mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Saoirse Ronan som Eilis i "Brooklyn" Saoirse Ronan som Eilis i "Brooklyn"
17. april, 2016

Stilig og sukkersøtt

"Brooklyn" når ikke helt opp

Brooklyn er ordentlig pen å se på, men det blir akkurat litt for søtt til at det blir ordentlig interessant. Det er synd, for her er alle forutsetningene til stede.

Manuskrøll

Filmen Brooklyn er basert på Colm Tóibins roman ved samme navn, og uten å ha lest den regner jeg egentlig med at boken er hakket mer kompleks enn hva filmen har blitt. Han regnes ikke akkurat som en lettvekter, og ut fra prosaen i underfundige The Testament of Mary å dømme, tipper jeg at romanen hans er minst like god. Den vant ihvertfall Costa-prisen i 2009 og fikk svært gode kritikker, både her hjemme og på den andre siden av havet. Irske John Crowley har regien og det er ingen ringere enn habile Nick Hornby som har skrevet manus. Vi husker jo alle vidunderlige An Education hvor også Hornby var manusforfatteren. Det virker som om Hornby har ønsket seg en slags da capo, men ikke fått det helt til. Eventuelt at manuset har blitt kuttet kraftig. Et tredje alternativ er at en skikkelig slesk Hollywood-produsent kom inn i klipperommet og rev filmen sønder og sammen. For noe har virkelig skjedd her.

Eilis fra Enniscorthy

Etter andre verdenskrig økte antallet irske emigranter til USA, etter nedgangen i 1920 og 1930-årene. Forsagte Eilis (Saoirse Ronan) fra Enniscorthy emigrerer til USA, mer av plikt enn av lyst, i 1951. Hun leier et rom i et pensjonat sammen med en skokk andre irske piker i Brooklyn og får jobb i et shoppingsenter. Det burde jo være duket for fest og moro, men Eilis har en forskrekkelig hjemlengsel og sliter med å tilpasse seg. Helt til hun møter den italienske gutten Tony (Emory Cohen). På ulykksalig vis dør søsteren hjemme i Irland, og Eilis må motvillig vende tilbake til hjembyen. Her blir Tony og livet i Brooklyn fjernere og fjernere, og snart står hun overfor valget mellom hjembyens gullgutt, glimrende spilt av Domnhall Gleeson, og vår italienske venn. Hvilket liv velger hun?

Dessverre for filmen blir vendepunktet i Eilis liv så altfor kjapt unnagjort, det går faktisk såpass fort at jeg opplever det som lite troverdig. I tillegg er nettopp scenen som gjør at Eilis bestemmer seg så full av klisjéer at jeg ikke helt kan tro at Nick Hornby kan ha skrevet den. Det er mange fine scener når Eilis kommer hjem igjen, men hele oppholdet hennes i Irland vies utrolig lite oppmerksomhet i forhold til resten av filmen og det rases så mye avgårde at jeg synes jeg bare har sett en halv film. Har noen kanskje bare klippet bort en halvtime i siste halvdel av filmen? Det avsluttes også så sukkersøtt at jeg nesten får diabetes. Det er synd, for jeg vet at Nick Hornby virkelig kan få til disse mer melankolske avslutningene, som i eksempelvis An Education.

Varierende skuespillerprestasjoner

Saoirse Ronan er forsiktig i sin rolletolkning, for meg blir hun nok litt for diffus. Ronan begynner å få en respektabel CV, så jeg hadde forventet meg en sterkere prestasjon. Selv om Eilis på mange måter skal være en grå mus har hun et komplekst sjelsliv, og jeg hadde ønsket meg sterkere valg. Både fra Ronan selv og fra regissøren. Det er meget mulig at også Ronan slett ikke makter å få oss til å tro at det foregår særlig mye inne i Eilis. Skuespilleren fra tenåringsfilmen The Host har enda til gode å imponere meg. Kanskje hadde vi trengt en Carey Mulligan i denne filmen istedenfor?

Emory Cohen som den italienske jyplingen er sjarmerende, men hakket for stereotyp for min smak. Derimot synes jeg virkelig at Domnhall Gleeson får vist seg fram som Enniscorthys hot shot Jim. Han har tidligere imponert i filmer som Never Let Me Go, Anna Karenina og selvfølgelig Harry Potter. Som Jim er han en følsom ung mann, og han klarer nok nesten å overbevise Eilis om at hun må velge ham. Jeg opplever karakteren som så troverdig og ektefølt, at jeg grenser mot å være enig med han. Eilis, valgte du egentlig feil mann? Den anerkjente ringreven Jim Broadbent gir oss tidenes mest empatiske prest og Jessica Paré fra Mad Men er svært underholdende som den uredde Miss Fortini. Paré burde så absolutt fått mer spilletid, hun kan nemlig mer enn å være Don Drapers sekretær. Alt i alt er det et litt varierende skuespillerteam, men med noen virkelige gode prestasjoner innimellom.

Stilrent

Kostymene er virkelig nydelige her, selv om alle klærne egentlig ser ut som om de er ett nummer for store. Spesielt de strikkede genserne og de snuppete små cardiganjakkene er helt fantastiske. Og hvorfor ikke menn lenger har disse store 50-tallsbuksene som er så høye i livet at de nesten går opp til armhulen, det er mer enn hva jeg kan fatte og begripe. Fargene er behagelige og duse, og spesielt har jeg sansen for Eilis’ irrgrønne badedrakt. Jeg liker at det aldri blir så stilisert som i TV-serien Mad Men, det ser troverdig ut. Om enn skrekkelig pent å se på. I tillegg får vi noen flotte shots fra Irland.  om hvordan hans elskede Enniscorthy, som faktisk er hans egen hjemby, ble både transformert og fanget i filmatiseringen. De har faktisk skutt deler av filmen i selve Enniscorthy, et særdeles god valg hvis du spør meg.

Dessverre blir dette en litt for klissete film om en ung jentes strabaser. Jeg hadde ønsket meg mer melankoli og flere funderinger over hvor hjemme virkelig er, for det er dette jeg opplever at historien egentlig handler om. Regissør og manusforfatter burde ha våget å tematisere immigrasjon sterkere, ikke bare la det ligge som et bakteppe. For meg blir dette altfor mye strøssel på softisen. En softis som egentlig burde vært en skikkelig Guiness. Kompleks, men rund i smaken.