mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

The Avett Brothers "Lalalalala" Sing it!
21. august, 2013

Søskentreff

The Avett Brothers sprer countryglede

Søndag denne uken hadde Seth og Scott invitert til fest på Rockefeller, og du var invitert. Hvis du ikke var der bør du kjenne din besøkelsestid. Det var nemlig awesome.

Det har plutselig løsna for The Avett Brothers i Norge. I mars fylte de Rockefeller til det ubehagelige, og denne gangen sto det folk i kø før dørene åpnet. Svaret på suksessen er nok den geniale blandingen av folk, americana, country og rock. Det er både folkelig og fancy. Legg til perfekte ballader som «I and Love and You», så får du et band som nærmest blir umulig å mislike. Tekstene deres er heller ikke så verst. Innimellom er de faktisk ganske så gode, og de siste platene har en helhet og rød tråd som styrker helhetsinntrykket. Dessuten skader det ikke at sceneopptredenene deres uten unntak er fulle av energi, lekenhet og spilleglede.

Søndagens program var noe annerledes enn hva det var i mars, men det satt like godt. Brødrene har tidligere uttalt at de setter sammen kveldens liste samme dag, noe som jeg tror gir en god variasjon. Både for dem og publikum. Jeg savnet «Murder in the City» som ett av ekstranumrene, men «I and Love and You» var selvsagt ingen dårlig erstatning. Scott Avetts framføring av «Laundry Room» var også usedvanlig godt gjennomført. Denne mannen bruker hele seg i formidlingen av musikken sin. Dessuten er han sykt god på banjo. Jeg tar av meg hatten gjentatte ganger. Seth Avett overrasker alltid med å være så spretten. Han danser seg gjennom hele konserten, og de svette håndklærne flyr veggimellom. De utfyller hverandre godt musikalsk, og er uhyre samkjørte. I tillegg må jo Joe Kwon på cello nevnes. Det er tydelig at han elsker det han driver med, og dessuten hører head banging til cellospilling til noe av sjeldenhetene, så pluss i boka for det. Bob Crawford på ståbass virker av og til ikke helt med, men han er heller ikke like utadvendt som de andre medlemmene. Vi savnet ham i mars, så det er uansett godt å se at han er tilbake.

En god nyhet for fansen er at det kommer nytt album allerede i oktober, og vi fikk høre en av de ferske låtene derfra. Det lover godt for resten av plata som forøvrig har blitt døpt Magpie and the Dandelion. The Avett Brothers har også skjønt noe annet. Fansen vil høre både nye og gamle låter, og det er fantastisk å høre tidligere låter som «Go to Sleep». Det nyeste albumet The Carpenter var etter min mening ikke like sterkt som I and Love and You, så jeg er takknemlig for at flere av godlåtene fra det tidligere albumet blir spilt. (Men for all del, jeg har kost meg med The Carpenter, altså.) Det virket som om det var flere enn meg som frydet seg over kveldens låtvalg. Det er også uvanlig at en gjeng beduggede hipstere roper begeistret etter nettopp ha bivånet salmesang på Rockefeller scene. The Avett Brothers får til det også.

Det er som Scott sier, banjo har blitt kult.