Er det én klassiker jeg skammer meg over å ikke ha lest, er det Harper Lees To Kill a Mockingbird. Nå er heldigvis skammens tid forbi. Da jeg åpnet Lees første og eneste roman ventet jeg meg en sørstatshistorie om rase med saftig språk, muligens noe i retning av Eudora Welty eller Flannery O’Connor. En kan vel si at disse forventningene ble oppfylt, men jeg var ikke forberedt på den spennende kjønnsproblematikken som rammer inn fortellingen. Hovedpersonen Scout framstår som en av de mer komplekse kvinnelige karakterene i amerikansk litteratur, så det var virkelig på tide at jeg oppdaget henne.
Moralens vokter
Denne lille romanen satt til 1930-årenene i Maycomb, en småby i sørstatene, er en studie i dobbeltmoral og diskriminering. To Kill a Mockingbird inneholder blant annet en skremmende rettssak hvor en afroamerikansk mann blir anklaget for å ha voldtatt en av byens unge piker. Denne rettsaken er romanens høydepunkt, og i tillegg blir den et vondt vendepunkt for søskenparet Scout og Jem. De to barna innser for første gang at verden ikke er rettferdig når de blir vitner til at en uskyldig mann blir dømt fordi fargen på huden hans ikke er hvit. Maycomb har mistet sin uskyld. Bedre blir det ikke når barnas lærerinne fordømmer Hitlers handlinger i Europa i samme åndedrag som hun påstår at svarte ikke er like mye verdt som hvite. Scout gjennomskuer byens innbyggere, men de er selv blinde for sin egen dumhet. Råttenskapen i Maycomb er en betent kreftbyll, og Lee viser oss et nokså sant bilde av datidens grusomme virkelighet. Rettssaken er faktisk basert på lignende saker mot svarte menn. Det er ofte skildringene av rasisme som trekkes fram i denne romanen, derfor velger jeg å fokusere på kjønn i min omtale. Noe som selvfølgelig er en vel så spennende tematikk.
Outsideren
Søskenparet Scout og Jem vokser opp hos sin rettskafne far, Atticus Finch. Han er advokat og enkemann, og byens mange damer er til stadighet sjokkerte over oppdragelsen han utøver. Atticus tar barne sine på alvor, lærer dem forskjell på rett og galt, og snakker til dem som om de er voksne mennesker. Ufeilbarlig er han dog ikke, og lar seg flere ganger overkjøre av sin søster når hun fratar barna friheten til å være seg selv. Scout er en sterk jente, og motsetter seg alle forsøk på å bli femininisert, og ser den voksne verdenen som et underlig sted, og i særdeleshet damenes verden. Hennes egentlige navn er Jean Louise, og hun har selv tatt seg navnet Scout som betyr speider. Speieren er en aktiv rolle, en som hele tiden er på vakt og agerer. Scout er også den som observerer og reflekterer over det hun ser. Hun er romanens fortellerstemme, og hun er den perfekte outsider siden hun er et barn. Vår heltinne passer ikke inn, hverken i voksenverdenen eller blant de andre barna. Hun er for annerledes og nekter å innfinne seg i å bli plassert i en rolle som synes å virke for trang. Dermed står hun hele tiden på sidelinjen og kan gi oss historien om seg selv og om alle hendelsene i det giftige samfunnet.
Scout og Jem har en kamerat, Dill, som hun til stadighet banker opp. (Dill skal visstnok være basert på Lees gode venn, Truman Capote.) Dill bestemmer seg tidlig for at Scout skal bli hans brud, først og fremst fordi hun er jente: He staked me out, marked me as his property, said I was the only girl he would ever love, then he neglected me. I beat him up twice but it did no good, he only grew closer to Jem.
Sitatet viser at Scout sier tydelig ifra om hva hun synes om denne typen behandling. Hun finner seg ikke i å bli et objekt eller å bli redusert til noens eiendel. Tonen hennes, når hun uten fiksfakseri sier at hun banker ham opp, viser selvtillit og styrke. Det ligger også mye humor i det fra Lees side, og det er ganske forfriskende med en kvinnelig hovedperson på åtte år som banker opp eldre gutter med en slik selvfølgelighet. Etterhvert som Jem kommer i puberteten (Jem er noen år eldre enn Scout), danner Jem og Dill et tettere og tettere vennskap hvor det ikke er plass til Scout. De kaller henne også for jente, noe hun anser som en dyp fornærmelse. Selv om det er svært subtilt gjort, er det ikke så vanskelig å tenke seg at vennskapet mellom de to guttene har et hint av romantikk i seg. Dette utforskes ikke videre, men Lee legger fram forslaget for leseren.
