mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Marisha Pessl skremmer ikke meg
11. januar, 2015

Trøtt og teatral thriller

Pessl overbeviser ikke med sin oppdiktede regissør

Marisha Pessl er litt sånn over the top. Hennes forrige roman, Special Topics in Calamity Physics, var egentlig altfor lang og altfor skrytete. Men du og du så deilig den var! Med sin overflod av litterære referanser, og attpåtil med en eksamen til slutt, ble den unektelig en god leseropplevelse for den unge litteraturstudinen. Altså meg. Med sin nyeste roman, Night Film, klarer hun dessverre ikke å skape det samme engasjementet, og boken faller pladask. Ikke er den så godt skrevet heller.

Geniet Cordova?

Hovedpersonen i Night Film er ikke den slitne journalisten Scott McGrath, men regissøren Stanislas Cordova. Utgangspunktet for fortellingen er at Cordovas datter, Ashley, angivelig har tatt selvmord og Scott McGrath klarer bare ikke la være å etterforske det. Cordova framstår i boken som en skikkelig kult-regissør. Han er visstnok genial, dødsens dyster og syk i hodet. Noen av filmene hans har kun hatt hemmelige visninger, det finnes til og med en hemmelig nettside hvor bare de såkalte Cordovites får innpass. Ingen har sett Cordova på flere år. Eksisterer han egentlig? Ja, som du skjønner prøver Pessl å skape en myteomspunnet karakter, inspirert av Stanley Kubrick. Jeg klarer aldri helt å tro på Cordova. Idéen er ikke dårlig, det er bare det at Pessl prøver så altfor hardt. Det blir nok litt for mye av det gode. Han blir rett slett bare for rar, og Pessl er så insisterende i sine beskrivelser av Cordova at jeg egentlig bare blir irritert. Dessuten, som understreker, forfatterens gjentagende handlingsreferat fra Cordovas filmer får meg til å tvile på at denne regissøren er spesielt god. Det er definitivt et problem for romanen at den geniale filmmannen virker fullstendig talentløs.

McGrath behøver vi ikke dvele så mye ved. Han innehar de typiske klisjéegenskapene som enhver anti-helt bør ha. Vår mann er fraskilt, har et barn han overhodet ikke klarer å passe på, er fullstendig mislykket og rufsete. Pessl klarer heller aldri her å skape en levende karakter, det er ganske stusslige greier. Jeg fniser lett ved setninger som: Maybe I’d had a fifth scotch without realizing. Or this damned city had finally gotten to me. Snakker folk virkelig sånn? Og kanskje viktigst av alt, snakker New Yorkere sånn? De gjør kanskje det i Mad Men, men såvidt meg bekjent foregår Mad Men på 1960-tallet.

Derimot lykkes forfatteren bedre med Nora og Hopper, McGraths medhjelpere. Nora og Hopper er to litt skakkjørte ungdommer med hver sine problemer. Da jeg så Linn Ullmann intervjue Marisha Pessl i fjor vår på Litteraturhuset hadde Ullmann en interessant tanke om at Nora og Hopper bare var McGraths egne fantasifostre. At de rett og slett ikke fantes. Og det er faktisk en morsom tanke å leke seg med mens en leser. Kanskje er det mest spennende ved denne romanen noe som faktisk ikke Pessl har skrevet inn med viten og vilje?

Om natten er alle damer grå

Night Film prøver innimellom å skremme deg. Jeg tror jeg har sett for mye skrekkfilm og hørt på radioteaterversjonen av Sort messe litt for mange ganger til å bli redd. Det blir aldri ordentlig skummelt. Jeg innrømmer at det var et par detaljer som var ubehagelige og ganske gode, som for eksempel da McGroat ringer til et ukjent nummer og får tak i en dame som visstnok skal drive med svart magi. Den telefonsamtalen er ganske ekkel fordi vi aldri får vite hvem denne damen egentlig er og hva hun faktisk holder på med. Jeg fikk faktisk assosiasjoner til en skremmende scene i Buffy the Vampire Slayer hvor Dawn drar til en ukjent magiker for å skaffe noen uortodokse ingredienser. Den samme spenningen ligger i luften, og det er skummelt fordi du ikke helt vet hvem som står foran deg eller hvem som er i den andre enden av telefonen.

