mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Mark Rylance som Thomas Cromwell, fra TV-serien Wolf Hall. Anne Boleyn ligger i bakgrunnen. Mark Rylance som Thomas Cromwell
27. March, 2015

Hvem var Thomas Cromwell?

Kultursnobb utforsker Wolf Halls univers

Aldri før har mitt hjerte banket så hardt når Anne Boleyn mistet hodet. Aldri før har Henry VIII hatt så mye pondus, sex appeal og samtidig vært så herskesyk og menneskelig. Og aldri før har vel søkelyset vært på Thomas Cromwell.

Wolseys fall

I den første scenen i den første episoden av BBC-serien Wolf Hall får vi ikke se vår hovedperson Thomas Cromwell, men derimot kardinal Wolsey. Han, som så mange andre, skulle falle i kong Henrys anseelse, og det rimelig hardt. Cromwell lurer i skyggene og jobber med å beskytte Wolsey, men mislykkes. Those who’ve been made can be unmade, sier Anne Boleyn i en scene. Akk, hvis hun bare hadde visst hvor rett hun hadde! Wolsey, Anne og Cromwell skal alle få kjenne kongens vrede. Wolsey er bare begynnelsen. Det er ingen ringere enn Jonathan Pryce som tolker rollen som kardinalen, og han leverer replikkene sine med både sarkasme og hybris. Wolsey er en så spennende skikkelse at det merkes godt når han blir borte fra dramaet. Heldigvis byr Wolf Hall på en rekke interessante karakterer.

Mark Rylance er uutgrunnelig som Thomas Cromwell. Skaperne av serien har vært flinke til å vise ham fram som et menneske av kjøtt og blod, med sterke lyster og evnen til å føle for eksempel stor sorg over tapet av sin familie. Han har et litt småtrist utseende, Rylance, og det passer godt. Møysommelig legges ansiktet i sørgelige folder, og han jobber hele tiden iherdig med å ikke avsløre for mye om seg selv. Jeg har nok aldri sett for meg Cromwell som såpass melankolsk, men Rylance overbeviser definitivt. Cromwell i Wolf Hall er kanskje ikke direkte usympatisk, men han er heller ikke en spesielt likandes kar. Og spesielt ikke i de siste episodene. Da drives han av en så altfor menneskelig følelse, nemlig hevngjerrighet. For hva var egentlig Cromwells motiver for å gjøre som han gjorde?

Lewis briljerer

Den kanskje flotteste replikken i serien blir fremført med inderlighet av Damian Lews. Do not be a viper in my bosom, sier Henry til Cromwell. Hva annet kan vi vel si enn at herr Lewis har funnet rollen han var født til å spille? Vi ser ham først mot slutten av episode 1, hvor han står og pruster seg gjennom rettsaken mot hans egen kone, dronning Catherine. Dette er såvisst en konge styrt av sitt eget begjær, men også desperat etter en arving. Og det er her vi må huske på at Henry VIII var avhengig av en mannlig arving, hele riket var avhengig av en mannlig arving. Lewis beveger seg rundt i denne TV-serien med stor selvfølgelighet. Han innehar denne deilige autoriteten som kong Henry VIII må ha besittet. Kostymene til Lewis er kraftige greier, og det skal litt til å trenge gjennom alle lagene med stoff og edelstener, men han klarer det uten problemer.

Dronning uten hode

Du er kanskje som meg. Kanskje kan du aldri se for deg noen andre enn Natalie Dormer i rollen som Anne Boleyn. The Tudors ble en fornøyelig serie nesten kun på grunn av henne. Wolf Hall er i en ganske annen sjanger enn The Tudors, den er jo tross alt basert på bøkene til Hilary Mantel, og Mantels Anne er også en ganske annerledes Anne. Her blir hun presentert som et bortskjemt barn. Claire Foy får også fram usikkerheten hennes, og jeg liker det spesielt godt når Anne desperat prøver seg på hersketeknikker ovenfor Cromwell. For eksempel insisterer hun på en slags fransk uttale av navnet Cromwell, noe som har motsatt effekt av hva hun ønsker. Istedenfor å trykke ham ned, virker hun bare latterlig. Samtidig har vår Anne intelligens, om enn ikke direkte sjarme. Hos Claire Foy kommer Annes desperasjon til syne, og dette er nok også noe av grunnen til at avlivningen av Anne blir såpass kraftig kost. Det dundrer i brystet når hun skal til å miste hodet. Vi vet alle hva som skal skje, men vi håper inn i det siste at stakkars Anne skal bli benådet.

Gode detaljer

Jeg liker detaljene, som når Anne Boleyn skal skyte med pil og bue og blir så rasende at hun slenger buen i bakken. Og som når mennene til stadighet løfter på de tunge kappene sine, spesielt Cromwell selv, og vi føler virkelig den tunge børen han bærer. Eller scenen hvor Jane Seymour viser Cromwell ermene hun har sydd fra stoffet hun fikk fra ham. Fargebruken er flott, og særlig gjelder dette kostymene til Henry og Anne. Det er overdådig og prangende, og det understreker personlighetene til karakterene. Skuespillerne gjør kostymene levende istedenfor å drukne i dem, og nettopp det er flott og imponerende gjort. Det er tydelig at regissøren og manusforfatteren har gjort seg flid med de små scenene, antydningene og hintene. Så får vi heller tåle den noe uelegante frampeket av døden som skal rasere familien Cromwell. I tillegg er det et par tilbakeblikk for mye, noe som alltid irriterer meg. Vi får blant annet se den vulgære iscenesettelsen av Wolseys fall litt for mange ganger.

Stort sett er manuset godt. Det er innimellom litt merkelig, som når folk kaller Cromwell for Crom. Jeg vet ikke, jeg, men jeg tviler på at den type forkortelser verserte på 1600-tallet. Jeg kan selvfølgelig ta feil, men jeg tviler. Hilary Mantel har vært delaktig i adaptasjonen av sine egne bøker, og det merkes. Det gode språket og essensen i bøkene er bevart, selv om dramaturgien er endret for tilpassing til TV. Musikken bør også nevnes. Den er nemlig nydelig og så subtil at den bare tilfører stemning, ikke dikterer hva du skal føle. Debbie Wiseman, all ære til deg!

Tudor-tørke

Serien Wolf Hall er basert på begge bøkene om Cromwell av Hilary Mantel, både Wolf Hall og Bring up the Bodies. Vi må altså belage oss på litt ventetid før vi får se det endelige resultatet siden Mantel er såpass frekk at hun skriver novellesamlinger istedenfor å gjøre seg ferdig med trilogien sin. , og en kan jo ikke annet enn å bli fascinert. Mantel oppsummerer det slik: The project is like a breath held. Jeg holder pusten sammen med henne.