mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

25. mai, 2015

Velg din Atwood

Kultursnobb kommer deg til unnsetning

Det er ikke mange timene igjen før vi får overvære en av årets store kunst- og litteraturbegivenheter. Nei, jeg snakker ikke om den seneste episoden av Game of Thrones, men om Katie Patersons nydelige kunstprosjekt Future Library. Kort fortalt har det blitt plantet tusen trær i Nordmarka som om hundre år skal bli til bøker. Hvert år fram til 2114 skal en forfatter skrive en tekst, og disse tekstene skal oppbevares i et stille rom i Nye Deichman i Bjørvika. I 2114 åpnes de forseglede boksene, og går alt som det skal blir bøkene da trykket med papir laget fra skogen i Nordmarka. Margaret Atwood er den aller første forfatteren som kommer til å bidra. Hvis du vil ha en litt lengre versjon anbefaler jeg å møte opp på Frogneseteren stasjon i morgen, tirsdag 26. mai, kl 09.30. Deretter vil det også bli en samtale med Margaret Atwood og Katie Paterson ledet av undertegnede på Deichmanske bibliotek kl 13.15.

Margaret Atwood er en av verdens aller beste og mest kjente forfattere. Likevel synes jeg ofte det er ganske stille rundt utgivelsene hennes her i Norge. Tekstene hennes blir som regel forbigått i stillhet på hovedstadens universitet. Hvorfor? Føler vi at hennes samfunnskritiske og dystopiske romaner ikke angår oss? Blir det for politisk for oss? For feministisk? Uansett årsak er det kanskje på tide å løfte blikket og ta opp en Atwood. Kultursnobb kommer deg selvfølgelig til unnsetning. Under følger mine egne favoritter.

Alias Grace

Historien om tjenestepiken Grace Marks som ble dømt som medskyldig for drapet på Thomas Kinnear og Nancy Montgomery i 1843 var en historie Margaret Atwood ikke klarte å glemme. I Alias Grace har Atwood skrevet Grace sin egen historie. Men kan vi egentlig stole på det Grace sier? Kan hun stole på seg selv? Hvem var egentlig Grace Marks? Dette er ingen mordgåte, men en fascinerende roman om identitet, quilting, historiefortelling og Canada. Samt det å aldri høre hjemme. Dette var mitt første møte med Atwood, og det er alltid denne romanen jeg også vender tilbake til.

Oryx and Crake

Oryx and Crake fikk meg til å like sci fi. Helt til jeg skjønte at Atwood ikke skriver science fiction, men speculative fiction. Så da var jeg tilbake til startpunktet igjen. Uansett, hvis du bare skal lese én bok om miljø, naturkatastrofer og fremtid ville jeg gått for denne. Den er utrolig spennende, samtidig som jeg sitter igjen med en alvorlig bekymring for hva fremtiden vil bringe. Oppfølgerne The Year of the Flood og MaddAddam blir aldri like gode, mye fordi de mangler spenningsmomentet som Oryx and Crake hadde. Men også fordi Oryx and Crake hadde den perfekte avslutningen. Jeg har stor forståelse for at Atwood ville utforske dette universet ytterligere, og de to siste er absolutt lesverdige, men Oryx and Crake er noe for seg selv. Trilogien skal også bli TV-serie, og spørsmålet vi alle stiller oss er selvfølgelig hvordan de skal løse de blå viftende penisene.

The Penelopiad

Dette er en kortroman, og den er skrevet på oppdrag fra Canongate Myth Series hvor forskjellige forfattere ble spurt om å skrive sine egne versjoner av gamle myter. Dette var selvfølgelig et prosjekt som passet Atwood perfekt. I The Penelopiad får vi historien til Penelope fra The Odyssey, og det er ikke helt historien som vi kjenner den. Og hva med de tolv tjenestepikene til Penelope? Hva skjedde egentlig der? Det er mørkt, vittig og fascinerende. Akkurat sånn som det skal være.

Gertrude Talks Back og The Female Body

Begge tekstene er hentet fra samlingen Good Bones, og her synes jeg virkelig at Atwoods tørre humor kommer tydelig fram. I Gertrude Talks Back har Atwood skrevet Gertrude fra Hamlet sin forsvarstale, og Atwood har en litt annen tolkning av Hamlet enn de fleste andre. I always thought it was a mistake, calling you Hamlet. (…) I wanted to call you George, forteller Gertrude oss. Og det stopper ikke der. The Female Body er også en av mine absolutte favoritt-tekster. Atwood skrev det som et svar til Michigan Quarterly Review som ønsket seg noe om kvinnekroppen siden Atwood hadde skrevet så godt om dette temaet tidligere. Forfatteren svarer bitende ironisk: I agree, it’s a hot topic. But only one? Look around, there’s a wide range. Take my own for instance. Det dundres videre på om objektifiseringen av kvinnekroppen, og hver setning er knallgod:

Catch it. Put in a pumpkin, in a high tower, in a compound, in a chamber, in a house, in a room. Quick, stick a leash on it, a lock, a chain, some pain, settle it down, so it can never get away from you again.

Kvinnekroppen kan ikke reduseres til bare et tema, et objekt som kan låses fast og tittes på når en føler for det. Ingen har sagt nettopp dette bedre enn Atwood.

This Is a Photograph of Me

Dette diktet synes jeg er et utmerket eksempel på hvordan Atwood alltid kommer tilbake til teamene identitet, natur, historiefortelling og overlevelse. Det tolkes ofte i en feministisk retning. Jeg liker spenningen mellom tittelen og selve diktet. Er dette fotografiet virkelig en korrekt gjengivelse av jeg-et?

This Is a Photograph of Me

It was taken some time ago.
At first it seems to be
a smeared
print: blurred lines and grey flecks
blended with the paper;

then, as you scan
it, you see in the left-hand corner
a thing that is like a branch: part of a tree
(balsam or spruce) emerging
and, to the right, halfway up
what ought to be a gentle
slope, a small frame house.

In the background there is a lake,
and beyond that, some low hills.

(The photograph was taken
the day after I drowned.

I am in the lake, in the center
of the picture, just under the surface.

It is difficult to say where
precisely, or to say
how large or small I am:
the effect of water
on light is a distortion

but if you look long enough,
eventually
you will be able to see me.)