Hva får en 17 år gammel jente til å lese nesten alt av en avdød mannlig forfatter? Til å gjemme bøker under senga og bare ta de fram når det har blitt helt helt mørkt? Til å lese biografier hele natta og studere bilder for å prøve å finne en slags nøkkel til forfatterskapet. Selvsagt, hun var ung, svermerisk og uten noe livserfaring å snakke om. Hun hadde kanskje en romantisk forestilling om denne forfatteren. Hvem andre kan vi snakke om enn Agnar og Mykle? Agnar Mykles granskning av mannens sjelslivet til fortsetter å fascinere, selv om tekstene hans ikke er helt uproblematiske.
Røde rubiner
Mulig du har gjettet det allerede, men den 17 år gamle jenta var faktisk meg. Jeg er litt usikker på hvor det begynte, men som jeg husker det var det nok fristelsen ved å lese en tidligere forbudt bok som gjorde at jeg tok fatt på Mykles forfatterskap. Sangen om den røde rubin lå lenge under senga mi. Jeg trodde vel at ingen skulle oppdage hva jeg leste. Jeg husker at jeg freste gjennom de mer eksplisitte delene aller først. Lette dem frem, skummet meg gjennom handlingen, hoppet rundt i boken på jakt etter de desidert mest juicy detaljene. De var jo ikke så vanskelige å finne. Etterhvert leste jeg også hele boken, tro det eller ei, og fikk deretter vite at dette var jo en slags oppfølger til Lasso rundt fru Luna. Lasso rundt fra Luna var nok på det tidspunktet en av de bøkene som virkelig åpnet opp et forfatterskap for meg. Jeg var Ask Burlefot. Ask Burlefot var meg. Hvis en ser bort fra hans trøblete forhold til kvinner.
Dette er vel mildt sagt problematisk. Og kanskje manglet jeg nettopp litt Vigdis Hjorth i de pure ungdomsår. I lørdagens utgave av Bokmagasinet skriver Vigdis Hjorth om Agnar Mykle og det mannlige blikk. Det er intet mindre enn fortreffelig når Hjorth påpeker Ask Burlefots mangel på innsikt i en kvinnes hunger. I Lasso rundt fru Luna har Ask nettopp observert en pen pikes spisevaner og lagt merke til hvor lite hun spiser. Samt konkludert med at hun dermed er like småspist og forsiktig i senga. Hjorth kommenterer følgende:
Fordi de tilsynelatende småfortærende borgerpikene ikke ser ut til å dele Asks utemmelige kjønnsdrift, tror ikke Ask at de deler hans titanske appetitt, men det gjør de, men de vet at de ville skremme vettet av Ask Burlefot og alle Burleføtter hvis de viste fram et snev av sin veldige hunger på fenalår og øl, hvis de et øyeblikk glemte sin veloppdragenhet og helte hele ølflasken ned i halsen eller utover seg selv eller over hodet på Ask som de hater for at han sitter der og er så fri og uhemmet og utilslørt sulten, hvordan ville Agnar Mykles kvinnenotater sett ut om han ante hva slags vulkansk stoff unge kvinner er laget av?
Og det er når jeg leser nettopp dette, om de (utad) forfinede frøknene, at det går opp for meg hvor pussig mitt myklerske svermeri var. Fordi det var sånn jeg trodde det skulle være. Og det å identifisere seg med Ask Burlefot var vel mildt sagt underlig. Eller?
Ubehaget
Etter å ha slukt både Sangen om den røde rubin og Lasso rundt fru Luna ga jeg meg i kast med andre romaner og noveller. Men Tyven, tyven skal du hete og Rubicon nådde ikke helt opp. Faktisk kan jeg ikke en gang huske hva de handlet om. Jeg husker dog én ting, nemlig hvordan hovedpersonen i Rubicon gikk rundt med en halv fersken i brystlommen på skjorta. Det gjorde inntrykk. Mykle skrev godt om de vonde og ubehagelige tingene, han våget å ta det litt lenger, å virkelig kjenne på ubehaget og smerten. Jeg tror noe av styrken ved Mykles tekster er de sterke bildene. Jeg husker ganske spesifikke skildringer 15 år etter at jeg har lest de.
Noen av novellene er svært gode. De er ubehagelige og spesielle. Voldtekt av ku er for eksempel ikke dagligdags. Dette får vi servert i Skoene
, og igjen får vi stifte bekjentskap med en ung manns vanskelige forhold til seksualitet. Her er det generelt mye om å presse ting inn i hull. Det er et litt overveldende gjennomgangsbilde. Dessuten, kuas triste store øyne som ser på overgriperen sjokkerte nok et ungpikesinn. Etter udåden anklager gutten den stakkars kua: Hvis hun bare hadde protestert, sett strengt på ham, lagt halen for.
Portrettet av seksualforbryteren er rystende. Det blir jo så absurd det hele, at kua skulle lagt halen for slik at hun ikke fristet gutten. Og det er kanskje også det som gjør denne historien så god, at Mykle viser fram guttens forkvaklede sinn uten å pakke det inn nevneverdig.
Diktet biografi
Jeg må nevne et siste element ved mitt myklerske bekjentskap. Nemlig biografien. Forfatterbiografier bør en være forsiktige med. De kan få en til å blande sammen forfatterens tekster og liv til en eneste stor saus. Og kanskje begår forfatteren av en slik biografi den samme synden. Anders Heger sin biografi om Mykle var riktignok fascinerende, men den drar også merkelige slutninger. Som at Mykle ikke kunne skrive om noe annet enn sitt eget liv fordi han skrev en dårlig oppdiktet stil på barneskolen. Boken ble likevel en knallsuksess, både hos leserne og hos kritikerne. Kanskje nettopp fordi den egler seg inn på Mykles liv. Og selvsagt er forfatterens skjebne tragisk. Å ende opp som en bitter mann med tåneglene sine i en skuff, frenetisk skrivende på brev til Nobelkomitéen er hjerteskjærende lesning. Kommer personen Agnar Mykle i veien for hans egne tekster? Han dirrer på netthinnen min mens jeg leser. Er han simpelthen for mye?
Mykkemann
Særoppgaven min het faktisk Mykkemann. Han hadde dette pusete kjælenavnet, men av hvem han fikk det klarer jeg ikke å erindre. På forsiden av oppgaven har jeg limt (!) et bilde av Agnar Mykle som nybakt far. Smilende, med baby og skjegg, og jeg kan fullt ut forstå at hans appell til unge kvinner. Jeg har ikke turt å lese gjennom den. Det ville med stor sannsynlighet vært en ganske så flau opplevelse. Kanskje burde den vært hakket mer kritisk. Og kanskje, men bare kanskje, burde jeg ha skrevet om Vigdis Hjorth.