, men det er akseptabelt. Forfatteren har en hang til å fortelle leseren/lytteren hva hun eller han skal føle, og det smøres litt tjukt på til tider. Det er også dette som er tendensen i den uavhengige oppfølgeren med den flotte tittelen Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Oppfølgeren er ikke like vellykket fordi den blir lite troverdig i all sin voldsomhet. Jeg venter likevel i spenning på Flatlands tredje bok, og håper forlaget satser like mye på å produsere en så flott lydbok som de gjorde med den første romanen.

Det å bli lest for gir uten tvil en annen opplevelse av teksten. Neil Gaiman nevner i et intervju at han opplever å komme nærmere teksten gjennom å høre på den. Kultursnobb nikker bifallende. Jeg anbefaler alle likesinnede kultursnobber der ute til å høre litt mer på bøker. Gleden ved en god opplesning er barnslig stor.