mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Lussi bryter ut av veggen Illustrasjon fra "Snill" tegnet av Svein Nyhus.
28. mai, 2012

Snille jenter og gale mødre

Intervju med Gro Dahle. Psykolog, lærer og forfatter.

Gro Dahle er blid og har briller. Hun kommer meg entusiastisk i møte med det grå håret i to musefletter. Dahle har skrevet barnebøker, diktsamlinger, romaner, novellesamlinger og dramatikk. Med sitt lekne språk og sine originale temaer, har hun blitt tildelt flere priser for bøkene sine. For ikke lenge siden fortalte Gro i et intervju at hun hadde Aspergers syndrom, en form for autisme som gjør at en blant annet kan ha noen problemer med kommunikasjon og mellommenneskelige relasjoner. Gros bøker, først og fremst Snill og Håret til Mamma, har gjort inntrykk på meg som leser og menneske, nettopp fordi de snakker direkte til meg. Jeg ønsket å snakke med Gro om tanken bak disse billedbøkene, i tillegg til hvorfor hun ble barnebokforfatter, og hva som ligger bak hennes egen, helt spesielle innfallsvinkel.

Hva tror du at du bidrar med til den norske barnelitteraturen?

– I voksenbøkene er det nok det å være litt alien, litt utenfor. Jeg ser mennesker og relasjoner fra et litt annet ståsted. Jeg har noe som heter Aspergers syndrom selv, som gjør at jeg egentlig ikke er så veldig flink sosialt, og som gjør at jeg ikke er så flink til å forstå hva det er som skjer mellom mennesker. Alle disse små tegnene på hvordan folk har det og hvordan folk kommuniserer, det er jeg veldig klossete til å se. Noe som igjen gjør at jeg plutselig kan se menneskelig atferd som litt fremmed, og menneskelig kommunikasjon som litt på siden. Det gjør det interessant. Alle typene blir da sære, men sære på en interessant måte fordi det er annerledes. Jeg tror nok at den asperger/autisme-vinkelen min er det som gjør voksenbøkene mine spesielle, mens i barnebøkene er det nok språket som jeg har med meg fra voksenbøkene, det poetiske språket, de språklige bildene, den språklige musikaliteten som gjør at de får en særegen stemme.

Tror du at det at du har Aspergers syndrom har gjort deg til en bedre forfatter?

– Ja, jeg er ikke i tvil om at det er med på å gjøre meg til en god forfatter. Jeg tror kanskje at jeg hadde drevet med noe helt annet hvis jeg ikke hadde vært forfatter, jeg hadde kanskje vært psykolog. Men det fikk jeg ikke til, sannsynligvis på grunn av asperger-biten. Det samme med læreryrket. Nå kan jeg være både lærer, psykolog og forfatter.

Gro hadde ikke tenkt å bli barnebokforfatter selv om høytlesning av barnebøker var en stor og viktig del av oppveksten. Men etter at hun fikk barn, og etter et råd fra en engelsk, synsk dame som mente at Gro burde kombinere sin interesse for barn og det at hun var dyktig til å skrive, begynte Gro å skrive litteratur for barn.

– Da kom det som en tanke, og det tror jeg var den første tanken rundt det. Ja, hvorfor ikke? Så jeg begynte å skrive barnebøker på grunn av en astrolog.

Det var derimot vanskeligere å skrive barnebøker enn hva Gro trodde. Hun hadde lyst til å skrive originale historier, men det krevde mange forsøk før hun fikk det til.

– Når jeg skulle skrive uten å tenke for mye, så ble det en historie for voksne om en gæern mor som hadde masse elskere, og om morgenene så fløyt det av tomflasker på gulvet i stua. Den lille jenta kom ned i stua dagen etter og skulle forholde seg til dette. Men det var jo ingen barnebok! Jeg lekte litt med morsrollen da, den umulige moren som allikevel var veldig morsom og veldig kjærlig, men som var i en situasjon som gjorde at barnet rømte. Forlaget ga meg beskjed om at denne historien ikke passet som barnebok. Derfor måtte jeg lage nye versjoner, men jeg ga opp da jeg kom til den niende versjonen. Jeg ga alle versjonene mine til forlaget, som de deretter klippet og klistret sammen til boken Emilie og den umulige Mammaen. Sånn begynte jeg altså å skrive barnebøker, med hjelp fra en astrolog, forlaget og egne barn.

