Jeg elsker filmene til Alfred Hitchcock og David Lynch. Det er noe med historiene, og ikke minst stemningen de klarer å formidle. Gjerne merkelige historier fortalt på sære måter, uvanlig dramaturgi og kvinner med farlige hemmeligheter. Jeg er ikke den eneste kultursnobben som er fan av Hitchcock, Lynch og film noir. Gregory Crewdson er inspirert av disse to filmskaperne (Crewdson er selvsagt en selvskreven kultursnobb), og det er intet annet enn en begivenhet blant snobber imellom når bildene hans stilles ut i Norge.
I sommer kan du gå og se den fantastiske utstillingen In a Lonely Place på Stenersenmuseet. Et imponerende prosjekt og en imponerende utstilling. Fotografens utstilling består av tre ulike serier som han har kalt Beneath the Roses, Sanctuary Series og Fireflies Series. Det er spesielt Beneath the Roses som gjør meg mo i knærne av beundring og misunnelse. Det er også i denne serien du kan se inspirasjonen fra Edward Hopper, Lynch og Hitchcock. Det er detaljrikt, fantastisk komponert og hvert bilde forteller en historie. I 2007 skrev Frode Grytten en novellesamling inspirert av Edward Hoppers mange malerier. Jeg ønsker meg det samme av Gregory Crewdsons fotografier. (Frode Grytten får gjerne ta den utfordringen.)
Bak hvert av Crewdsons bilder lurer det seg utallige hemmeligheter. Tittelen på både bildeserien og utstillingen gir oss et par hint. Alle menneskene i bildene befinner seg i sin egen lille verden. Det er som om alt har stoppet opp og vi får lov til å titte inn i livene deres et par sekunder. Jeg føler meg som en inntrenger der jeg står på museet. Som om jeg egentlig ikke har lov til dette, som om jeg forstyrrer disse menneskene. Jeg vet at de ikke ser meg, men jeg ser deres nakenhet. Jeg er titteren, den utenforstående. Ingen ønsker meg velkommen. Alle bildene fanger en slags uhyggelig privat situasjon. I et av bildene ser jeg en kvinne som sitter på sengen sammen med sin lille baby. Hun fremstår for meg som den mest ensomme av dem alle. Gjennom soveromsvinduet ser vi moren og barnet. Babyen sover søtt og ser særdeles harmonisk og lykkelig ut. Moren sitter ved siden av barnet og uttrykket hennes er i sterk kontrast til barnets. Hun har ryggen mot oss, men vi ser henne i profil idet hun vender seg mot sin nyfødte. Selv om hun sitter sammen med barnet sitt er hun fullstendig alene. Bildet trigger nysgjerrigheten. Hva har skjedd? Hvorfor er denne moren så trist? Kanskje er det dette nye mennesket som ligger på sengen hennes som er årsaken. Babyen representerer noe nytt og skremmende. Alle bildene har elementer av noe som ikke stemmer helt, og serien er melankolsk, vakker og mystisk.
Fotografens arbeidsmetoder er godt kjent. Crewdson bygger hele sett, velger nøye sine modeller, er pinlig nøyaktig og arrangerer det hele på en utsøkt måte. Se her for å utvide horisonten:
Etterarbeidet er antageligvis minst like tidkrevende som forarbeidet. Bildene har en malerisk kvalitet som tilfører bildene det lille ekstra. Dette bidrar også til at bildene virker så filmatiske som de gjør. Hvert bilde er som tatt ut av en film, og hvert eneste ett av dem er blikkfang der de henger på veggene til Stenersenmuseet. Gå og se.
Avslutningsvis er det på tide at du får en aldri så liten hjemmelekse. Nemlig Hitchcocks Vertigo. Du kommer til å skjønne hvorfor.