Kjolens restriksjoner
Romanen er virkelig god når den understreker hvordan samfunnets normer blir trukket over hodet på barnet, her i form av en kjole. Som tidligere nevnt er det flere som ønsker seg en mer feminin utgave av Scout, blant annet tante Alexandra:
Aunt Alexandra was fanatical on the subject of my attire. I could not possibly hope to be a lady if wore breeches: when I said I could do nothing in a dress, she said I wasn’t supposed to be doing things that required pants. Aunt Alexandrea’s vision of my deportment involved playing with small stoves, tea sets, and wearing the Add-A-Pearl necklace she gave me when I was born; furthermore, I should be a ray of sunshine in my father’s lonely life. I suggested that one could be a ray of sunshine in pants as well, but Aunty said that one had to behave like a sunbeam, that I was born good but had grown progressively worse every year.
Scout omtaler for det meste damer som ladies
(med unntak av de afroamerikanske kvinnene). De har alle glidd inn i en rolle, og det er nærliggende å tenke på Judith Butlers teorier om kjønn som noe performativt. Tanten til Scout prøver her å få henne til å gå med kjole, noe hun sterkt motsetter seg. Tante Alexandra blir faktisk beskrevet som fanatisk når det kommer til dette med klær. Uten en pen kjole og perlekjede kan Scout umulig gjennomføre rollen sin som lady
. Kvinneklær har gjennom tidene ofte vært designet i den hensikt å begrense kvinners bevegelser. Ta korsettet for eksempel, eller stiletthælen. Som Scout sier, hun kan ikke gjøre noe i kjoler. Med bukser blir hun friere, og har muligheten til å klatre i trær, banke opp gutter eller bare løpe rundt. Dette er derimot ikke godkjent feminin oppførsel. Barnet skal tidlig læres opp til å innta sin plass som passiv pyntedukke, og disse rigide rollene forteller oss mye om samfunnet i USA på 30-tallet (og kanskje litt om i dag også?).
Den problematiske jenta
I samtale med onkel Jack blir det også tydelig at barnets stemme aller helst ikke skulle høres: ‘You want to grow up to be lady, don’t you?’ I said not particularly. ‘Of course you do.’
Scouts egne personlige meninger om hva hun vil vokse opp som blir ikke tatt hensyn til. Noe av grunnen til at vi som lesere skjønner hvor absurd kvinnenes verden var på denne tiden er fordi Scout er denne outsideren som står på utsiden og titter inn. Med sin barnslige naivitet (og forunderlige modenhet) observerer hun disse rare menneskene som hun overhodet ikke føler noen tilhørighet til. Litt senere i boken fastslår hun at hun føler seg mer hjemme i mennenes verden, og jeg tror ikke det er fordi de er menn, men fordi de har en helt annen frihet enn kvinnene. Jeg legger også merke til at Lee antyder i utsagnet fra onkelen at en ikke er født til å være en lady
, dette er noe en blir. Og det ligger hardt arbeid bak. Romanen er på denne måten forut for sin tid, den sier i klartekst at vi læres opp til å spille våre roller som mann og kvinne. Den som nekter å innfinne seg havner utenfor. Scout blir sett på som en stadig kilde til problemer av de voksne fordi hun ikke er som de andre. Det er deres største forbrytelse.
Heldigvis er ikke Scout feilfri, og hun avslører selv fordommer: ‘Grandma’s a wonderful cook,’ said Francis. ‘She’s gonna teach me how.’ ‘Boys don’t cook.’ I giggled at the thought of Jem in an apron. ‘Grandma says all men should learn to cook, that men oughta be careful with their wives and wait on’em when they don’t feel good,’ said my cousin.
Det er godt å se at selv Scout blir utfordret på kjønnsproblematikken. Hun er ikke den eneste som må forsvare sine utradisjonelle valg. Det er også lovende at vår hovedperson ikke er den eneste som ønsker å utføre aktiviteter som oppfattes som upassende.
To Kill a Mockingbird er en morsom og utfordrende oppvekstroman. Den er provoserende og fascinerende på samme tid, og språket er rett og slett deilig. Men, hva blir det så av Scout til slutt? Noen mener at Lee hinter til at Scout overgir seg til Maycombs ladies
, men jeg finner det lite sannsynlig. Hun er for tøff til å la seg knekke, og hennes aversjon mot feminine klesplagg er vedvarende gjennom hele romanen. Scout ble nok aldri noen Southern belle
. Jeg tror hun dro til San Fransisco og levde livet.