Apokalypsen har funnet sted. Den vannløse flommen har skyldt over jorden og tatt med seg alle menneskene på jorden. Nesten. En liten håndfull står tilbake. Hvem overlever?
Ikke bare er Margaret Atwood en av Canadas største fortellere, hun har også satt et viktig fokus på kvinner og kvinnelig erfaring. Alle som kjenner sin feministiske litteratur bør ha minst ett eksemplar av Dronning Orakel (1976) eller En tjenerinnes beretning (1985) i bokhyllen. I tillegg skapte Atwood debatt rundt det lenge ukjente emnet canadisk litteratur med boken Survival: A Thematic Guide to Canadian Literature (1973). Her hevder forfatteren at all canadisk litteratur handler om survival
; overlevelse. Det er noe helt eget med canadisk litteratur. Den omhandler ofte temaer som mangelen på nasjonal identitet, rotløshet og det å være en fremmed. Karakterene i flere av Atwoods romaner opplever å føle seg som utlendinger, enten i sitt eget eller i et annet land. De føler seg mistilpassede, utenfor. Atwood skriver for det meste om kvinner som sliter med sin kvinnelige identitet, og som desperat kjemper for nettopp overlevelse. I Flommens år (2009), Margaret Atwoods ferskeste roman, foregår det en konstant kamp om å holde seg utenfor fare, om å finne sin egen stemme, og om å unngå å drukne.
Romanen er ment som en oppfølger til Oryx og Crake som kom i 2003. Har du lest denne vet du allerede årsaken til undergangen. Det anbefales likevel å lese Oryx og Crake først. Ikke bare fordi den er bedre, men også fordi den gir et mer helhetlig og ikke minst spennende, bilde av hva som skjedde før apokalypsen. Handlingen i Flommens år foregår parallelt med handlingen i Oryx og Crake, men historien fortelles fra en helt annen synsvinkel. Oryx og Crake ble fortalt gjennom Jimmys øyne, senere omdøpt til Snømann. I Atwoods nye dystopi er det Toby og Ren som får snakke, og romanen skildrer disse to kvinnenes opplevelser av oppholdet blant den religiøse gruppen Guds Gartnere, den vannløse flommen og tiden før og etter syndefallet. Toby, Ren og Jimmy deler en felles skjebne. De er overlevere. Både Toby og Ren dukket så vidt opp i Oryx og Crake, men ingen av dem fikk spesielt mye oppmerksomhet. Flere av karakterene i Flommens år var bifigurer i Oryx og Crake, og det er en god idè å la leseren bli bedre kjent med disse og de ulike miljøene som forfatteren bare var innom i Oryx og Crake. Tanken bak Flommens år er antageligvis å leke mer med dette mangfoldige universet. Guds Gartnere ble også nevnt i Oryx og Crake, men denne gangen får vi bli med på innsiden. Gruppen blir kategorisert som gærninger av samfunnet. Medlemmene i Guds Gartenere er vegetarianere, de lever asketisk i en hage hvor de dyrker planter og lager honning. Alt er tilsynelatende idyllisk. Adam En er lederen, og er man riktig så heldig blir man forfremmet til å bli en Adam eller Eva. Atwood balanserer på kanten mellom klisjé og poesi når hjemstedet til Adamene og Evaene, Hagen, beskrives:
Hagen var overhodet ikke slik som Toby hadde ventet seg den etter ryktene. Den var ikke en svidd mudderbanke med noen råtnende grønnsakersrester – tvert imot. Hun så seg forundret omkring: Det var så vakkert, med mange slags planter og blomster, mange hun aldri hadde sett før. Det var fargerike sommerfugler, og fra et sted like ved summet det av bier. Hvert blad og kronblad var fullt av liv, skinte av bevissthet om henne. Til og med luften i Hagen var annerledes. (55)
Guds Gartnere lever i Edens hage. Her inne hersker ro og orden. Helt til syndefallet inntreffer.
