Det er to temaer jeg sjelden leser om. Krig og sykdom. Med Det mørke lyset av Mette Newth friskt i minne (norsk ungdomsroman om spedalske på 1800-tallet som har gitt meg arr for livet), var det bare såvidt jeg våget meg på Doomsday Book av Connie Willis. Men settingen, nemlig et britisk akademisk miljø i nær fremtid, middelaldersnusk og tidsreiser som tuller seg til, ble bare så altfor fristende. Det er mulig jeg angrer bittelitt på det valget.
Hybris
Kivrin er den unge jyplingen av en doktorgradsstipendiat som insisterer på å dra tilbake til middelalderen for å gjøre research. Ja, du må altså akseptere tidsreiser for å kunne lese denne boken. Men hvilken Dr Who-fan med respekt for seg selv aksepterer vel ikke at tiden er alt annet enn lineær? Uansett, den altfor overmodige unge damen gjør seg klar på alle mulige tenkelige vis. Hun roter rundt i en gammel grav med bare hendene for å få riktig så skitne og skamferte fingre. Hun har nøye valgt seg ut middelalder-outfiten sin og har tatt alle de vaksiner det er mulig å ta. Nåtiden i denne romanen er som sagt nær fremtid, og i denne fremtiden er de svært opptatt av sykdom og vaksiner. Det vil vise seg å ikke være helt tilfeldig. I samråd med de vitenskaplige ansatte ved universitetet bestemmer de seg for, under sterk tvil, å sende Kivrin tilbake til 1320. I god tid før svartedauden, som ankom England i 1348. Som seg hør og bør går tidsreisen galt, og det viser seg mot slutten at Kivrin har så visst havnet i 1348, og rekker pestpartyet med god margin.
Ujevnt
Doomsday Book har nok en litt ujevn dramaturgi. Dette er en forholdsvis tjukk bok, nesten 600 sider, og det går ganske rolig for seg de første 400 sidene. Det er likevel spennende å lese om Kivrins opplevelser i middelalderen og det er gledelig med litt gammeldagse intriger. Forbudte følelser blant tjener og husfrue, kardinalsynder mot tjenestepiken, unge jenter som skal giftes bort til gamle griser og prester som ser spik spenna gærne ut. Den som forventer litt Outlander av denne boken blir nok skuffet. Det blir så mye, mye mørkere og fortellingen inneholder langt mindre dampende sexscener. Derimot er det forholdet mellom Kivrin og de to småjentene hun ender opp med å passe som oppleves mest levende og faktisk ganske fint.
Til å begynne virker forfatteren ganske opptatt av å formidle den dårlige hygienen, dette avtar dessverre, men tar seg opp mot slutten når byllene popper som popcorn rundt Kivrin. Samtidig som Kivrin prøver å tilpasse seg hverdagslivet i det hun tror er 1320, bryter det ut et virus hjemme i England som viser seg å være svært farlig. Fortellingen om Kivrin på nye eventyr i middelalderen holder står nok ikke helt på egne ben, og jeg synes nok at parallellfortellingen om det mystiske viruset i nåtid gjør det hele mer spennende. Jeg vil nok kalle det både en svakhet og en styrke at sykdommen herjer i både fortiden og framtiden. På én måte blir det altfor tydelig at fortiden henter oss igjen og at alt er bare en sirkel. På en annen måte utfyller historiene hverandre. For hva venter Kivrin der hjemme annet enn en ny sykdomsepidemi? Det skal også ta ganske land tid før de der hjemme oppdager at Kivrin ikke er der hun skal være, noe jeg synes er en smule irriterende.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur
Forfatteren klarer heldigvis å snike inn litt humor innimellom all sykdommen og tristessen, og særlig i begynnelsen er Kivrins observasjoner og bekymringer ganske morsomme. Jeg har også spesielt sansen for de ulike professorene vi møter i framtidens Oxford. Her finner vi alt. Spent stemning mellom fagmiljøer, supernerdete vitenskaplig ansatte og rørende relasjoner mellom student og professor. Litt klisjé og mye moro. De siste kapitlene er helt hinsides, men til slutt er selvfølgelig alle enige om at det var en fin tur. Det skulle jo bare mangle. Det er tross alt middelalderen!
Språket er helt ok. Det er en plotdrevet roman dette her, så ikke forvent deg euforismer og poetisk prosa. Mange fine byllebeskrivelser, da. De pulserer, sprekker, lekker og koser seg. Det blir nesten litt for mye av det gode. Én dør mens han graver sin egen grav. Mot slutten blir sykdomstilfellene så mange og så grusomme at jeg ikke gjør annet enn å lide meg gjennom. Alle dyredødsfallene forbigår jeg i stillhet. Da er det takknemlig, og kanskje enda mer hjerteskjærende med en skildring av et barns død gjennom at hun mister eplet hun holder på å spise: Her hand was still open, as she had leaned forward to catch it when it fell. ‘Oh, Rosemund’, Kivrin said.
Rosemund er en av de to småjentente Kivrin knytter seg til, og vi håper hele veien at barna må spares for disse skrekkelige lidelsene. Den gang ei! Når begge barna blir rammet av den fryktelig sykdommen er det en stor nedtur for både leseren og vår heltinne, men forfatteren viser virkelig ingen nåde. Det gjør fortellingen helt klart mer troverdig og realistisk at ingen, og jeg mener ingen, spares.
The plague doctor
Også må vi jo snakke litt om coveret. Det er nemlig ikke alltid jeg blir så veldig fristet av de altfor maskuline forsidene i sci fi-hylla. Men denne hadde et hint av steam punk blandet med legekostymet som ble brukt av leger på 1600-tallet som behandlet pest. Legen ble kalt the plague doctor
. På 1600-tallet hadde de skjønt at smitte kunne skje via luft, derav den fuglelignende masken. Helt tidsriktig blir vel ikke denne forsiden, siden den ikke foregår på 1600-tallet på noe plan, men jeg skjønner greia. Det ser kult ut, og det var ihvertfall nok til å friste meg. Så får det heller være at forsiden flørter med en helt annen tidsepoke.
Connie Willis har vunnet haugevis av sci fi-priser, og Doomsday Book håvet inn både nominasjoner og priser. Det er hyggelig, men det er ikke alltid priser er det samme som kvalitet. Dette er så absolutt underholdende og morsomt, men egner seg kanskje først og fremst som såkalt beach read
. Hvis du liker strandlektyren din full av væskende byller.