Du har jo skrevet mye om barn som har det vanskelig. På hvilken måte tror du at du kan hjelpe barn gjennom bøkene dine?

– Jeg ser at de er nyttige, og jeg ser at de kan brukes terapeutisk. Jeg har fått tilbakemelding på nettopp dette. Grunnen til at jeg begynte å skrive den pedagogisk-psykologiske typen, er at jeg var i veldig mange klasserom. Jeg var i flere hundre klasserom med Simon og Kaia-bøkene mine og Emilie og den umulige Mammaen, og jeg syntes det var så kjedelig å bare underholde. Jeg hadde lyst til at jeg når jeg først skulle reise land og strand rundt, så ville jeg snakke om noe som var litt ordentlig, noe som hadde noe med livene deres å gjøre, noe som kunne hjelpe dem. Jeg ville ikke bare lese opp noen dumme, banale historier, som egentlig bare var til underholdning.

– I tillegg tror jeg nok at Jon Fosses lansering av begrepet «alle-alder-litteratur» betød mye. Han skrev en kronikk på 80-tallet i Bergens Tidende, om alle-alder-bøker, og at barnebøker ikke bare leses av barnet, det er nesten alltid en voksen formidler. En barnebok skal derfor ha flere nivåer i seg. Så var det et seminar i Bergen som tok opp dette her, med skandinaviske forskere. Ulla Redhin hadde et foredrag om alle-alder i eventyr, og at eventyret egentlig er for voksne, men at det også kan leses for barn. Det er mye psykologi og veldig mye merkelige greier som skjer der, som barna ikke får med seg, men som voksne får. Dette inspirerte meg veldig, og det var nok da den ideen kom, at jeg hadde lyst til å skrive historier hvor jeg hadde flere nivåer. Et eventyr på overflaten og en psykologisk problemstilling på undersiden. Barna ville få noe, og de voksne ville få noe annet.

Gros bøker er ikke bare til hjelp for barn, men også for voksne. Hun forteller at flere av bøkene hennes har blitt brukt i terapisammenheng, blant annet Sinna Mann. I både Sinna Mann og Bak Mummi bor Morni tar Gro opp problematikken knyttet til hvordan en kan mestre sitt eget sinne og bruke det til noe positivt. Gro påpeker at sinne ikke behøver å være bare negativt, en kan bruke sinnet til å nå månen hvis en retter det mot en sak, slik det er i Bak Mummi bor Morni. Billedbøkene Snill og Håret til Mamma, som ektemannen Svein Nyhus har illustrert, handler henholdsvis om Lussi som forsvinner inn i veggen fordi hun er altfor snill, og om hvordan barnet skal forholde seg til en psykisk syk forelder.

Mange barn som har opplevd foreldre med psykiske problemer kan kjenne seg igjen i Håret til Mamma, hvor barnet ikke vet hvordan det skal forholde seg til sykdommen. Hvorfor skrev du denne boken?

Håret til Mamma er et oppdrag. Det har vært organisasjoner som har hatt behov for den type bok, og bedt meg om å skrive om foreldre med psykiske problemer. Når jeg har fått tre-fire henvendelser om det, så har jeg forsøkt å gjøre det. Jeg har sett at det har vært et behov for det, og jeg har følt at jeg har hatt en misjon. Disse bøkene kan gjøre en liten forskjell for noen mennesker. Kanskje ikke for mange, men kanskje har bøkene mine vært viktige for 10-15 stykker. Jeg studerte psykologi i tre år før jeg hoppet av, og dette er nok min måte å jobbe videre med psykologien, min måte å forske på. Istedenfor å bli psykolog og forske i psykologiske emner og fagområder, så har jeg brukt psykologibakgrunnen min til å forske i relasjoner og problemstillinger, og hvordan man kan formidle det, og hjelpe i forhold til det.

I boken har du en flott metafor med nettopp håret til moren. Moren har langt hår som av og til blir veldig flokete. Datteren prøver å gre ut alle flokene og ordne opp i håret og problemene til moren sin. Hvordan kom du fram til denne metaforen?