Hybris
Flommen i Flommens år er ingen reell flom, men en flom i form av en pandemi. Den er en syndeflod forårsaket av intet mindre enn menneskenes hybris. Menneskene i både Oryx og Crake og Flommens år har gått for langt. De har lekt guder for lenge, tuklet for mye med skaperverket og forsøplet verden slik at store deler av den har blitt ubeboelig. Lyder dette kjent? I denne ikke fullt så fjerne verdenen skaper forskerne nye dyr med gensplesing, SikkerhetsKorpset håndhever en brutal kontroll over innbyggerne, og tilstanden i romanen ligner den i George Orwells 1984. Atwood er derimot hakket mer brutal og oppfinnsom. For eksempel har hun funnet på en ny måte å få bukt med kriminaliteten. I Flommens år utstyres kriminelle med våpen og sperres inne sammen slik at de effektivt kan drepe hverandre. Denne nye formen for soning heter Painball, og er særdeles brutal:
De kunne velge mellom å bli drept med laservåpen eller sone inne på Painball-arenaen, som slett ikke var noen arena, men mer som en avsperret skog. En fikk med seg mat for to uker inn dit samt en paintball-pistol, men hvis malingen traff øynene, ble man blind, og hvis man fikk maling på huden, tok den til å etse, og da ble man et lett bytte for strupekutterne på det andre laget. (110)
Det er den sterkeste som overlever, og fangene må gjennomgå en dødskamp hver eneste dag. Som i Oryx og Crake er verden blitt et barbarisk sted, men er vår egen verden og tidsepoke egentlig mer human enn den vi får servert gjennom Atwoods ord? Forfatteren begår intet mindre enn en genistrek når hun lar romanen foregå i en svært nær framtid. Atwood tar utgangspunkt i eksperimenter som allerede har blitt gjort, eller som gjøres i dag. Selvlysende grønne kaniner er en naturlig del av floraen (et eksperiment som faktisk ble foretatt for noen år tilbake), her finnes ulike krysninger av dyr, for eksempel lamøven, og det genspleises og eksperimenteres så blodet skvetter. Effekten blir at det ikke føles så fjernt, det gjør at romanen blir aktuell og skremmende fordi den verdenen som beskrives i boken ligger så nært opp til vår egen virkelighet. Boken fungerer på mange måter som en advarsel, noe som av og til fungerer, men den blir til tider en smule moraliserende. Derfor tror jeg også at det holder å lese Oryx og Crake hvis du ønsker å vite hva som kan skje hvis vi fortsetter med å leve over evne.
Identitet og kropp
Atwood berører som tidligere nevnt ofte temaer som identitet, og Flommens år er intet unntak. Flere av karakterene gjennomgår identitetskriser; de blir tvunget til å bytte navn og utseende, til å leve uten identitet eller til å opphøre å eksistere. Både Toby og Ren føler seg undertrykt og frastjålet sine identiteter hos Guds Gartnere. Når Toby blir forfremmet til Eva Seks, opplever hun hvordan Guds Gartnere, som på mange måter har vært en redning for henne, bidrar til hennes egen selvutslettelse: Hun kjente hvordan Eva Seks-tittelen bredte seg og satte seg i henne, tæret på henne, slet bort konturene av det hun en gang hadde vært. Det var mer enn en hårskjorte, det var en skjorte av brennesle. Hvordan hadde hun tillatt at den ble trædd på henne?
(200). Forfatteren sammenligner, interessant nok, Tobys nye navn og nye stilling som Eva Seks med en skjorte av brennesle som blir trædd over hodet på henne. Den nye identiteten til Toby er ikke bare ubehagelig, den klør og brenner, og det understreker det mindre liberale klimaet hos den religiøse gruppen. Atwood fremstiller ikke ideologien til Guds Gartnere som menneskenes redning, men hun ironiserer over dens fanatisme og utilstrekkelighet.
Kvinnekroppen og hvordan den blir behandlet er et annet tema som ofte dukker opp i Atwoods romaner. Det kan bli noe repetativt å lese om de samme funderingene rundt kvinnekroppen, de samme sammenlignelsene dukker opp i flere av hennes romaner og her kunne hun ha fornyet språket sitt. Likevel opplever jeg dem som sterke bilder, kanskje på grunn av hvor voldsomme de kan være. I Atwoods verden får kvinnekroppen ofte en bestialsk behandling: Hodet var bøyd i en unaturlig vinkel, og hun hadde blod i hele ansiktet. Røde Blomst hang fremdeles i trapesen, med det ene tauet rundt halsen, mellom bena hennes glimtet det i en flaske – noen måtte ha dyttet den opp i henne
(294). Vedkommende, en ung prostituert jente, blir beskrevet som et stykke verdiløst kjøtt. Bildet er voldelig og sterk, samtidig som den er poetisk. Atwoods skildringer av kvinnekroppen reflekterer sammfunnets, og patriarkatets, syn på kvinnens kropp. Kvinnene, i tillegg til dyrene, er nederst rangstigen. Begge har som formål å tilfredsstille mannens sult. Kvinnen er en sjelløs tømmestasjon, og dyrene brukes til horrible eksperimenter og til å mette befolkningen: Kjøttkvernene var ikke 100 prosent effektive, en kunne finne en bit kattepels i burgeren eller spor av en musehale. Hadde det en gang forekommet en negl, fra et menneske?
(45). Atwood setter det vulgære ved kjøttindustrien på spissen, og lykkes svært godt med dette. I tillegg er det en gjennomgående sammenligning mellom kjøttindustrien og prostitusjon som er særdeles effektiv. Begge deler fremstår som smakløse og tarvelige.