En annen dame som faktisk også er ganske fælslig er assistenten til Cordova, Inez Gallo. Hun får vi vel heller aldri se så mye til før mot slutten, men hun er akkurat passe mystisk og akkurat passe underlig til at det er overbevisende. Én teori er at det er denne damen som er den virkelige Cordova, noe som viser seg å ikke stemme, men det er likevel en fin detalj. Det er i tillegg et bilde av henne i boka som faktisk fikk meg til å bli litt redd. Kanskje er Pessl best når det kommer til de kvinnelige karakterene? Og hun er definitivt best når hun ikke maser så mye i teksten sin, og når vi får lov til å lese mellom linjene. Det der det dessverre for lite av her.

Amatørmessig skrekk

En av scenene jeg likte minst i Night Film handler om McGraths drømmelignende ferd gjennom Cordovas mange film-sett. McGrath vandrer nærmest gjennom alle filmene til Cordova, og jeg skjønner at Pessl prøver skape en slags Lynch-aktig stemning. Hva er drøm og hva er virkelighet? Tenk Mulholland Drive, bare dårlig gjennomført. Det er side opp og side ned med scener fra Cordovas filmer av typen:

In Wait for Me Here, the eleven teenage bodies of the Leadville killings had been mutilated in ways mimicking accidents that ocurred at an old paper mill – chemical burns, boiler explosions, industrial roller entrapment. But there was another constant: Each victim was a high-school student killed by a stab through the left ventricle of the heart using a pair of hedge shears, the pointed blades exactly nine and a half inches long.

Bare fordi det er litt grotesk gjør det ikke nødvendigvis spesielt bra. Bare se på Paranormal Activity-filmene.

En annen scene jeg misliker sterkt er avsløringen i biblioteket. Jepp, du leste riktig. Biblioteket. Misforstå meg rett, jeg elsker bibliotek, men det er faktisk bare Poirot som kan løse mordgåter i bibliotek. Her er jeg beinhard. Og har du, som jeg, lest dine klassikere innen kriminallitteraturen, skjønner du jo med en gang at den dama som står og skal forklare deg hvordan alt henger sammen er like falsk som ansiktet til Nicole Kidman. Det eneste som er gøy er at McGraths får møte Cordovas assistent ansikt til ansikt. Men der stopper også moroa. Moralen her er vel at du bør holde deg til den virkelige Lynch og hans filmer.

App meg her og app meg der

Igjen er det en idé som er god, men som ikke er så godt gjennomført. Du kan nemlig laste ned en egen Night Film-app. Stilig, ikke sant? Jeg likte det veldig godt, og gledet meg til å scanne alle bildene i boka. Boka har nemlig masse bilder, utklipp fra aviser, nettsider, osv. Artig! Innimellom funket det, innimellom falt det helt gjennom. Som da jeg plutselig måtte høre på et eventyr som var 12 minutter langt. Hvem har tid til det i dagens samfunn? 12 minutter? I tillegg var det en horribel innlesning av diktet The Love Song of Alfred J. Prufrock. Det var en pine å høre på hvordan skuespilleren maltrakterte de sarte linjene. Men så var det også gode stunder da appen ga meg liflig pianomusikk og filmtrailere til Cordovas filmer. Da var det en god interaktiv opplevelse. Det er likevel et vrient konsept å gjennomføre fordi det hele tiden tar deg ut av boka, og kan bryte illusjonen istedenfor det motsatte. Jeg synes likevel at Pessl skal ha for innsatsen. Hun prøver noe som er nytt, og det er prisverdig selv om det ikke alltid er vellykket. Jeg er ikke enig med som mente at appen var til fordi forlaget og forfatteren ikke stolte nok på at teksten kunne stå på egne ben. Det blir nok en altfor enkel analyse, og litt vel mye teknologiskepsis.

Hun skriver ikke helt hinsides, Pessl, og jeg vet hun kan skrive enda bedre enn dette her. Night Film fungerte ikke helt for meg, men jeg endte faktisk opp med å lese hele boken. Noe som er en bragd i seg selv fordi den er hele 600 sider. Den kunne slått ihjel et middels stort rådyr. Det betyr vel også at det var noe der som jeg likte. Jeg kan beundre Pessls overmot, hun gjør ingenting halvveis, men kjører på i full fart. Det er kult. Men neste gang ville jeg gått en runde til med tekst, plot og karakterer. Bare sånn for sikkerhets skyld.