Oversettelse er et vanskelig håndverk. Det er særdeles tidkrevende, ytterst komplisert og svært dårlig betalt. Urettferdig nok er det også så gjennomsiktig når det ikke sikkert perfekt. Det er også så mange valg å ta. Begynner du med å oversette navnene i første bok av en bokserie kan du ikke like gjerne droppe det i de neste. Bugge Høverstad har nok grått mang en bitter tåre. Du skal være konsekvent og tro mot boka. Samtidig er du nødt til å ta egne valg og overføre et språk til et annet så godt det går. Jeg vil gjerne ta en titt på noen av de oversatte (og ikke oversatte) ungdomsboktitlene fra 2013. Kan vi ane en tendens hos dagens norske oversettere og forlag?
O! be some other name
En av 2013s kanskje mest hypede ungdomsbøker er The Fault in Our Stars av John Green. Denne hjerteskjærende og humoristiske historien om to kreftsyke ungdommer som finner hverandre og mister hverandre igjen er ikke uten grunn å finne på mangt et pike- og gutterom. Jeg overhørte tilfeldigvis to ungdommer snakke om den inne i en bokhandel: Åh, jeg gråter bare jeg ser coveret, jeg!
Bedre anbefaling kan du nesten ikke få. The Fault in Our Stars inneholder flere litterære referanser, noen virkelige og noen fiktive. Faktisk er det ganske mye amerikansk ungdomslitteratur som referer til klassisk litteratur. Til og med Twilight nevner store verk som Wuthering Heights. Dette kan selvfølgelig virke fremmed på norsk ungdom som er flaska opp på Hamsun og Skram, men det kan også inspirere kidsa til å plukke både det ene og det andre neste gang de er på biblioteket. Hvem ville for eksempel lese alle de vanskelige og spennende bøkene som Matilda leser i begynnelsen av romanen med samme navn? Her sitter ihvertfall én kultursnobb med hånden i været.
Tilbake til The Fault in Our Stars. Tittelen er faktisk et Shakespeare-sitat, og et ganske så fint et også. Det er hentet fra Julius Cæsar, og det er interessant nok Cassius som har fått æren av å si den: The fault, dear Brutus, is not our stars, but in ourselves, that we are underlings.
Hvorfor velger forlaget da å endre denne poetiske og underfundige tittelen fra The Fault in Our Stars til Faen ta skjebnen? Det er plumpt, usexy og stusslig. Jeg får den samme følelsen når jeg bestiller coq au vin og får en cheeseburger fra McDonalds. Så hva er årsaken til dette valget? Faen ta skjebnen minner overhodet ikke om Shakespeare, det minner mer om en ungdomsbok fra 80-tallet om narkotika og ufrivllig graviditet. Jeg undrer meg stort. Har oversetteren av tittelen tenkt at Shakespeare er for vanskelig for ungdommen? At romanen måtte ha en mer ungdommelig tittel? Jeg himler med øynene og ønsker meg mer eleganse i julegave.
What’s in a name?
Når vi først er inne på John Green kan vi like gjerne ta for oss oversettelsen av en av hans andre bøker; Looking for Alaska. Denne tittelen er undrende, nysgjerrig og søkende. Dette er noen som leter aktivt etter noe eller noen. Men hva? Ha betyr det? Mener forfatteren landet Alaska? Tittelen er herlig mystisk. Hva blir det på norsk? Joda, på norsk har romanen blitt hetende Hvem er du, Alaska?. Det er absolutt ikke så verst. Jeg er enig i det. Og det er langt fra så ille som det første eksempelet vi så på. Men, likevel er det noe som skurrer. For det første avsløres det i tittelen at det er en person det er snakk om. For det andre virker det som om det er noen som stiller et spørsmål her. Det er greit nok, men det blir dermed en litt annen betydning enn den engelske tittelen. Og når du leser boken skjønner du at det er ikke bare noen som spør seg hvem Alaska er. Han søker etter henne, leter etter hvem hun egentlig er, og prøver å komme til bunns i et mysterium. Dermed er vi dessverre ikke helt i mål med tittelen Hvem er du, Alaska?. Denne tittelen skaper rett og slett ikke den samme spenningen. I et kort intervju med John Green bakerst i boken er tittelen plutselig oversatt til Hvor er du, Alaska?, så det er tydelig at det har vært litt fram og tilbake på dette punktet. Ingen av titlene er tilfredsstillende, for øvrig.
Romeo, doff thy name
Så kommer vi til de som rett og slett ikke oversetter titlene i det hele tatt. Dette har det blitt mer og mer av, og det er faktisk spennende, fantasiløst og smart. Alt på en gang. Det er først og fremst er markedsføringsgrep. Alt er tross alt bedre på originalspråket, og det kan, som vi har sett, være nærmest ødeleggende for boka å velge gal tittel. To eksempler på dette er ungdomsromanene Easy og I Hunt Killers. Easy er en småerotisk og romantisk bok om tøffe, men tilbakeholdende jenter, mystiske og sexy gutter, om teite ekser og om slemme gutter som heter Buck som voldtar. Easy virker ikke som den vanskeligste tittelen å oversette, det er jo ikke akkurat et Shakespeare-sitat, men likevel har oversetteren valgt å la det stå. Jeg tror det så absolutt kan fenge ungdom å la de engelske titlene få være i fred, men blir det ikke også litt kjedelig hvis vi ikke kan finne like gode norske titler? Personlig synes jeg filmtittelen Spionen som spermet meg er en glimrende oversettelse av The Spy Who Shagged Me. Det formidler den samme galskapen og den samme humoren som originaltittelen. Så det går jo an!
Første bok i den bloddryppende krimtrilogien ved navn I Hunt Killers har altså lidd samme skjebne som Easy. Dette er heller ingen dum idé. Den vil fenge målgruppen, nemlig de som elsker amerikanske krimserier. Tittelen er tøff, ladet og spennende. Ville det vært like kult på norsk? Morderjageren høres liksom ikke like neglebitende ut. Den tredje og avsluttende boken i serien heter Blood of my Blood, og jeg er enig at også dette er det vanskelig å få til med samme schvung på norsk. Men, er det fordi norsk er morsmålet mitt og dermed aldri vil høres så kult ut som et fremmed språk? Likevel, og jeg stiller bare spørsmålet, er det ikke viktig å ta vare på det norske språket?
Jeg synes det er morsomt når vi kan finne gode ord for innarbeidede engelske ord som for eksempel emneknagg. Er det ikke mulig å være litt spenstig og kreativ i oversettelsen av disse til tider vanskelige titlene? Oversettes ikke titler i den tro at de ikke blir plukket opp av ungdom? Eller er kanskje norsk rett og slett ikke et godt nok språk å uttrykke seg på? Det siste alternativet tør jeg nesten ikke tenke en gang. Nemlig at jeg har blitt veldig, veldig gammel.