Du husker kanskje Shirley Jackson? Forfatteren som døde i sin egen seng allerede i 1965? Ikke det? Du er ikke den eneste. For de som ikke er så bevandret i horror-sjangeren er det ikke så veldig rart at Shirley Jackson er et ubeskrevet blad. Etter diverse søk kan det også se ut som om hun ikke har blitt oversatt til norsk med unntak av en eller to noveller. Få vet vel også hvor mye hun inspirerte mer kjente forfattere som Stephen King og Neil Gaiman. Heldigvis blir hun fortsatt undervist på universiteter i Norge og i utlandet. For de som ikke kjenner Jackson fra før kan jeg nå avsløre at du har snublet over en av de aller beste innen spenning og uhygge.
Det grusomme lotteriet
Jackson mest kjente novelle er The Lottery
, en underlig historie om et makabert rituale i en liten landsby. Allerede i åpningen av novellen aner vi at noe ikke er som det skal, men få har vel klart å gjette utfallet av akkurat denne historien. Det begynner nemlig altfor idyllisk, blomstene blomstrer for mye og gresset er altfor grønt:
The morning of June 27th was clear and sunny, with the fresh warmth of a full-summer day; the flowers were blossoming profusely and the grass was richly green.
Hvis du kjenner til Jackson vil du med en gang fatte mistanke. Språket her er også utsøkt. Måten blomstene blir beskrevet på, at de blomstrer unatulig voldsomt, gir hint om hva som senere skal komme. Forfatteren etablerer med en gang en tydelig scene for oss.
Det Jackson er så god på er å male et detaljert bilde for oss, og gjerne et svært så idyllisk ett, for så å rive det hele brutalt ned. Forfatteren tar seg ofte god tid med å skildre en situasjon eller et sted, eller et rituale slik som i The Lottery
. Frampekene er tydelig til stede, men de er så godt gjemt at leseren knapt registrerer dem før det er for sent. Det var ved andre gjennomlesning at jeg oppdaget at nabogutten faktisk hadde lommene fulle av stein så tidlig som på side to. Du aner gjerne at noe er galt, men det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva.
Hjem, kjære hjem
Av romaner er det The Haunting of Hill House som blir regnet som selve mesterverket, men jeg vil gjerne slå et slag for We Have Always Lived in the Castle og kanskje spenningslitteraturens underligste hovedperson; Merricat. Denne romanen egner seg også godt for unge voksne. Her bruker Jackson igjen det trygge hjemmet
som utgangspunkt, slik hun gjorde i The Haunting of Hill House. Hjemmet som er et sted for tilflukt og restitusjon blir åsted for grusomme hendelser i mange av Jacksons romaner og noveller. Merricat er 18 år, men oppfører seg og snakker oppsiktsvekkende barnslig. Hun lever i sin egen verden og hadde nok i vår tid fått alskens diagnoser kastet etter seg. Flesteparten av familiemedlemmene ble drep av arsenikk, og alle i landsbyen tror Merricat er den skyldige. Men er hun egentlig det? Denne romanen er en oppsiktsvekkende fortelling om det menneskelige psyke og uforutsette hendelser.
Disse underlige kvinnelige hovedpersonene er også et annet kjennetegn hos Shirley Jackson. I The Road Through the Wall finner vi flere av dem. Her er flere av småjentene direkte ondskapsfulle:
Disgusted, Helen let go of her sister and looked down on her, with her hands on her hips.
You just listen to me,she said in her normal voice,if you ever tell on me again, if you ever tell anything, I’ll cut out your tongue and I’ll slice off all your fingers and I’ll hit you with a hatchet.
Det blir nesten komisk, men bare nesten. Forfatteren henfaller helt klart til overdrivelser for å få fram sitt poeng, og hadde dette var en helt annen roman kunne det faktisk vært morsomt. Her blir derimot ubehagelig. Lille Helen skal ikke bare rive ut tungen på sin søster, hun skal også kappe av fingrene hennes og kakke henne med en hakke. Det at Jackson i tillegg velger ordet disgusted
, understreker hele den morbide scenen. Helen føler faktisk direkte avsky for sin kjære søster, og det er en spennende detalj at hun sier alt dette grusomme i et helt normalt toneleie. På den måten blir barnet bare enda skumlere.
Handlingen i The Road Through the Wall er satt til en bestemt gate, Pepper Street, i en vanlig amerikansk småby, og romanen beskriver det forunderlige dagliglivet til beboerne. Ingen av karakterene er spesielt sympatiske, og de synes de er en smule for fine for å sosialere seg med for eksempel den jødiske familien i gata. En dag blir det revet et hull i muren som stenger av Pepper Street, noe som skaper ubalanse i det lille samfunnet. The Road Through the Wall er Jacksons debutroman, og er en fin inngangsport til forfatterskapet hennes.
Frem fra glemselen
Novellene til Jackson er nok bedre komponert enn romanene, som kan synes noe gammeldagse i sin langsomhet i dag, men jeg har fått litt sansen for den dvelende stilen og den stille dramaturgien. Flere av historiene hennes når en topp helt mot slutten, og gjerne i den aller siste setningen. Det er synd og skam at forfatteren nærmest har gått i glemmeboken, og jeg mistenker at hennes kjønn kan ha noe å gjøre med den saken. Kvinnelige forfattere er ikke alltid like godt ivaretatt. Det er ingen tvil om at Shirley Jackson trygt kan tas fram igjen og leses. Vel, trygt og trygt. Det er meget mulig at du må tenne den lille nattbordslampa før du sovner.
Pst! Dere husker Kvinneåret, ikke sant?