mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Bilde av Damien Hirst Damien Hirst fotografert av Michael Birt.
30. september, 2015

Hodebry

Store forventninger

Kanskje er det forventningene som er hele poenget?

Ett hode kortere

Men, hva gjør dette til kunst? Damen ved siden av meg virker nesten litt provosert. Hun fortsetter: Dette må være et gammelt menneske. Se, den er jo litt hul.

Jeg har ikke hjerte til å fortelle henne at hodeskallen er støpt i platinum. Den er derimot støpt etter en flere århundre gammel skalle, men kvinnen som på et tidspunkt eide den ble nok ikke spesielt gammel. Jeg sier ingenting selv om jeg selvfølgelig har veldig lyst til å korrigere henne. På den andre siden er det en ung mann som tar bilde med mobilen min. Jeg synes dette begynner å bli litt enerverende. La meg få se denne hodeskallen med diamanter i fred! Vi befinner oss på Astrup Fearnley, og museet har ryddet plass til popkunstneren over alle popkunstnere. Damien Hirst. Ja, du vet, han som satte inn ørtogførti diamanter i en hodeskalle. Som altså er en støpning. (Jepp, det er en forskjell.) Tennene er derimot aldeles ekte.

Døden og sånn

For the Love of God er selve hovedverket, og den lille hodeskallen (for den er faktisk mye mindre enn hva en tror) befinner seg bak fryktinngytende svarte vegger. Vi må stå minimum 20 minutter i kø før vi får lov til å gå bak den svarte veggen. Det er store forventninger blant publikum. De tripper utålmodig og prøver å strekke hals. Noen har med seg barna sine. De er enda mer utålmodige. En dame har til og med en bitteliten baby på armen. Der er det forresten ikke mye entusiasme å spore. Alle skal med når Damien Hirst er i by’n. Den svarte veggen er enorm. Det står en vakt ved den ene enden, samt en plakat hvor det blir opplyst om at veskene vil bli saumfart. På veggen står det For the Love of God med påtrengende hvite bokstaver.

Nå skal vi inn i det aller helligste. Det er nesten sånn det føles. Vi slippes aller nådigst inn i små puljer. Når vi endelig får lov til å passere vakten må vi først gjennom en liten mørk gang. Folk må holde i veggen for å skjønne. Vi ser jo ingenting! Det er et klaustrofobisk mørke. Vi kaver oss fram, det kommer nervøs latter fra noen. Hva er det som venter oss? Hva vil vi føle når vi ser alle diamantene? Kommer den største diamanten til å eksplodere når den møter menneskelige øyne? Vil det skje noe med oss? Kommer våre øyne til å eksplodere? Vil vi endelig forstå Damien Hirst sitt originale budskap? Er dette nøkkelen til Hirst selv? Men når vi har kommet gjennom gangen slår lyset fra hodeskallen mot oss. Den er altså rimelig liten, trygt inne i et glassmonter. Det eneste vi kan se er denne strålende hodeskallen som skal fortelle oss noe om døden. Tror jeg.

Kunst?

Vi tumler ut igjen etter et par minutter, litt befippet. Dette var vår tilmålte tid, våre små minutter til å absorbere det muligens grandiose budskapet. Og jeg tenker at det var forventningene som var selve opplevelsen, ikke diamant-hodeskallen i seg selv. Var dette stor kunst, eller var kunststykket selve forventningen?