mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Jung Chang fotografert av Anderson og Low
26. oktober, 2014

Massivt slektsdrama

Imponerende, men langt fra feilfritt

– Åja, du hadde ikke lest den tidligere?

Forbauselsen var faktisk stor da jeg tilsto for mine kollegaer at jeg ikke hadde lest Ville svaner av Jung Chang. Alle har faktisk lest denne boken. For 20 år siden. Ja, bortsett fra meg da. Det som er imponerende er at folk faktisk husker den, og det skikkelig godt. Etter å endelig ha lest denne romanen, eller selvbiografien, lurer jeg på om den fortjener all den gode omtalen. Jeg lurer på om den faktisk er så god som alle sier. Oversettelsen er ihvertfall til tider ganske svak. Ja, dette er en mektig historie. Ikke minst er den viktig. Men, holder det?

Biografi eller roman?

Ville svaner omhandler Jung Changs bestemor, mor og henne selv. Den handler om et Kina i endring, om Mao og om kulturrevolusjonen. Om farlige reiser, kommunismen og tortur. Du får hele den grusomme baksiden av Maos regime. Romanen tar utgangspunkt i virkelige hendelser, i virkelige liv, men er likevel en roman. Eller kanskje en slags blanding. Det er helt klart at forfatteren har måttet ty til fantasien innimellom. Som i alle biografier er fotografiene samlet i midten av boken og vi får også presentert et familetre, noe som er tydelige sjangertrekk for biografien. Vi får også servert en kompleks bakgrunnshistorie, og kjenner du ikke så mye til Kinas historie fra før av kan jeg love deg at dette er en utfordring. Jeg tror likevel du vil få mye igjen for det, og kanskje er nettopp Ville svaner en av puslespillbitene som må til for å forstå Kina i dag.

Kvinnestemmer

Chang gjør ikke minst et viktig arbeide i å skrive disse kvinnenes egen historie, en historie som lett blir ansett som triviell eller lite viktig. Forfatteren har samlet historier fra slektninger og venner for å skape et så rettferdig bilde som mulig av både bestemoren og moren. Jeg tipper at hennes mor også har vært en av de viktigste kildene. De tre kvinnene er utvilsomt fascinerende, og de var særdeles egenrådige. Romanen begynner i 1909 og forteller om hvordan bestemoren, Yu-fang, vokste opp og etterhvert ble konkubinen til general Xue Zhi-heng. I begynnelsen av 1900-tallet fikk jentene fortsatt bundet føttene sine, noe Changs mor heldigvis slapp. Det var også vanlig at jentene bare ble kalt ved nummer. Yu-fang var for eksempel jente nummer to. Det er kanskje også denne kvinnens historie som er så fascinerende fordi hun fikk til det få kvinner klarte å prestere i Kina på den tiden. Etter at generalen dør rømmer Yu-fang fra hjemmet hans, hvor de andre konkubinene og konen hadde behandlet henne som en slave til hennes dødsdag hvis hun hadde blitt. Hun klarer også å få med seg datteren, som egentlig skulle tilhøre husholdningen. Senere gifter hun seg også på nytt med en gammel lege, til tross for at en av sønnene skyter seg selv og dermed tar livet av seg fordi han var så imot ekteskapet. Når hennes datter er voksen, begir bestemoren seg ut på en omfattende reise på forkrøplede føtter, noe som må ha vært ekstremt smertefullt. Dette er bare noen av bragdene hennes. Jeg tenker at det finnes en viss rettferdighet når en jente som i utgangspunktet bare hadde et nummer og ble tiltenkt rollen som konkubine, fikk historien sin fortalt av datterdatteren som solgte uhorvelige mange eksemplarer av boken.

