Det er noen filmscener som aldri slutter å forundre meg. Som jeg kan gå og grunne på i år etter år. Det finnes en sånn scene i Mulholland Drive, regissert av selveste David Lynch. Filmen er deilig og vakker, grotesk og skremmende. Alt på en gang. Og selvfølgelig til tider litt uforståelig. Jeg skal ikke gå inn på bruken av brune kaffekopper, røde lamper, navn eller gjentagende fraser. Det er ikke først og fremst askebegere eller fargen blå jeg henger meg opp i. Den scenen jeg aldri glemmer, den relasjonen som alltid kommer til å være et mysterium for meg, finner sted tidlig i filmen. Den er kanskje en av de rareste og samtidig mest rørende filmscenene jeg har sett. I tillegg er den fantastisk skremmende, og jeg skvetter like mye hver gang.
Har du allerede sett Mulholland Drive kan du trygt lese videre. Har du ikke sett den kan det nok hende at jeg avslører et par ting her. Det er nemlig her vi ser den skumle uteliggeren med den blå boksen før første gang, og han får en merkverdig introduksjon.
Vi ser to menn, Herb og Dan, sittende på en typisk amerikansk diner, nærmere bestemt Winkie’s på Sunset Boulevard. De sitter rett overfor hverandre og Dan forteller Herb om en drøm han nylig har hatt. Siden Herb allerede har spist opp maten sin før scenen begynner, tallerkenen hans er skrapa, kan vi trygt anta at de har sittet der en stund. Hva har de snakket om før Dan begynner å fortelle? Har det bare vært tørrprat? Utveksling av høflige fraser mens Herb gaflet nedpå egg og bacon? Nei, jeg tror de har nærmet seg årsaken til møtet forsiktig. Stemningen mellom de to mennene er anspent når scenen starter. Anspent, men samtidig intim. Det er en underlig spenning mellom de to som nærmest er overtydelig. Det første som står klart for meg er at Dan er redd. Virkelig redd. Han forteller, en smule beskjemmet, at han har hatt den samme drømmen to ganger. En drøm så fryktinngytende at han begynner å svette på overleppen mens han snakker.
Jeg antar at Dan vil ha med seg Herb fordi han er med i drømmene hans. Han sier: Of all people, you’re standing right over there… by that counter. You’re in both dreams and you’re scared too.
Selv om Herb er oppgitt, men overbærende til å begynne med, virker han fascinert etter hvert som Dan forteller. Han dras inn i fortellingen på samme måte som Lynch drar tilskueren inn i filmen. Samtidig virker det som om Herb har hørt lignende historier fra Dan tidligere. Herb svarer Oh boy
når Dan betror ham at han har drømt om Winkie’s. Hvorfor gjør han det? Hvis Herb er Dans psykolog, slik mange ser ut til å tro, virker det underlig å svare Oh boy
når pasienten din blottlegger sjelen sin og sin innerste frykt. Det er også merkelig hvis Herb er en slags terapeut med tanke på utålmodigheten han helt utilslørt formidler til å begynne med.
Det jeg stusser over med denne scenen er ikke at Dan er sanndrømt eller hvorfor han drømmer det han gjør, men hva slags relasjon de to mennene har. Forholdet deres virker så intimt. Samtidig finnes det motstand der. Er de gamle elskere? Er det en samtale mellom mentor og elev? Intimiteten er voldsom og overveldende fra Dan. Den sluker deg, drar deg inn på en mektig måte. Herb rører knapt på seg. Er han like oppslukt som oss, eller er dette ren rutine for ham? Hva tenker han? Er han kun et publikum eller er han noe mer? Sirenene før selve scenen starter kan også være et hint fra Lynch om at dette er to politimenn, kanskje er det to etterforskere vi ser?
Scenen fortsetter med at Dan forteller om den mystiske mannen. Herb virker som sagt mer og mer fascinert, men ikke overrasket når Dan forteller om monsteret i drømmen. Har han hørt om dette før, kanskje? Er det derfor Herb er med? Fordi han allerede er innlemmet i dette? Det er meget mulig at Herb kjenner til monsteret gjennom Dan fra tidligere episoder eller drømmer. Dan gjenopplever sin egen drøm, og jeg tror han blir klar over det i det øyeblikket han faktisk ser Herb borte ved kassaapparatet. Herb går for å betale og Dan snur seg og ser ham akkurat slik han ser ham i drømmen. Da forstår han at møtet med uteliggeren, med monsteret, er uungåelig.
Kamerabevegelsene i denne scenen er svømmende, det kan virke som om kameraene er håndholdte og jeg føler meg neste sjøsyk når jeg ser scenen. Det er som om filmskaperen vil at jeg skal føle ubehag, ha den samme kvalmende fornemmelsen som drømmeren. Det fungerer godt.
Senere i filmen dukker faktisk Dan opp på nøyaktig samme sted hvor han så Herb i drømmen. Ved kassaapparatet. Denne gangen er det Diane som ser Dan borte ved kasseapparatet. Dan ser rett på Diane, men han virker relativt nøytral selv om blikket hans er intenst. Diane virker ikke særlig berørt. Hun faser ut et par sekunder, men vender straks tilbake til oppdraget sitt. Gjentagelsen er fascinerende, og jeg spør meg selv igjen om hva som er drøm og hva som er virkelighet i denne filmen.
Om ikke annet bidrar scenen på Winkie’s til enda et element av drøm og illusjon. Men, jeg skulle så gjerne ha visst hva David Lynch sa til de to skuespillerne før de satte seg ned og laget denne scenen. Hva var forhistoriene deres og hvordan havnet akkurat disse to mennene sammen? Jeg kommer aldri til å få vite det, og det er både frustrerende og morsomt. Lynch erter meg med denne scenen, og det er derfor han er en av de desidert beste, og definitivt en av de rareste, regissørene jeg kjenner til. Han gir deg historier du kan gruble over, historier som skremmer og som berører. Historier du aldri helt finner nøkkelen til.