mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

William Hiltons versjon av John Keats William Hiltons versjon av John Keats
14. oktober, 2013

Poesi til folket!

Keats og Kultursnobb samarbeider

Da verden mistet John Keats til tuberkulose  gikk den glipp av noe som kunne vært et langt og fantastisk forfatterskap. Heldigvis rakk Keats å skrive en god del før han døde i Roma, bare 25 år gammel. Poeten etterlot seg ikke bare en ung kjæreste ved navn Fanny Brawne, men også flerfoldige dikt som har blitt antalogisert utallige ganger. Det er ham vel unt. Sjelden har vel naturen  blitt så godt skildret eller kjærligheten vært så smertefull og så sødmefull som i Keats’ dikt. Hvis du vil ha mer hjerte-smerte er det bare å dukke ned i den deilige filmen Bright Star, regissert av Jane Campion, som omhandler forholdet mellom Fanny og John. Dette er en god introduksjon til mesterdikteren, og gjør det kanskje også litt mer tilgjengelig.

Siden vi nærmer oss Keats’ fødselsdag 31. oktober tenkte jeg at vi skulle innlede et lite samarbeid. Mannen er jo død, så han har strengt tatt ikke noe valg, men jeg innbiller meg at han hadde frydet seg (eller blitt skikkelig oppgitt). I dagens dikt kan vi lese hvordan den feststemte Dionysos endrer form, og hvordan sommeren glir over i høsten. Sjelden har vel dette fenomenet blitt beskrevet bedre (eller blitt analysert oftere). Take it away, Keats!

To Autumn

Season of mists and mellow fruitfulness,
Close bosom-friend of the maturing sun;
Conspiring with him how to load and bless
With fruit the vines that round the thatch-eaves run;
To bend with apples the moss’d cottage-trees,
And fill all fruit with ripeness to the core;
To swell the gourd, and plump the hazel shells
With a sweet kernel; to set budding more,
And still more, later flowers for the bees,
Until they think warm days will never cease,
For Summer has o’er-brimm’d their clammy cells.

Who hath not seen thee oft amid thy store?
Sometimes whoever seeks abroad may find
Thee sitting careless on a granary floor,
Thy hair soft-lifted by the winnowing wind;
Or on a half-reap’d furrow sound asleep,
Drows’d with the fume of poppies, while thy hook
Spares the next swath and all its twinéd flowers:
And sometimes like a gleaner thou dost keep
Steady thy laden head across a brook;
Or by a cyder-press, with patient look,
Thou watchest the last oozings hours by hours.

Where are the songs of Spring? Ay, where are they?
Think not of them, thou hast thy music too,—
While barréd clouds bloom the soft-dying day,
And touch the stubble-plains with rosy hue;
Then in a wailful choir the small gnats mourn
Among the river sallows, borne aloft
Or sinking as the light wind lives or dies;
And full-grown lambs loud bleat from hilly bourn;
Hedge-crickets sing; and now with treble soft
The red-breast whistles from a garden-croft;
And gathering swallows twitter in the skies.