mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Michelle Williams og Luke Kirkby i filmen "Take This Waltz" Williams og Kirkby før det smeller
6. februar, 2013

Take This Waltz – om å be den rette opp til dans

Kultursnobb anmelder Sarah Polleys seneste film

Take this waltz, take this waltz
Take it’s broken wrist in your hand
This waltz, this waltz, this waltz, this waltz
Leonard Cohen

En av fjorårets filmer som ifølge undertegnede fikk altfor liten oppmerksomhet er Sarah Polleys Take this Waltz. I tillegg har filmen blitt markedsført som en romantisk komedie, noe som forundrer meg enda mer. Take This Waltz går dypere enn som så, selv om det på overflaten virker som en film om en dame med beslutningsvegring. Men ja, det handler om forhold, og om noe så banalt (og viktig) som å finne seg selv.

Sarah Polley kan mer enn å spille forsker med hybris i Splice. Den canadiske skuespilleren og regissøren har tidligere regissert blant annet Away from Her som imponerte anmelderne. Neste filmprosjekt blir høyst sannsynlig en etterlengtet filmatisering av Margaret Atwoods kjente roman, Alias Grace. Har Polleys canadiske identitet noe å si for filmene hennes? Atwood mener at all canadisk litteratur handler om overlevelse. Dette kan nok trygt overføres til andre kunstformer også, og Polleys filmer handler i stor grad om nettopp det å overleve.

Ett steg fram og to tilbake

Take This Waltz handler om den vimsete og nevrotiske skribenten Margot som tilsynelatende er lykkelig gift med Lou. Det går som det ofte gjør. Margot møter Daniel, som lever av å løpe med en rickshaw, og Margot må foreta det vanskelige valget. Men er Margots valg det riktige valget? Og finnes det egentlig et riktig valg? Påbegynner vi nye forhold i håp om at de skal bli annerledes enn de gamle, for så å oppdage at vi ender opp på startstreken igjen? Er det hele bare en runddans? Selve filmen har en herlig sirkelkomposisjon, og Polley spør oss disse spørsmålene underveis uten å besvare dem. På den ene siden ender Margot opp der hun begynte, på den andre siden har hun tatt et stort steg framover.

Ujevne skuespillerprestasjoner

Michelle Williams spiller hovedrollen, Margot, en dame som kan minne noe om Miranda Julys karakterer, og hun er lett å bli glad i. Dog ikke like quirky. Williams har for lengst overbevist oss alle om at Dawson’s Creek bare var en måte å bli oppdaget på. Siden den gang har hun jobbet knallhardt, og hun imponerer til stadighet. I rollen som Margot er Williams morsom, rar og høyst tilstede. Det er en forfriskende annerledes kvinnerolle Polley har forfattet, og Williams mestrer Margot utmerket. Hun spiller mot Seth Rogen (!), Luke Kirkby og Sarah Silverman. Sistnevnte fyller rollen som Margots forfyllede svigerinnne utmerket, og hun fungerer samtidig som en slags parodi på en deus ex machina mot slutten.

Hvordan Seth Rogen fikk rollen som Margots ektemann er for meg et mysterium. Rogen har ikke altfor mye å spille på, og jeg har heller aldri skjønt Hollywoods forkjærlighet for lubne menn med krøller. Jeg tror det er meningen de skal være morsomme. Det er de ikke. I Take This Waltz spiller Rogen en mer eller mindre mislykket kokebokskriver med en forkjærlighet for kylling. Han framstår som dumsnill, og Rogen klarer heller aldri å gi karakteren sin spesielt mye dybde. Likevel synes jeg at samspillet mellom Rogen og Williams tidvis er både søtt og troverdig. Sammen spiller de et uhyre barnslig, men tillitsvekkende par.

Fargebruk

Polley er dyktig til å komponere bilder, og noe av det som slår meg med filmen er fargebruken. Rødt, grønt og blått brukes påfallende ofte, og gjerne i sterke, klare utgaver. Det er delikat og friskt. Kostymene er ganske enkle, og Margots garderobe består for det meste av småpikeaktige kjoler i klare farger, shorts og topper. Dette bidrar til hennes barnslige uttrykk, og får nok Margot til å framstå som yngre enn hva hun er.

Forbløffende enkeltscener

Det er noen enkeltscener i filmen som jeg bet meg spesielt merke i og som er så gode at jeg får vondt i magen. I en av filmens aller beste scener kjører Margot og Daniel karusell på et tivoli. De har bestemt seg for å ha en dag sammen, til tross for den enes ekteskap. De kjører karusell til Video Killed the Radiostar, og stemningen de to imellom er intenst seksuelt ladet. Da musikken plutselig stopper opp og turen er over, er de brått tilbake i virkeligheten. Det er nesten plagsomt å se skuffelsen hos de to som trodde at de bare skulle ha det gøy.

I en av de mer morsomme scenene er Margot og svigerinnen hennes på vannaerobic. Ja, du leste riktig. Vannaerobic for eldre damer. Margot presterer å tisse i bassenget, og blir bortvist av instruktøren. Det er fantastisk morsomt og pinlig, og Williams formidler en herlig barnslig glede av å gjøre noe såpass kleint som å tisse i et basseng sammen med masse voksne mennesker. Her viser Polley fram den gode humoren sin, og bidrar også til å understreke Margots lekenhet. Hun er til tider som et barn, med barnets manglende konsekvensforståelse og ansvarsfølelse.

Take This Waltz er morsom, vond og rar. Polley er også en dyktig manusforfatter, og det er generelt godt gjennomført. Filmen handler om det forføreriske begjæret, og om hvordan overleve det. Akkurat sånn som i låta.

Anmeldelsen ble først publisert på Filmamasoner