mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Tilda Swinton som Orlando "I'm sick to death of this particular self. I want another."
10. juli, 2013

Snevert fra Barnebokritikk

Kultursnobb kommenterer

Fra tid til annen er nettstedet barnebokkritikk.no en kilde til frustrasjon. For det meste inneholder det helt greie anmeldelser av barne- og ungdomsbøker. Jeg setter utvilsomt pris på at nettstedet eksisterer, spesielt siden mange av disse bøkene sjelden får så mye oppmerksomhet i media. Derfor er det synd at anmeldelsene innimellom bærer preg av at anmelderne mener barne- og ungdomsbøker bør ha en klar moral, eller at de har latterlig gammeldagse tanker om kjønn og kjønnsroller.

Tomboy

En av de seneste anmeldelsene på barnebokkritikk har etter min mening et snev av hastverksarbeide over seg. Gro Jørstad Nilsen anmelder Beina i gitaren av Sunniva Relling Berg, og jeg synes anmeldelsen fortoner seg noe underlig. La oss begynne med den viktige overskriften; Guttejente på leting etter seg selv. Guttejente (og jentegutt) begrep som vitner om en forstivnet oppfatning av kjønn. Assosiasjonene til ordet guttejente er mange. Vi tenker på jenter som klatrer i trær, går i dongeribukser, er rampete, etc. Med andre ord, en jente som er aktiv. Guttejenta er ikke den som trekker på seg den rosa prinsessekjolen og leker med barbie. Men hvorfor blir hun kalt guttejenta? Er hun mindre jente fordi hun ikke leker med dukker? Maskulinitet kan godt eksistere uten menn. De to komponentene er ikke nødvendigvis avhengige av hverandre.

Sunniva Relling Berg tar opp noe så viktig som kjønn i sin nyeste ungdomsroman. Det blir nærmest litt tragikomisk når boken møter en anmelder som ikke evner å tenke utenfor boksen. Hovedpersonen er en jente som ikke passer inn i vårt rigide kjønnsrollemønster, og det blir derfor pussig at anmelderen stempler henne uten videre som guttejente. Som at hun må bli båssatt av anmelderen  fordi det ikke er mulig å tenke seg noe annet. Flere av påstandene i anmeldelsen står uforklart. Hva mener Nilsen med: Bo er dessuten i selvvalgt opposisjon til gamle venner, og denne u-jentete adferden er et styrende prinsipp for hvordan hun opptrer i sosiale sammenhenger. Er det u-jentete å være i opposisjon? Jeg forstår rett og slett ikke hva Nilsen mener.

Guttete gitar

I tillegg kommer dette utsagnet litt senere: Tidlig i romanen drar Bo på telttur sammen med noen venner, og guttejenten har med seg nok en markør på kjønnsoverskridende adferd, hun spiller nemlig gitar. Noen andre enn meg som ristet på hodet? Jeg er mildt sagt uenig i at det å spille gitar er en markør på kjønnsoverskridende adferd. Det er vanskelig å ta anmelderen seriøst på dette punktet, og dette er noe av grunnen til at jeg synes anmeldelsen virker som et hastverksarbeide. Nilsen kan da umulig mene at gitarspilling er en såkalt gutteting? Jeg har vanskelig for å tro akkurat det, men det forklares ikke videre.

Dette innlegget ikke skrevet på grunnlag av at romanen ikke er godt likt hos anmelderen. Jeg har ikke noe forhold til Sunniva Relling Berg, og ønsker heller ikke å ta selve boken i forsvar. Når det er sagt synes jeg det er en bragd i seg selv at ungdomsbokforfattere tør å ta tak i kjønnsroller og identitet, og temaet jenter som ikke passer inn, er evig aktuelt. Det jeg reagerer på er at anmeldelsen bærer preg av en overfladiskhet og et firkantet syn på kjønn. Heldigvis finnes det fortsatt anmeldere som Anne Cathrine Straume.

Virginia til unnsetning

Virginia Woolf har skrevet en ypperlig og innsiktsfull roman om kjønn. Orlando er en kjent tittel for mange, og den omhandler karakterens Orlando mange liv som både mann og kvinne. Jeg lar Woolf avsluttede det hele. Forhåpentligvis til ettertanke for et par kritikere der ute.

The difference between the sexes is, happily, one of great profundity. Clothes are but a symbol of something hid deep beneath. It was a change in Orlando herself that dictated her choice of a woman’s dress and of a woman’s sex. And perhaps in this she was only expressing rather more openly than usual–openness indeed was the soul of her nature–something that happens to most people without being thus plainly expressed. For here again, we come to a dilemma. Different though the sexes are, they intermix. In every human being a vacillation from one sex to the other takes place, and often it is only the clothes that keep the male or female likeness, while underneath the sex is the very opposite of what it is above.