mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Coverbilde av tegneserieromanen Kjære Rikard av Lene Ask
19. mai, 2015

Misjon, lengsel og ulmende brev

Kultursnobb intervjuer Lene Ask

Året er 1892. Rikard er bare barnet når faren og hans nye kone drar til Madagaskar for å misjonere. Den unge gutten og de to søsknene blir igjen i Norge. Søskenflokken vokser opp uten foreldre på et barnehjem for misjonsbarn. Gjennom hele oppveksten skriver Rikard og faren brev til hverandre, og det er nettopp denne spesielle korrespondansen som tegneserieskaper og forfatter Lene Ask har funnet og bestemt seg for å formidle videre. Det har blitt til en varsom fortelling med særdeles inntagende tegninger.

Lengtende korrespondanse

Kjære Rikard er en aldeles nydelig tegneserieroman om en ganske så unik brevveksling mellom Rikard hjemme i Norge og faren hans på Madagaskar. Faren til Rikard var borte fra barna sine i ti år for å tjene Gud i et land lang langt borte.

Aller først, hvordan kom du over disse brevene? Var du på jakt etter en historie å fortelle, eller var det tilfeldig?

Jeg var invitert til å være med på en utstilling om Stavanger og identitet. Mange forbinder Stavanger først og fremst med hermetikk eller olje, men Stavanger var også misjonshovedstaden i Norge. Jeg er vokst opp i misjonssambandet, har samlet inn penger til misjonærene, bedt for dem og trodde selv på et tidspunkt at jeg hadde et misjonskall. Selv om troen smuldret vekk lenge før jeg ble gammel nok til å begynne på noe misjonsskole, har jeg alltid vært fasinert av misjonærene. Hva de forsaket og hva som drev dem. Jeg har vel egentlig alltid vært misunnelig på at de kunne ha en så sterk tro at de kunne forlate alt og gi hele sitt liv i en annens tjeneste. Dette var bakteppet, men  jeg visste ikke helt hva jeg var ute etter da jeg kontaktet Misjonsarkivet i Stavanger, jeg visste bare at jeg ville gjøre noe om rollen som misjonær og rollen som foreldre. Greit nok hva man selv forsaker for sin tro, men vil ikke rollen som mor og misjonær nødvendigvis komme i konflikt? Jeg møtte en arkivar som tok seg tid til å høre på det jeg trodde jeg var på utkikk etter. Han viste meg disse brevene.

Hva var det med akkurat denne korrespondansen som gjorde at du ville formidle den videre til et større publikum?

Det spesielle med denne korrespondansen var at begge stemmene fantes, både farens og Rikards. Jeg ville ha med  begges historie. For begge lengtet. Jeg ble også veldig fascinert av måten Rikard utrykte seg på. Han var veldig flink til å skrive.

Du kan ane en litt spent stemning mellom Rikard og faren hans i brevene. Far maser til stadighet om at Rikard må skrive mer og lengre. Rikard klarer det ikke helt og vet ikke hva han skal skrive, og han lurer hele tiden på når de ses igjen. Den vesle gutten prøver blant annet å formidle hva slags karakterer han har fått på skolen, men pappa aner ikke om de rare tallkarakterene er dårlige eller gode. Mot slutten viser det seg også at Rikard har hatt det mye vanskeligere enn hva han tidligere har klart å gi ordentlig uttrykk for.

Hvordan var det å lese disse sterke brevene hvor du aner at det ulmer under overflaten?

Hele denne korrespondansen ulmer under overflaten. Det er der alt skjer. Rikard fikk jo beskjed om å skrive fine brev. Hvis de var for negative, måtte han skrive dem på nytt. Det var viktig å ikke bekymre foreldene på misjonsmarken. Derfor har jeg måttet lese mellom linjene. Mens teksten sier noe, antyder ofte tegningene noe annet. Jeg håper at de som leser boka får den samme opplevelsen som jeg fikk da jeg leste brevene.

Tegninger av gutter som bader

Tegnet historie

Hvordan gikk du fram når du skulle begynne å tegne? Hvor begynte du?

Først leste jeg alle brevene. Deretter leste jeg om Solbakken, det barnehjemmet Rikard bodde på. Jeg leste meg også opp på misjonshistorien og ikke minst misjonsbarnas historie. Dette for å ha en bakgrunn for hvordan jeg skulle lese brevene. Så måtte jeg bestemme meg for hvilken historie jeg ville fortelle. For denne korrespondansen kunne fortalt mange historier, det kunne fortalt om overgrep, om å bli forsømt, men den historien tror jeg andre kan fortelle bedre enn meg. Jeg ville fortelle en historie om kjærlighet og savn. Det kan jeg kjenne meg igjen i, det er noe jeg kan noe om. Så begynte jeg å plukke ut hvilke brev jeg ville bruke.

Hvilken karakter tegnet du først?

Jeg begynte med det første brevet Rikard skriver til sin far etter at han er reist.

Var det en spesiell situasjon eller noen bilder som var ekstra vanskelige å tegne? Hvis det var det, hvorfor?

Det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle tegne det brevet der Rikard ber om unnskyldning. Der han forteller om hvor vanskelig han har hatt det på skolen. Det brevet er så viktig, og et slags dramatisk høydepunkt i boka. Jeg ble veldig glad da jeg kom på å tegne en slåsskamp.

Realistisk er lik sant?

Jeg opplever det som om jeg blir svært godt kjent med Rikard, og spesielt gjennom tegningene. Han har et fast blikk og et voksent uttrykk, selv om han ikke er så stor. Når jeg ser på illustrasjonene av den unge gutten tenker jeg at han kanskje ble voksen litt for fort.

