How should a person be?
For years and years I asked it of everyone I met. I was always watching to see what they were going to do in any situation, so if I liked them, I could make them my answers too. I noticed the way people dressed, the way they treated their lovers – in everyone, there was something to envy. You can admire anyone for being themselves. It’s hard not to, when everyone’s so good at it. But when you think of them all together like that, how can you choose? How can you say, I’d rather be responsible like Misha than irresponsible like Margaux? Responsibility looks so good on Misha, and irresponsibility looks so good on Margaux. How could I know which would look best on me?
Er det ikke det spørsmålet vi alle stiller oss selv? 20-årene er ikke lenger den perioden i livet hvor en får fast jobb, fem barn og rekkehus. Disse årene preges mer og mer av en intens søken etter det virkelige selvet. Muligens blir det en noe narsissistisk periode i manges liv, men det er interessant å se hvilke stemmer denne generasjonen produserer. Disse nye stemmene begynner å poppe opp rundt oss, senest så vi Lena Dunham som Hannah i Girls. Det er vel kanskje ikke tilfeldig at Sheila Heti er Dunhams favorittforfatter, for likhetstrekkene er mange. De er begge uredde, de er så modige i sine disseksjoner av seg selv og andre, og de er glimrende observatører.
Margaux
Sheila Heti reiser spørsmål få av oss kan virkelig svare på i romanen How Should a Person Be?. Hun finner kanskje ikke det hun leter etter, men det er nok ikke meningen heller. Hun spiller inn samtaler med venner, prøver å skrive ferdig et skuespill og ligger med Israel. Det er ærlig, vulgært og brutalt. Boken er, ifølge forfatteren selv, en konstruert virkelighet, men den baserer seg på virkelige personer og innspilte intervjuer med disse. Fokuset ligger først og fremst på vennskapet mellom Heti selv og maleren Margaux Williamson. Det er et inderlig, men kaotisk vennskap. Leseren får innblikk i flere av e-postutvekslingene mellom de to kunstnerne:
1. i am surprised at how much i miss you, like a real teenage girl.
1. hello. i was wondering, if you have red bike lights, could i borrow the tomorrow night?
1. i’m going to paint your portrait a hundred times and never mention it to anyone – articulately.
1. yes, i would like to see you, i have all the time in the world.
Forsiktig nærmer de seg hverandre, og forholdet blir langt mer stormfullt enn Sheilas egne kjærlighetsforhold.
Canadisk rotløshet
Sheila Heti er selvfølgelig canadisk. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at de beste er canadiske, eller om det bare er Canada som kan få fram de virkelig gode stemmene (med unntak av Justin Bieber). Igjen ser vi den canadiske rotløsheten en så ofte finner i litteraturen fra dette landet. I romanen drar Sheila fra Toronto for å henge med de viktige
menneskene i New York. Her føler hun seg kun som en fremmed, en utlending. Selv om Heti ikke fokuserer på sin nasjonale identitet, ligger den alltid under overflaten og bobler forsiktig.
Det er ikke hysterisk realisme
som Interview kaller det, det finnes ikke noe hysterisk ved denne boken, snarere er den en anelse desperat. Alle disse valgene som ligger foran denne generasjonen føles mer kvelende enn noe annet. Hvordan finner en egentlig ut hvordan en skal forme seg selv? Hvem er en egentlig?
How should a person be? I sometimes wonder about it, and I can’t help answering like this: a celebrity. But for all that I love celebrities, I would never move somewhere that celebrities actually exist. My hope is to live a simple life, in a simple place, where there’s only one example of everything.