Jammen ble det heseblesende i år også. Det var mye anglo-amerikansk, det var Vigdis Hjorth i hjørnet (nobody puts Hjorth in the corner!), det var mensendikt, det var rørende barnebokbar og igjen var det noen litt for hippe kritikere som tydelig viste sin uenighet i framstillingen av postmodernismen i Norge ved å åpenlyst flire og lage grimaser. Ojojoj. Var det hele kanskje også litt for snilt?
Onsdag
Jeg skulle til å si at det begynte pent, men det gjorde det på ingen måte. Det var quiz-tid, og vi var blodseriøse. Og ja, vi var gode tapere. Spesielt siden arrangørene hadde plassert en bar i andre etasje også. Og ja, selvfølgelig unner vi Samlaget den seieren. Det var jo tross alt flest Samlaget-spørsmål på quizen, var det ikke? Til neste år skal jeg ihvertfall kunne hele Uprisen på rams og kanskje lese litt flere billedbøker. De vannfaste tatoveringene ble glemt til fordel for blomster i håret, og plutselig var månen oppe og undertegnede havnet i følgende sms-utveksling:
Herregud, månen!
Oh, no! Ser ikke månen herfra.
De litterære perlene lurte med andre ord bak hvert et hjørne. Det er vel det Lillehammer gjør med en?
Torsdag
Torsdag. Torsdag, ja. Rørende indianerpoesi (Julian Talamantez Brolaski) i følge med en brus. Slående kombinasjon og det mener jeg faktisk ikke ironisk. Deretter hjerteskjærende kjærlighetsdikt fra en så kul amerikaner (Ariana Reines) at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Du finner dem bare i Brooklyn. I hvert fall innbiller jeg meg at hun var fra Brooklyn og jeg nekter å finne ut av om jeg har rett eller ikke. La meg leve i troen om at den unge poeten med briller og brusete hår ikke kan bo noe annet sted enn i Brooklyn hvor hun har en gammel sykkel som hun tar hver morgen til den uavhengige kaffesjappa på hjørnet som tidligere var en polsk slakterbutikk og hun sitter der og dissekerer hjertet sitt og drikker tre kopper dobbel espresso på rappen. Ja, akkurat sånn ser jeg for meg det, så da er det sånn.
Barnebokbaren hvor alle snufset seg gjennom Bjørn Ingvaldsens svært så personlige historie om faren sin var en hit. Men det var Lisa Aisato som bergtok meg med sin lesning av En fisk til Luna. Anbefaler hennes billedbøker på det sterkeste. Det er drømmende, vakkert og nydelig komponert. Både bilde og tekst.
Etterpå spiste jeg litt softis og ble så skrekkelig kvalm og sølte utover hele den hvite duken.
Fredag
Denne dagen la jeg meg i selen. Jeg sprang rundt fra dårlig forberedt intervju med Amal Aden til tidligere Granta-redaktør Freeman (som er så altfor inspirert av John Updike til at jeg helt orker å forholde meg til ham) til mensenbok-lansering og en forbløffende god diktopplesning av Ruth Lillegraven (er hun Norges beste poet for tiden?) til samtale mellom Freeman (igjen!), Maja Lunde og David Mitchell. Her var det David Mitchell jeg ville se, men hvorfor sette ham sammen med Maja Lunde som han åpenbart ikke var så interessert i og som han kanskje ikke hadde lest? (Dette var noe uklart for meg under hele samtalen, så her skal jeg være forsiktig med å være spesielt bastant.) Freeman var i det minste forberedt, men overlot egentlig det meste av samtalen til de to forfatterne. Jeg må si jeg setter pris på Mitchells tilnærming til litteraturen. Han leker seg hele tiden fram til karakterene sine og til historiene, han understreker at vi alle er barn i ulike størrelser og han sammenlignet oss alle med trær som bare får flere og flere årringer, men alle beholder vi selve kjernen. (Og kanskje er det også spesielt vakkert siden han er årets -forfatter.)
Deretter måtte det bare bli mat, pause med instagram og lading av mobil.
Jeg gikk glipp av Richard Ford, men det får være greit. Jeg fikk derimot med meg to andre kule amerikanere (igjen og igjen! Hva skjer med verden når amerikanerne besitter all denne kulheten?) i samtale med journalist Ellen Sofie Lauritzen, den ene opptatt av appetitt og vårt absurde voldsomme forbruk (Alexandra Kleeman), den andre av Lofotens ensomhet og vakre natur (Rebecca Dinerstein). Også var det litt om fenomenet kveldsmat, et tema alle vi nordmenn kan humre av, men jeg må innrømme at jeg kanskje ikke får så mye ut av å humre over kveldsmat og brunost. Det får så være.
For å sikre seg plass på Liv Gulbrandsens sagnomsuste gjennomgang av et litterært verk gjaldt det å storme ned på kafeen igjen, trykke seg forbi svette kropper og sikre seg plass. Det var dessuten Knausgård hun skulle bryne seg på, og jeg må si jeg ikke hadde ventet meg det som faktisk kom og jeg må også si at jeg heller ikke hadde ventet at hele bokbransjen sto og jublet mens hun ropte fy!
til Oktober forlag og foreslo en mildt sagt overraskende redigering av Min Kamp 6 hvor alle sidene skulle være blanke med unntak av ordet widescreen-himmel
og et unnskyld som skulle trykkes helt til slutt, i tillegg til å bare stryke hele bok to, og jammen må jeg bare bøye meg i støvet for at Liv tør. Ja, bare tør sånn rent generelt, å stå der i alvoret, å utfordre en av landets mest anerkjente forfatter og å få oss til å reflektere enda litt mer rundt livet og litteraturen og kunsten og kunstneren. Og livet og litteraturen igjen. Det bøyes i hatter, Liv.
Så hva annet kan jeg avslutte med enn at jeg synes at Lillehammer litteraturfestival bør døpes om til Livs litteraturfestival. Sånn. Ferdig snakka. (Og jeg tar tilbake det der om snilt.)