Det var egentlig lenge siden jeg hadde tenkt på George Eliot, eller Mary Ann Evans som hun egentlig heter. Jeg skal innrømme at det faktisk var enda lenger siden jeg tenkte på Charles Dickens, Thomas Hardy eller Charlotte Brontë. Men, faktisk tenkte jeg på Tennyson her om dagen, det skal jeg ha. Jeg skal ikke snakke om Tennyson, det skal jeg gjøre en annen gang, men jeg vil gjerne minne alle på George Eliot, og kanskje vil jeg minne spesielt meg selv om George Eliot. Hun er antageligvis en av de klokeste forfatterne jeg har lest. Og akkurat det, det vil jeg ikke glemme.
Middlemarch revisited
Det som kanskje kan skremme mange lesere fra George Eliot og andre forfattere fra Viktoria-tiden er nok først og fremst lengden på tekstene. Middlemarch er for eksempel et aldri så lite monster i seg selv. Jeg leste den for første gang sommeren før jeg begynte på videregående, og hadde en ganske annerledes opplevelse enn da jeg leste den igjen ti år senere. I min pure ungdom var jeg mest opptatt av Rosamund og Lydgate, og syntes det var en utrolig fin kjærlighetshistorie. I midten av tjueårene skjønte jeg endelig at dette ikke var en fin kjærlighetshistorie. Snarere tvert imot. Forholdet mellom Rosamund og Lydgate er utvilsomt fascinerende, men frieriet som jeg husket som så søtt er strengt tatt mest hjerteskjærende fordi leseren forstår at dette, dette blir aldri et likeverdig og godt ekteskap.
Underlig strevde jeg mer med å lese den for andre enn gang enn den første. Var det kanskje fordi jeg ikke så hvor klok og kompleks romanen er den første gangen? Da jeg skulle lese den igjen i forbindelse med et litteraturemne på universetet syntes jeg den var overveldende, og måtte dele hele boken opp i mindre for å bli ferdig. Men da jeg endelig var ferdig var jeg overveldet. Middlemarch er nemlig helt perfekt. I oppbygging og dramaturgi er den uuslåelig. Hvor uendelig interessante alle karakterene er! Og hvor snertent det er hvordan Eliot har bundet det hele sammen med ett tema, nemlig penger. Likevel, jeg kommer nok aldri til å lese den igjen. Det holder med to ganger. Derimot kommer definitivt til å lese Rebecca Meads biografiske essaysamling My Life in Middlemarch. Jeg ble minnet på boken av Brit Bildøen som anmelder den i siste nummer av Vinduet. My Life in Middlemarch er en personlig refleksjon over Eliots roman, hvor forfatteren bruker seg selv og sitt eget liv tett knyttet opp mot romanen Middlemarch. The Guardian kaller boken . Jeg er ihvertfall solgt!
Å, Daniel!
Jeg har nå skrytt av Middlemarch, men den romanen av Eliot som har gjort størst inntrykk, og som for alltid kommer til være min absolutte favorittbok er Daniel Deronda. En underlig beretning om jødisk mystisisme og Kabbalah, havererte ekteskap, hybris og en gryende kjærlighetshistorie som ikke går bra. Det var BBC som introduserte meg for historien og TV-serien er faktisk en ganske så deilig adaptasjon. Selv om den selvfølgelig ikke helt klarer å formidle Eliots geni og hennes innsiktsfulle betraktninger. Men, Hugh Dancy som Daniel og Romola Garai som Gwendolen er jo et fantastisk cast. Dessuten får vi Hugh Bonneville som den slemme Grandcourt, en liten bonus for alle Downton Abbey-fans! Jeg var forresten ikke så rent lite forelsket i Hugh Dancy, men det er selvfølgelig en hemmelighet.
Gwendolen må vel være en av litteraturens mer interessante heltinner. Dessuten finner hun ikke lykken i en mann til slutt, hun finner lykken i seg selv. Hun er en sterk karakter med overmot så det holder, og hennes fall blir desto mer brutalt. Daniel Deronda følger både Daniel og Gwendolen på deres ferd gjennom livet. Romanen var svært omdiskutert da den kom, nettopp på grunn av det religiøse aspektet. Den var jo ikke kristen! Daniel oppdager at han er av jødisk herstamning, og gifter seg også til slutt med en jødisk pike (ikke Gwendolen, altså). Sammen med sin hustru drar Daniel til det forjettede land for å kjempe jødenes sak. Jeg skal ikke si så mye mer om Gwendolen. Hun må bare oppleves!
Klassisk oppfordring
Det finnes mye annet av Eliot hvis du blir nysgjerrig en dag. Halvt selvbiografiske The Mill on the Floss om de to søsknene Maggie og Tom, samt den historiske romanen Romola som foregår i Florence på 1400-tallet står på min leseliste. Kanskje 2015 blir året for de gode gamle klassikerne? I Brit Bildøens nevnte anmeldelse av My Life in Middlemarch bekymrer hun seg for at vi ikke lenger leser de klassiske romanene. Vi har for liten tålmodighet og for mye Netflix. Jeg deler den bekymringen. Og jeg er alvorlig bekymret for meg selv og min egen lesning. Jeg oppfordrer derfor alle kultursnobber der ute, inkludert meg selv til å ta fatt på klassikerne! Avslutningsvis må jeg få lov til å sitere George Eliot. Her fra Daniel Deronda. God lesning!
A human life, I think, should be well rooted in some spot of native land, where it may get the love of tender kinship for the face of earth, for the labours men go forth to, for the sounds and accents that haunt it, for whatever will give that early home a familiar unmistakeable difference amidst the future widening of knowledge: a spot where the definiteness of early memories may be inwrought with affection, and kindly acquaintance with all neighbours, even to the dogs and donkeys, may spread not by sentimental effort and reflection, but as a sweet habbit of the blood. At five years old, mortals are not prepared to be citizens of the world, to be stimulated by abstract nouns, to soar above preference into impartiality; and that prejudice in favour of milk with which we blindly begin, is a type of the way body and soul must get nourished at least for a time. The best introduction to astronomy is to think of the nightly heavens as a little lot of stars belonging to one’s own homestead.