Dette snakker man bare med kaniner om av Anna Höglund er en lettlest bok om et stort og tungt tema. I denne billedboken møter vi en både uvanlig og ganske så vanlig tenåring. Det er bare det at hen er en kanin, eller opplever seg selv som en kanin i en uforståelig menneskeverden. Det handler om å føle seg utenfor, om å føle seg liten og alene når alle andre virker så komfortable og veltilpassede i sine menneskekropper.
Tenåringsangst
Anna Höglund er forfatter, illustratør og kunstner, og hun har en imponerende bibliografi. I billedboken som utkom på norsk i 2015 fanger hun tenåringsangsten på en imponerende og presis måte. Det er som om Nikolaj Gogol hadde vært 13. Og kanin. Det er en kort liten bok dette, men den rommer så uendelig mye. Og jeg tipper det er mange flere enn bare tenåringer som vil kjenne seg igjen i Dette snakker man bare med kaniner om.
Hva er samhørighet? Hva er redsel? Hva er ensomhet? Den vesle kaninen er så altfor flink til å si nei og klarer aldri å føle seg veltilpass i sosiale settinger. Egentlig liker jeg andre mennesker. Men jeg trenger å være alene for ikke å forsvinne litt,
forteller kaninen oss. Er det ikke akkurat sånn det er innimellom?
Humor
Selv om Anna Höglunds bok er svært melankolsk inneholder det noen drypp med svart humor. De morsomme replikkene er samtidig så vonde at jeg nesten får dårlig samvittighet når jeg ler. Hele fortellingen åpner med disse ordene: Jeg kom til verden en vårdag for tretten år siden. Jeg angret nesten øyeblikkelig.
Bildet på neste side viser en klart utilpass kaninunge med en mamma og en pappa som knusekoser den lille pelskroppen. Det er lett å humre litt over tekst og bilde, men sårheten er alltid til stede. Selv med sin hypersensitivet og misnøye over tilværelsen prøver kaninen å tilpasse seg resten av samfunnet:
Aller mest underlig blir det
hvis jeg anstrenger meg for å passe inn.
Ordene vil ikke samarbeide med meg,
de legger seg i bakhold.
Hvis jeg bare vil si noe helt vanlig
om dagens rett,
blir det feil.
– Skal si det lukter stekt bacon fra krematoriet i dag.
Det er definitivt ikke så greit å komme med de rette replikkene hele tiden! Selv om man prøver hardt, hardt, hardt. Humoren her blir aldri overdrevet, den er nydelig fininnstilt og akkurat makaber nok til å gjøre det smått absurd og morsomt.
Mørke
Det er brukt mørke farger i illustrasjonene, med et unntak av et slags drømmebilde hvor fargerike blomster og to hvite kaniner dekker to helsider. Øverst i høyre hjørnet er det blått banner hvor det står Mamma
. Men kaninbarnet har ingen kaninmamma til å trøste seg. Kontrasten mellom drøm og virkelighet er stor. Det snøhvite dyret har et mørke i seg som vises tydelig i de øvrige tegningene. Illustrasjonene utfyller teksten, de forteller ikke nøyaktig det ordene sier, men formidler heller følelsene til den lille kaninen.
Tegningene kommer aller mest til sin rett når vi ser noe før kaninen ser det. I en samtale med bestefaren legger den observante leser merke til at bestefaren har kaninører! Det skjer noe når kaninen gjenkjenner seg selv i bestefaren: Jeg så meg selv da jeg møtte bestefars blikk. Eller rettere sagt: Vi var den samme.
Her er det et vendepunkt i historien, og selv om kanskje kaninen alltid vil være litt annerledes lærer hen å akseptere seg selv.
Alle-alder-litteratur
I biblioteket er Dette snakker man bare med kaniner om plassert blant ungdomslitteraturen. Det er vel og bra, men sett gjerne et eksemplar eller to på voksenhylla. Dette er typisk alle-alder-litteratur, og jeg tror den er utmerket for alle fra ca. 12 år og oppover. Billedbøker for voksne er sterkt undervudert, så jeg vil oppfordre den voksne leseren der ute til å lese en billedbok i dag!
Dette snakker man bare med kaniner om setter ord på noe vi kanskje alle kan kjenne oss igjen i fra tid til annen. Mummitrollet sier følgende i Pappaen og havet: Hvorfor skulle akkurat han gå rundt og bære på Hufsa? Ingen andre gjorde det.
Hva Mummitrollet ikke har oppdaget enda er at det er ganske mange som går rundt og bærer litt på Hufsa. Eller som føler seg som en myk liten kanin i en hard og fremmed verden. Da er muligens det aller viktigste å finne noen man kan kjenne seg igjen i og oppdage at det faktisk er flere andre kaniner der ute. Kanskje er du også en kanin?