mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

27. februar, 2015

Fabelaktig forbilde

Lena Dunham får ufortjent kritikk

I am twenty years old and I hate myself. My hair, my face, the curve of my stomach. The way my voice comes out wavering and my poems come out maudlin. The way my parents talk to me in a slightly higher register than they talk to my sister, as if I’m a government worker that’s snapped and, if pushed hard enough, might blow up the hostages I’ve got tied up in my basement.

Slik åpner Lena Dunhams selvbiografi/essaysamling/livserfaringer i bokform. Not That Kind of Girl med undertittel A young woman tells you what she’s ‘learned’ er en vond og ærlig bok om det å være en helt vanlig jente. Eller tja, helt vanlig er kanskje å ta i. Hun er jo tross alt Lena Dunham.

Jomfrudommer og dårlige kjærester

Denne boken er nok ikke en ordinær selvbiografi. Ei heller en selvhjelpsbok (heldigvis). Det er egentlig helt sant det som undertittelen sier. Her får du servert livsvisdom som ikke egentlig er livsvisdom fra en verdens største popkulturelle fenomener. Som attpåtil er smart, sårbar og sjokkerende ærlig. Jeg beundrer hennes mot til å dissekere seg selv, og jeg tror det har kostet henne. For dette er ikke småtterier, og det er langt fra så morsomt som alle skal ha det til. Først og fremst synes jeg dette er vond lesning, og da mener jeg vond på en god måte. Åpningen, hvor hun beskriver hvor mye hun hater seg selv og kroppen sin, er ytterst ubehagelig lesning. Det slår meg faktisk skikkelig hardt i magen. Dunham er kjent for å ikke være redd for de vonde tingene, og her stuper hun rett uti det. Jeg opplever det som ytterst befriende.

Det er flere deler i denne boken som er ekstra gode. Kapittelet Therapy and Me er rimelig hjerteskjærende, og avslører Lena som det redde lille barnet. Personlig har jeg sansen for egentlig hele seksjonen kalt Love & Sex, og kanskje spesielt det første kapittelet, Take My Virginity (No, Really, Take It). Her er det mye, jeg gjentar mye bra. Lena forteller blant annet om hvordan hun lærte å onanere sommeren etter tredje klasse:

I approached it clinically over a number of days, lying on a the bath mat in the only bathroom in our summer house that had a locking door. I touched myself using different pressures, rhythms. The sensation was pleasant in the same way as a foot rub. One afternoon, lying there on the mat, I looked up to find myself eye to eye with a baby bat who was hanging upside down on the curtain rod. We stared at each other in stunned silence.

Knis.

Røft og nakent

Not That Kind of Girl er litt røff i kantene. Her er ikke alt like gjennomarbeidet eller finslipt. Akkurat som TV-serien Girls. Både serien og boken er ujevne, men det er samtidig det som går begge deler så bra (uten sammenligning for øvrig). Det blir nemlig aldri kjedelig. Dunham overrasker oss hele tiden, men hun gjør det på en så dyktig måte, og jeg tror heller ikke hun ønsker at det hun produserer skal oppfattes som helstøpt. Det er lekent, kreativt og fullt av energi. Og veldig sårt.

La oss komme litt tilbake til kropp igjen. Forfatterens forhold til egen kropp er som tidligere nevnt ganske sterk lesning. Hun nevner også en veldig viktig ting. Alle påpeker nemlig at Lena er så modig som kler av seg og blottstiller seg fullstendig på TV (inkludert Fredrik Skavlan i tidenes teiteste sending). Er det noen som sier at Blake Lively er modig når hun er (halv)naken på TV? Har ikke dette spørsmålet bare å gjøre med vårt fullstendig skrudde syn på kvinnekroppen? Ville noen sagt at Lena Dunham var så innmari modig hvis hun var like slank, smekker og smellvakker som frøken Lively? Vi vet alle at her er nok svaret nei. Jeg håper Dunham vil fortsette med å kle av seg og vise verden at hennes kropp er fullstendig normal. Heldigvis er hun såpass ekshibisjonistisk at jeg tror hun kommer til å fortsette med det. For den spesielt interesserte kan du lese alt om dette i kapittelet Sex Scenes, Nude Scenes, and Publicly Sharing Your Body.

Klein kritikk

Dunham har fått kritikk for ikke å skrive om hvordan hun ble superstjerne og hvordan hun fikk sitt eget show på HBO. Hun har fått kritikk for ikke å skrive om sin nåværende kjæreste og samboer. Hun har fått kritikk for å være en hvit, privilegert kvinne og for å ikke snakke til alle. Jeg vet ikke hva jeg synes er mest hinsides. Denne boken handler ikke om hvordan du lager din egen TV-serie. Flere kritikere har nemlig etterlyst en slags suksessoppskrift, deriblant Klassekampen og Morgenbladet. Jeg lurer på hvorfor, for jeg kan ikke helt se nødvendigheten av det. Toril Moi mener at det største tabuet i disse dager er arbeid og det aller nærmeste. Jeg tror ikke Dunham ser på jobben sin eller samboeren som tabubelagte emner, jeg tror bare at hun ønsket å skrive en bok som ikke handlet om nettopp dette. Hun ønsket ikke å skrive en oppskrift på hvordan du skal skaffe deg en egen HBO-serie. For ærlig talt, ville det vært særlig interessant?

Anmelderen i The Times Literary Supplement skriver følgende om Not That Kind of Girl: It is brave and very funny, with beautiful comic timing at the narrative level as well as stylistically. All the same, the comedy of Girls doesn’t quite translate to memoir. Igjen tenderer jeg til å være uenig i dette fokuset på komikk. Igjen vil jeg si, jeg synes ikke Not That Kind of Girl er spesielt morsom. Innimellom, ja, absolutt, og timingen til Dunham er elegant, men søker du etter denne boken for å finne en slags skrevet utgave av Girls har du kommet feil. Selvfølgelig finner du likheter, men jeg tror det er viktig å skille mellom to vidt forskjellige medier, men også slutte å hele tiden lete etter koblingene mellom Hannah Horvath og Lena Dunham. I’m an unreliable narrator, sier Lena tidlig i boken sin. Kanskje er det problematisk å si, men kanskje er det også greit å ha i bakhodet når du leser.

Og ja, det er et faktum at Lena Dunham er både hvit og priviligert. Problemene hennes kan synes absurde sammenlignet med andres. Boken hennes er likevel både interessant og nødvendig. Og jeg tror den sier ganske mye om kvinner som er relevant og reelt. Det er autentisk, godt skrevet og vemodig. Denne dama er en ufattelig god motvekt til skjønnhetstyranniet og anti-feminismen som regjerer der ute. Jeg er glad for at Lena Dunham eksisterer. Fordi dette, dette er ekte.

PS: Les for guds skyld Not That Kind of Girl på engelsk.