mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Bokcoveret til "Agnes i senga" av Heidi Linde
20. januar, 2013

Skuffende om kjærlighetssorg

Kultursnobb anmelder Agnes i senga av Heidi Linde

Dommen har falt. Den dårligste boka fra 2012 må bli Heidi Lindes Agnes i senga. Beklager Heidi, men dette holder ikke mål. Jeg går med på at dette kanskje er urettferdig med tanke på at Fifty Shades burde gått av med denne seieren, men jeg velger å ikke kommentere voldteksforherligende pornografi med et forskrudd kvinnesyn. Sånn, da fikk vi ryddet det av veien med en gang. Tilbake til førstnevnte roman. Hvor skal vi begynne? La oss først se på handlingen.

Uinspirert lidelse

Agnes i senga handler om Agnes som ligger i en seng og synes synd på seg selv. Veldig synd på seg selv. Til slutt blir hun aldri så lite forelsket og livet smiler igjen. Banalt? Jepp. Stakkars Agnes har blitt forlatt av kjæresten sin, 32 år gammel. Den kritiske alderen, som vi alle vet. Hun har kjærlighetssorg og sykmelder seg. Etter hvert treffer hun Samuel som også har kjærlighetssorg. Historien ender med at de avtaler å ta en øl sammen. Det er så gudsjammerlig forutsigbart og kjedelig alt sammen. Dette er en typisk oppskriftsroman hvor forfatteren overhodet ikke anstrenger seg for å gjøre noe som helst originalt. Hvis du absolutt skal lese bøker i denne sjangeren her vil jeg anbefale Marian Keyes. Det er i hvert fall morsomt, rasende festlig faktisk, og Agnes i senga blir kun en blek etterligning.

Just another day at the office

Jeg vet at andre har ledd seg gjennom denne romanen her, men jeg kan faktisk ikke skjønne hvorfor. Jeg kan se hvor forfatteren krampaktig prøver seg på noen morsomheter, men det blir for det meste kleint. Agnes har det for eksempel med å si de underligste ting i de underligste situasjoner. Noe som egentlig burde være et godt utgangspunkt for komikk.

–       Du også? spør hun lavt.
–       Hva? sier Agnes.
–       Er du også i lykkelige omstendigheter?
Hun smiler forsiktig og skotter nedover Agnes.
–       Ikke akkurat, sier Agnes. – Jeg har nettopp fått fjernet livmoren.

Her finner vi Agnes i en samtale med en tilfeldig pasient på legekontoret. Dialogen kan synes morsom, antar jeg, men den er uten raffinement og snert. Dette er noe av tonen som gjennomsyrer romanen, og det er noe tvungent over det hele. Jeg antar at forfatteren prøver seg på en type svart humor, men det fungerer ikke spesielt godt. Jeg blir mest pinlig berørt. Sammenlagt vil jeg si at jeg fniste en gang. Jeg undres over om forfatteren ønsker å benytte seg av samme type humor som du finner i for eksempel The Office, men dette er uvisst. Da er det uansett ikke gjennomført på en god nok måte.

Redaktør, hvor er du når jeg trenger deg?

Vi kan bevege oss over til språket. Det er strengt tatt ikke noe galt med det, det er enkelt og greit, men ganske kjedelig. Du finner ingen utfordringer eller gode setninger som du bare må lese igjen og igjen. Alle bøker behøver selvsagt ikke holde et høyt språklig nivå, noen bøker er til for å konsumeres i høyt tempo på stranda. Likevel, når en bok ikke kan tilby meg et spennende eller interessant plot, komplekse karakterer eller godt språk blir jeg rimelig skuffet. I denne romanen får forfatteren det norske språket til å framstå som kjedelig, platt og lite nyansert. Vi kan se på episoden med den gravide kvinnen igjen: Hun rister hånda tafatt ut i lufta, og Agnes angrer så det svir. Au. Dette er bare ikke godt nok. Utbrukte og forslitte uttrykk som så det svir bør unngås. Hvor var redaktøren?

Heidi Lindes roman om den stakkarslige Agnes er og blir blodfattig og forutsigbar lesning. Karakteren Agnes kan ikke beskrives som annet flat. Ja, hun har en utvikling i løpet av boka, men den oppfatter jeg som minimal. Forsøket på å skape en heltinne vi kan kjenne oss igjen i mislykkes. Jeg ønsker meg kule og sterke damer fra Linde neste gang. Som Pym Petterson i barnebøkene hennes, kanskje?

Agnes i senga er lettlest og appellerer kanskje aller mest til yngre lesere. Den er heldigvis ikke så lang. Det må jo sies å være et pluss i dette henseende. Forresten, coveret er ikke så verst.