– Jeg husker Marie Takvam (norsk forfatter og skuespiller, red.anm), og hun var jo gal i perioder. Hun hørte ting, så ting, hadde hallusinasjoner, psykoser og vrangforestillinger. Ingen fikk lov til å røre håret hennes, for all hennes kreativitet bodde i håret, og alle stemmene som hun hørte, bodde i håret. Hun ville ha dem, hun trengte dem. Det har vært et bilde som har vært med på å forme den metaforen. Fantasien ligger i håret. Ingen fikk lov til å børste det, eller klippe det, eller ta i spenner eller noen ting. Det skulle være fritt. Du har jo også den historien fra Bibelen, om da de klipte håret til Samson, og hvordan kreftene hans forsvant på grunn av det. Så det er både den biografiske, med Marie Takvam, og den mytiske i forhold til Samson og styrken som lå i håret hans, som jeg tror ligger i bakgrunnen der.

Det er nok mange jenter som kjenner seg igjen i boken Snill. Her synes jeg at du henvender deg direkte til meg. Hvordan kom ideen til boken?

– Jeg skrev den fordi jeg hadde vært i veldig mange klasserom, og i nesten alle klasserommene var det et par jenter som ikke ville bli sett, og som gjemte seg og sklei inn i veggen eller under håret, eller bak gardina. Det var interessant å se hvor mange jenter som ikke ville bli sett. Den typen jenter jeg trodde hadde blitt borte ved min generasjon, de var der! Og at den type jenter ikke ble ivaretatt, desto større skolen ble, det syntes jeg var skremmende. De vil ikke bli sett, men de finnes der, og det er en stor kraft der. De har masse ressurser, og de er kjempeflinke. Snill er en historie til disse jentene, en oppfordring. Ta grep, gjør noe med det! Ikke la dere bli helt borte! Selv om det ikke ligger for så mange jenter å sprenge seg ut av veggen på den måten, så kan det være en trøst å se at det går an, at det har vært kvinner før dem, og at det vil komme andre etter dem, og at det er et ansvar for dem å hjelpe andre til å komme seg ut. Men jeg kjenner meg veldig igjen selv, for jeg var også en sånn snill jente. En gang lagde jeg en lyd da jeg tygget på linjalen min. Da jeg var liten hadde vi sånne trelinjaler som alle fikk utdelt, med et hull. Også satt jeg og tygde på linjalen, og da kom det en sånn plystrelyd. Plutselig! Høyt i klassen midt under en prøve! Og læreren så forbausa på meg; Gro! Og det var så skummelt. Jeg var livredd i en hel uke fordi jeg hadde lagd en lyd. Det var vondt.

På videregående klarte Gro selv å sprenge seg ut av veggen. Hun oppdaget at hun ikke lenger behøvde være så snill og pertentlig, og hun tillot seg selv å være langt rarere.

Det er derimot ikke alle som ser det som positivt at jenter tør å lage høye lyder og si ifra. I en anmeldelse av Snill på nettsiden barnebokkritikk.no, skriver Kjersti Lersbryggen Mørk: Vi skal ikke rose jenter fordi de er snille, flinke og pene når vi ønsker oss sterke, selvstendige jenter. Amen. Men hva når Lussis maskuline sider heies fram, og vi må på bøllekurs for å bite fra oss – kan det hende vi fjerner oss fra jentenes arena og agenda?

Hva tenker du om dette utsagnet?

Gro ler når hun hører kritikken. For henne handler det ikke om maskulint kontra feminint.

– Det er jo skikkelig gammeldags. Jeg ser det ikke som maskulint å tørre å være seg selv, jeg synes at det er en allmenneskerett å tørre å stå fram og være sulten, å være hjelpsom, å være aktiv. Det er ikke maskulint.

Gros barnebøker er kanskje noe utenom det vanlige, men det hersker liten tvil om at hun beriker barnelitteraturen med sine gale mødre og bøllete jenter.

Dette intervjuet sto på trykk i bøygen nr. 1, 2010.

Illustrasjonen er hentet fra Snill og er tegnet av Svein Nyhus, http://sveinnyhus.blogspot.com/