Tsjekhov har alltid syntes meg overraskende moderne. Jeg har lenge vært tilhenger av skuespillene hans som er lettere absurde, humoristiske og usigelig triste. Novellene til Tsjekhov har jeg tidligere bare hørt gjetord om, men jeg fikk endelig ånden over meg da jeg så at Solum forlag hadde kommet med en utgivelse av fire tidligere ikke oversatte noveller. Samlingen er beskjeden av omfang, men selve innholdet er ganske så storslått.
Russland i endring
Novellene er hentet fra Tsjekhovs senere fase i forfatterskapet, og historiene bærer tydelig preg av et samfunn som er i endring. Lest under ett danner de et bilde av hvor klasseskillene ikke lenger er like klare, hvor det gjøres opprør mot adelen, og hvor kvinnene fortsatt strever med å ta plass og ikke klarer å bryte ut av det strenge kjønnsrollemønsteret som regjerte. Ifølge forlaget ble disse fortellingene skrevet rundt 1890, årene hvor industrialiseringen sto på som verst i Russland. Noen tiår tidligere, i 1861, kom opphevingen av livegenskapet. Aristokratiet hadde med andre ord mistet det klamme overtaket de tidligere hadde. Bøndene var nå frigjorte. Den russiske revolusjonen kom senere, i 1905, men denne perioden som novellene ble skrevet var altså en tid som nærmest var en transittetappe for Russland.
Tekstene til Tsjekhov kan selvfølgelig stå helt for seg selv, ruvende i et ensomt landskap, men som Margaret Atwood sier; Ingen tekst springer fram av et vakum. Derfor er det også interessant å se på Tsjekhovs noveller i lys av alt som foregikk i Russland og hvor stor betydning forandringene hadde på samfunnet.
Fire noveller
Et legebesøk
, På hjemlige trakter
, Hjemme på godset
og Naboer
er titlene på novellene vi nå får tilgang på. Av disse fire slår På hjemlige trakter
meg som den beste og mest velskrevne. Hjemme på godset
er definitivt den mest absurde, og vi kjenner godt igjen forfatterens tragikomiske humor. Her diskuteres nettopp adelen og det de kaller den hvite klasse
. En diskurs som nok fant sted i mang en fin salong i Russland på denne tiden. Hovedpersonen her, Pavel Iljitsj Rasjevitsj, som holder lange taler for sine venner om darwinisme, blir beskrevet på aldeles nydelig vis av forfatteren:
Han var iført en særdeles kort, ganske slitt vest og trange bukser; hans abrupte bevegelser, utfordrende holdning, og denne kirgistanske vesten passet av en eller annen grunn ikke til ham, og det virket som om hans edelt formede hode med langt hår mest minnet omgivelsene om en prest eller en ærverdig prost, at de var plassert på legemet til en høy kunstnerisk eller jålete ungdom. Når han satte beina bredt fra hverandre, lignet hans lange profil mest på en saks.
Rasjevistj har ingen tiltalende personlighet (eller ytre), men han er en ytterst interessant karakter. Han tilhører også en generasjon hvis holdninger er på vei til å bli utfordret. Døtrene misliker både ham og hans enetaler sterkt, og de sitter oppe om natten og fniser av alle hans påfunn. De bevitner også hvordan Rasjevistj tråkker i baret på sørgelig vis. Denne fortellingen avsluttes med at jentene roper padda
til sin far, en etter en stemmer de i, og vår anti-helt sitter ensom igjen med sin frokostte.
I tillegg får vi også bevitne et av mer underfundige legebesøkene i litteraturhistorien, samt en brors pinsler over en yngre søster som har rømt for å være en gift manns elskerinne. I alle historiene i denne samlingen står kvinnene i sentrum, eller menns forhold til kvinner. Det er gjerne langt fra problemfritt.