Bao Qin, Changs mor, hadde også sitt å stri med for å si det mildt. Hun og mannen var ivrige kommunister, og ofret nærmest alt for å bidra til revolusjonen. Likevel ble de stemplet som forrædere, og ble fengslet og torturert over en lang periode. Midt oppi alt dette vokser lille Jung Chang opp, fullstendig hjernevasket av maoismen. Hun beskriver hvordan hun i utgangspunktet næret kritiske tanker til Mao, men knapt turde tenke et eneste kritisk ord. Chang dveler ikke så mye ved sin egen historie som hun kunne ha gjort. Kanskje blir hun for fokusert på sin mor og bestemor til å se viktigheten av sin egen fortelling om seg selv? Jeg opplever nok Ville svaner som mer oppramsende mot slutten, og jeg hadde nok ønsket at Chang hadde gitt seg selv anledning til å analysere det som skjer rundt henne i større grad. Epilogen er mildt sagt underlig, og jeg hadde nok ønsket meg en slutt som hadde oppsummert, samt sett både framover og bakover.

Språklige brister

Nå høres jeg kanskje ikke så kritisk ut fordi jeg er så imponert over disse damenes bragder. Og det er jeg virkelig. Men, språket i Ville svaner er dessverre ikke så godt det burde ha vært. Jeg har bare lest den norske oversettelsen, og har ikke tittet på originalteksten. Kan hende har den også sine skjønnhetsfeil. Jeg stusser likevel over hele avsnitt som er bygget opp på nøyaktig den samme måten og setninger som tydelig er direkte oversatt fra engelsk til norsk. Hele teksten oppleves ganske stakkato. Han ga mor et megetsigende blikk, reiste seg og gikk uten å si et ord sammen med sin kone, er bare ett av mange eksempel på et språk som ikke flyter så godt som det burde. Det er tydelig at forlaget har gitt fra seg manuset litt for kjapt, her er det også mange skjemmende småfeil som manglende tegnsetting og enkeltbokstaver. Det er nok en vrien tekst å oversette siden den har et såpass dokumentarisk preg, og forfatteren i tillegg ikke har engelsk som morsmål. Den noe hakkete stilen kan nok også komme av dette, selv om forfatteren understreker i forordet at hun har fått god hjelp med språket.

Snertne kapitteloverskrifter og underdrivelser

Fortellerstilen er en blanding av det vestlige og det kinesiske. Chang har ett ben i begge leire, og det er absolutt et pluss for boken. Kapitlene har for eksempel titler som Tretommers gylne liljer og Å gi kull i snøen. Jeg savner disse poetiske vendingene i selve teksten. Det er også flere innføringer i ulike ordspråk og uttrykk, med gode forklaringer. Noen uttrykk er definitivt penere enn andre, kvinner med tvilsomt rykte ble eksempelvis kalt en utbrukt sko. Hverken spesielt flatterende eller trivelig. Frasen han kom aldri over det er ofte brukt, noen ganger til det kjedsommelige, og det er interessant nok ganske mange av disse underdrivelsene. Jeg innbiller meg at dette kan komme av at kineserne sjelden uttrykket følelsene sine, og dette gjaldt nok spesielt mennene. Forfatteren etablerer mer et faktum uten å gå videre inn på hva den og den personen faktisk følte. Av og til blir det faktisk litt pussig å lese om hvordan for eksempel bestemoren fikk et sammenbrudd, uten å diskutere eller reflektere mer inngående over hendelsen. Jeg lurer også på hvordan Changs foreldre faktisk klarte å overleve den grusomme torturen de ble utsatt for. Vi får forferdelige beskrivelser av de gjennomgikk, men det er vanskelig å ta inn over seg de virkelige skadene det må ha påført dem.

Videre lesning

Jung Chang har også skrevet mer rendyrkede biografier, som Mao: The Unknown Story og Empress Dowager Cixi. Disse er enda mer massive enn Ville svaner, men gir nok fullt utbytte for den Kina-interesserte leseren. Ønskes tips om andre kinesiske forfattere som skriver fra et kvinneperspektiv kan jeg på det sterkeste anbefale Maxine Hong Kingston. Hun skriver også fletta av Jung Chang. Litt artig fakta til slutt. Ville svaner er fortsatt forbudt i Kina. Det er kanskje god nok grunn til å lese den?