Den vanskelige oversettelsen
Les Atwood på engelsk for å virkelig oppleve språket hennes. Mye går tapt i en oversettelse, og det er ekstra irriterende når boken ikke er skikkelig språkvasket. Her florerer det med pinlige småfeil som lett kunne vært unngått. Hvordan oversetteren har tenkt når hun oversatte rock-bottom wages
med Lønna var bånn i bøtta
(45) er en av mange spørsmål jeg stiller meg selv underveis i boken. Et slikt uttrykk høres mer ut som om det kommer fra en Wam og Vennerød-film. En oversetter bør oppvise finurlighet og eleganse når hun eller han skal formidle forfatterens stemme. Dette er dessverre ikke tilfellet i denne romanen. Men, oversetteren har til tider også klart å gjengi Atwoods voldsomme og vakre språk ganske greit. Flåingen av en av de mange grønne, selvlysende kaninene beskrives godt: Amanda hjalp til da den myke grønne pelsen skulle vrenges som en hanske
(151). Da Ren skal spise denne kaninen, med stor motvilje, synes hun det smaker somkaninblod
(151). Dette er gode språklige bilder som gir rike assosiasjoner. Jeg kan nesten smake kaninen på tungen. Atwood er forbausende god når hun beskriver det vulgære, og også her har oversetteren klart å bevare noe av stemningen fra originalversjonen: Den døde galten ligger fremdeles ute på jordet. Gribbene har vært på den, men de greier ikke hakke seg gjennom det tykke skinnet: De må ta til takke med øynene og tungen. De blir nødt til å vente til den råtner og sprekker før de virkelig kan ta for seg
(106). Det er en helt spesiell råskap i Flommens år, Hagen er idyllisk og vakker, utenfor er det kaos, en vill verden. Det er ikke alltid at oversetteren har klart å fange de sterke kontrasten mellom Hagen og verden utenfor, og derfor blir det ofte platt og kjedelig.
Sterk stemme
Margaret Atwood er en av vår tids beste forfattere. Hun har et språk og en type intelligens og vidd jeg ikke har sett maken til. Med sitt miljøengasjement skiller Atwood seg fra andre forfattere. Det er interessant å ta en titt på til romanen. Her får du ikke bare en omfattende leseliste for den som er interessert, du kan i tillegg kalkulere ditt eget karbonforbruk, du finner flere nettsider som omhandler økologisk kaffe, eller du kan lese mer om det nyeste innen miljøvern og terapi; nemlig Forest bathing
. Margaret Atwood er uten tvil opptatt av miljøvern, noe denne hjemmesiden understreker. Det er muligens ødeleggende å få trykket forfatterens intensjoner såpass godt nedover hodet, selv om engasjementet selvfølgelig er svært viktig, men det kan også oppleves som krampaktig.
Av og til bør nok også Atwood kjenne sin besøkelsestid. Flommens år er ingen dårlig roman. På ingen måte. Men, jeg forventer meg mye av en ny Atwood-roman. Den er dessuten til tider svært dårlig oversatt, noe som dreper store deler av lesergleden. Flommens år føles på mange måter overflødig og unødvendig fordi forfatteren allerede har skrevet denne historien. Romanen er interessant i forhold til identitet, miljø og bioteknologi, men dette ble grundig utforsket i Oryx og Crake. Der hvor Oryx og Crake var ulidelig spennende, urovekkende og smart, blir Flommens år intetsigende, langsom og kjedelig. Syndefallet og menneskenes hybris er alltid spennende temaer, og det kan gjøres utallige versjoner over dette emnet. Vi oversvømmes av dystopier og fremtidsromaner, av apokalypse- og science fiction-filmer. Hva er det som er så fascinerende med undergangen at forfattere som Atwood tar opp temaet igjen og igjen? Kanskje fordi dette er noe alle frykter? Likevel, kanskje noen verdener har godt av å være delvis fantasier? Kanskje burde noen bøker forbli uskrevede? Eller er det muligens nødvendig å fortelle den samme historien flere ganger? Det hersker liten tvil om hva Atwood vil med Flommens år, hun vil advare oss. Hvorvidt du faktisk ønsker å la deg advare er opp til deg. Atwoods stemme er uansett sterk og gjennomtrengende, og det er som om den taler direkte til leseren:
Hva er det med vår egen art som gjør oss så utsatte for den voldelige impuls? Hvorfor er vi så henfalne til blodsutgytelse? Hver gang vi fristes til å blåse oss opp og betrakte oss som overlegne alle andre Dyr, burde vi tenke over vår egen brutale historie. (328)
Denne anmeldelsen sto på trykk i