Du legger deg nært opp til fotografiet i tegningene dine, hvorfor valgte du nettopp denne stilen? Hvorfor var det viktig å tegne så virkelig som mulig? Framstår fortellingen som enda mer sann når illustrasjonene er så realistiske?

Det største skille mellom denne tegneserien og de tre foregående bøkene er at jeg har blitt flinkere til å tegne. Du kan se en gradvis utvikling gjennom alle bøkene. Da jeg begynte å tegne på Kjære Rikard hadde jeg en selvtillit som tegner jeg aldri har hatt før. Dette gjorde at jeg torde å tegne mer naturalistisk. Jeg gikk også over fra å bruke penn til å bruke blyant, fordi jeg syntes det passa bedre til denne historien. Dette gjorde også sitt til at det ble en mer realistisk stil. Men jeg tror ikke at en realistisk stil trenger å bety at historien fremstår som mer sann. Jeg tror denne historien ville vært like sterk uansett hvilken tegnestil jeg hadde valgt.

Det er flere tegninger av fotografier i tegneserieromanen, er dette virkelige fotografier som du har funnet? Hvis så er tilfelle, hvordan var det å tegne fotografiene kontra å tegne ut fra fantasien?

Jeg har tegna etter noen fotografier av Rikard og Faren. Coverbildet er et slikt fotografi. Disse tegningene var fine å tegne etter for å bli kjent med hvordan Rikard så ut. Jeg ble flinkere å tegne Rikard uten å bruke bilde etterhvert. Ble liksom bedre kjent med hvordan han så ut. Jeg bruker ofte å se etter fotografier når jeg tegner, bare for å få det riktig anatomisk. En håndstilling, nakke, føtter, osv. Da bruker jeg bare tegninger jeg finner på internett eller i mitt eget arkiv.

Lene benytter seg også av fotografiets evne til å zoome inn og zoome ut, det er for eksempel nærbilde av et frimerke, også zoomer nærmest tegningene ut slik at vi får se at det er mange mange frimerker i samlingen til Rikard.

Hva tenker du om dette grepet?

Jeg tror at min bakgrunn som fotograf er med på å prege hvordan jeg forteller visuelt. Jeg jobba jo som fotograf i 10 år før jeg begynte å tegne. Men strevde med at fotografiet er så direkte, og at det ofte ble så privat. Den første tegneserien Hitler, Jesus og farfar ble laget på ruinene av et mislykka fotoprosjekt. Da jeg endelig fikk mot til å begynne å tegne var det som om en helt ny verden åpna seg. Det var helt fantastisk.

Tegninger av Rikard som skriver brev

Antydninger

Tegneserieskaperen antyder hele veien mye med tegningene sine. En bøyd nakke når det står at mor er syk, en utålmodig gutterygg, eller bare nærbilder av hender eller ansikter istedenfor tekst.

Hvor viktig er det for deg å ikke si alt på en gang?

I dette prosjektet har den største utfordringen vært å holde igjen. Det er så mye lengsel og savn i disse brevene at de rett og slett hadde blitt for mye om jeg hadde tegna det direkte. Dessuten liker jeg det spillet som oppstår mellom tegning og tekst. Og at tegningen antyder, ikke forteller.

Vet du noe om hvordan det gikk med familien til slutt?

Rikard dro til Amerika da han var 18. Det har jeg beskrevet i slutten av boka. Han flytta aldri hjem igjen, men gifta seg med Rakel og fikk 3 barn. Jeg møtte den gamle arkivaren i misjonsarkivet da jeg åpnet en utstilling med tegninger fra Rikard. Det var han som hadde fått alle brevene fra Rikard. Da han møtte ham, nærma Rikard seg 100 år og snakka prikkfritt stavangersk.

Biografisk materiale

Kjære Rikard er ganske annerledes fra for eksempel Neste gang blir alt riktig som handler om bibliotekaren Marit og hennes anstrengte forhold til moren. Begge bøkene har likevel noen likheter. Både Kjære Rikard og Neste gang blir alt riktig omhandler den litt vanskelige kommunikasjonen mellom foreldre og barn.

På hvilken måte er prosessen annerledes når du skal lage noe som er biografisk og noe som er fiksjon?

Jeg synes ikke prosessen er så forskjellig. For det viktigste når alt kommer til alt, er å få historien til å fungere. Jeg måtte jo passe på at historiske fakta ikke var feil, og jeg måtte også tegne riktig i forhold til sted og klær osv. Men alt i alt, så er fortellingen viktigst og den har sine egne regler og prinsipper man må følge enten det er fiksjon eller dokumentar. Historien må funke.

Den første boken til Lene Ask, Hitler, Jesus og farfar, er basert på egen oppvekst og handler om bibelbeltet, hennes tyske farfar og identitet. Den er en morsom og melankolsk skildring som overrasket publikum da den kom i 2006. Den like personlige oppfølgeren kom i 2009, Da jeg reddet verden.

Hvordan opplever du det å lage noe basert på din egen fortid i forhold til andres fortid?

Jeg tenkte tidlig at jeg måtte relatere Rikards historie til noe i mitt liv. Ikke fordi jeg skulle sammenligne min oppvekst med hans (det kan jeg heldigvis ikke), men for å finne en inngang. Jeg mista faren min da jeg var 12, så det savnet Rikard beskriver kunne jeg relatere meg til, det ble liksom en inngang og den røde tråden i historien.