En kvinnes kamp
På hjemlige trakter
er som sagt den novellen i samlingen som jeg hadde størst utbytte av. Forfatteren starter det hele med å invitere leseren inn på en svært vellykket måte:
Donets-linjen. En ganske trist stasjon, ensom midt på steppen, lysende hvit, med vegger nærmest glødende i den sterke solen, uten tegn til skygge, og tilsynelatende også uten et menneske. Toget har allerede kjørt videre og etterlatt eventuelt avstigende passasjerer, lyden av det dunkingen mot skinnene, kan så vidt høres og dør til slutt hen… Foran stasjonen er det øde, og ingen andre hester enn de som venter på den avstigende. Du setter deg i setet under halvtaket – det kjennes ganske behagelig etter jernbanevognen – og traver av sted bortover steppeveien. Foran deg åpnes smått om senn bilder som du aldri ser i omegnen av Moskva: enorme, endeløse, og betagende ved selve sin ensformighet. Steppe, steppe – og ellers ingenting; langt i det fjerne kan det skimtes en gravhaug, vindmøller; det fraktes steinkull på oksekjerrer.
Denne innledningen fungerer utmerket og setter an en spesiell stemning. Leseren kan umulig bli annet enn bergtatt av denne miljøskildringen. Her reiser vi sammen med hovedpersonen, selv om hun enda ikke er oss introdusert. Det er ikke akkurat en beskrivelse av et idyllisk landskap vi ser for oss, selv om det kan virke sånn ved første øyekast. Dette er et ensomt landskap, og du kan også se en gravhaug i det fjerne. Deretter får vi også møte vår hovedperson; Vera Ivanovna Kardinaja.
Desillusjonen
En ung dame vender tilbake til sin tante og onkel og blir mottatt som hun var en dronning. Tanten og onkelen er de eneste gjenlevende slektninger, og hun er dømt til å bo hos disse. Vera drømmer om et bedre liv, om nye muligheter og en strålende framtid. Riktig slik blir det ikke. Tanten har blant annet alt plukket ut en ektemann til Vera, en mann som det skal vise at hun blir lite begeistret for:
Han satte seg til rette, og ble værende fra middagstid til midnatt, og hele denne tiden var han taus, noe som Vera mislikte intenst; hun syntes at hvit vest, langt ute på landet, var høyst upassende, mens hans utsøkte høflige manerer og bleke, alvorstyngede ansikt med mørke øyebryn, fikk hele skikkelsen til å virke tilgjort. Og hun syntes at hans vedholdende taushet måtte skyldes at han var ganske innskrenket.
Dette er ingen mann for oppegående og kultiverte Vera, og det er også derfor fallet blir så stort for henne. Det viser seg at Vera ikke finner den lykken hun søker i sitt nye liv, og hun sliter med å tilpasse seg den nye rollen sin. Kanskje er det også derfor hun kapitulerer så fullstendig mot slutten. Vera er en rastløs sjel og kjeder seg grenseløst sammen tanten. Det er ensformig liv de fører, og er en av grunnene til at Vera kaster seg hodestups ut i et ekteskap med en mann hun ikke kan utstå. Vera merker også hvordan tantens dårlige manerer og vaner smitter over på henne, og hun virker skremt av seg selv når hun plutselig skjeller ut en tjener på samme måte som tanten. Da kommer også vendepunktet. Hun må gjøre noe, hun kan ikke lenger bli værende. Hadde Vera vært en mann ville utsiktene vært ganske annerledes. Hun kunne tatt seg et yrke, blitt til noe, ikke måtte bli værende på et døende gods. Det er i det hele tatt god lesning, og vi kommer tett inn på Veras frustrasjon over eget liv.
Fire noveller av Anton Tsjekhov er av størrelse ikke så stor, men den inviterer til refleksjon og ettertanke. Samtidig gir den et fascinerende innblikk i en svunnen tid. Oversettelsen ved Erling Sande er det ingenting å utsette på. Han beholder den litt pompøse stilen til den russiske forfatteren, og setningene flyter godt. Jeg kan ikke annet enn å si: Velkommen til Russland!