Jeg skal innrømme at jeg var litt nervøs da jeg tok fatt på Vingebelastning. Kunne Helga Flatland ta skrittet videre fra den anerkjente trilogien sin om Norges fortapte sønner? Er det mulig at hun har modnet enda mer som forfatter? Jeg vil svare ja. På begge spørsmålene.
Strøsselgenerasjonen
Mot slutten av filmen While We’re Young av Noah Baumbach er Josh (Ben Stiller) opprørt og provosert over den yngre generasjonen som bare har rast forbi han. Han sier til Jamie (Adam Driver) at feilen med deres generasjon er at de ble fortalt at de kunne bli hva som helst, og at de trodde på det. Det er en hel generasjon som nå er i ferd med å våkne og forstå at de ble løyet til. De kan ikke bli hva de vil. Langt derifra. Sjokket må være overveldende.
Det har blitt snakket mye om at Vingebelastning er boka til dessertgenerasjonen. Curlinggenerasjonen. Generasjon perfeksjon. Strøsselgenerasjonen. Kanskje er den også det, men denne romanen er så mye mer enn det. Mest av alt opplever jeg det som et psykologisk portrett av et menneske vi kanskje alle kan kjenne oss litt igjen i. Og kanskje er Andreas, hovedpersonen, et symptom på en hel generasjon som ble fortalt at de kunne bli akkurat det de ville bare de prøvde hardt nok. Det i seg selv er så lammende at det er lett å mislykkes. Vi skal alle være så lykkelige og ha strålende kreative karrierer. Vi skal fargelegge på fritida fordi jobben er så krevende. Ingen kan lenger bare være helt normale. Er hele generasjonen ormstukken fra fødselen av?
Topptungt
Fly står sentralt i Vingebelastning. Boken åpner midt i nyheten om en flystyrt, og vi befinner oss samtidig midt i Andreas sitt skadeskutte liv. Forholdet til samboeren fungerer ikke. Jobben fungerer ikke. Han er ikke der han burde være. Det er rett og slett ikke nok. Ett av nøkkelavsnittene kommer tidlig i romanen. Det er et tilbakeblikk hvor Andres og faren hans jobber med et modellfly, men det blir ikke helt riktig. De får det ikke helt til, akkurat som Andreas ikke helt får til livet i sin alminnelighet: … og pappa og jeg har bygget videre på Cesnamodellflyet helt til pappa ble for utålmodig da jeg ikke fikk vingebelastningen riktig i forhold til utregningen som har surret i hodet i flere dager
. Selv om Andreas er særdeles flink med tall og regner ut det meste i en rasende fart, klarer han ikke livets regnestykke. Det blir for topptungt.
Selvopptatt?
Det er lett å synes at hovedpersonen Andreas er usympatisk og selvsentrert. Men er det så rart i en tid hvor jeg-et er viktigere enn noensinne? Andreas ser bare seg selv. Han gjør narr av farens depresjon selv om de kanskje er likere til sinns enn hva han vil innrømme, han kverner rundt på hvordan foreldrene hans har ødelagt ham, om hvorfor samboeren hans ikke lenger har noen forståelse for sykdommen hans og om flystyrter og konspirasjonsteorier. Det er en heltidsjobb å være Andreas. I Vingebelastning hopper Flatland fram og tilbake i tid, og gir oss utsnitt fra Andreas’ liv. Langsomt avdekker hun hvordan Andreas ble sykemeldt i utgangspunktet, det er nærmest en tilfeldighet, og hvordan han fikk diagnosen klinisk deprimert. Det er en lettelse for Andreas å få en diagnose, å ha noe å forholde seg til. Eller, å ha noe å skylde på. Det hindrer han kanskje også å virkelig ta tak i sitt eget liv, ihvertfall i begynnelsen.
Andreas begynner å gå til en psykiater ved navn Bjørnar. Vi får aldri vite etternavnet hans, og som Dagens Næringslivs anmelder er jeg enig at det sier noe om hvordan Andreas forholder seg til psykiateren. Det er som at han tror Bjørnar mest er en kompis, og jeg tviler på at Bjørnar har de samme følelsene. Det som skjer hos Bjørnar får meg til å tvile på hans evner som psykiater. Hos Bjørnar blir et samleie med en eldre jente til et overgrep. Dette er en liten detalj, men jeg tror det sier mye om Bjørnars karakter. Hvorfor skrur han denne opplevelsen til et seksuelt overgrep? I Andreas sin egen beskrivelse av møtet med den eldre jenta er det ingenting som tilsier at dette ikke er frivillig:
Jeg bare lurer på hvor jeg skal gjøre av armene og beina og nesa og tunga, og om jeg skal lukke øynene, men jeg ser i det lille øyeblikket jeg åpner dem for å se Kristin har åpne eller lukkede øyne, at hun kaster røyken hun har i den høyre hånden – og i samme bevegelse legger hun den i skrittet mitt og så vet jeg plutselig hva jeg skal gjøre, armer, hender, fingre, alt finner frem, ingen forstyrrende Nakamurasykkel i sikte, bare våte lepper og bløt tunge og alt er så godt, og pust, pust i øret, røykpust i munnen, Kristins pust.
Jeg leser det som at psykiateren er med på å sykeliggjøre den trøblete unge mannen. I tillegg leter de konstant i Andreas’ barndom for å finne et eller annet som kan svare for hvorfor Andreas har det så vanskelig i dag. Sammen analyserer de nærmest Andreas i stykker. Er det alltid foreldrenes skyld? Kanskje burde vi begynne å legge fortiden og foreldrene bak oss og prøve å stå på egne ben.
Ensom ung mann søker
Helga Flatland ble kritisert av Klassekampens anmelder for å skrevet Andreas altfor usympatisk. Men det er jo nettopp dette som gjør ham til en spennende karakter. Hvis jeg skal pirke, og dette er virkelig bare pirk, men det blir litt for mange i forhold til
. Og ikke alle av dem er helt korrekt brukt. I løpet av første 60 sidene snakker vi om fire-fem i forhold til
. Det er for mye og det blir litt for lite variert. Bortsett fra dette skriver Flatland særs stødig. Romanen er god å lese, med et språk som hele tiden flyter avgårde. Helga Flatland er en forfatter som får meg til å tenke og som klarer det kunststykket å få en deprimert ung mann til å framstå som særs interessant og kompleks.